Er du tolerant i ordets rette betydning?

ER DU noen gang blitt skikkelig sint på grunn av en eller annens urette oppførsel? Er du snar til å gå til handling når ødeleggende påvirkning vinner innpass i omgangskretsen din?

Det hender at det er nødvendig å handle raskt og bestemt for at en alvorlig synd ikke skal spre seg. Et eksempel på det er da skamløse overtredelser truet med å vanhellige israelittene på 1400-tallet f.v.t. Arons barnebarn Pinehas gikk da besluttsomt til handling for å fjerne det som var ondt. Jehova Gud godkjente det han gjorde, og sa: «Pinehas . . . har vendt min harme bort fra Israels sønner ved at han ikke har tolerert noen som helst rivalisering med meg i deres midte.» — 4. Mosebok 25: 1—11.

Det som Pinehas gjorde for å hindre at fordervet spredte seg, var riktig. Men hva med det å gi etter for ukontrollert sinne bare på grunn av andres menneskelige svakheter? Hvis man handler overilt eller uten å ha en rettmessig grunn, kan det være at man istedenfor å bli en forkjemper for rettferdighet, blir en som er kjent for å være intolerant — en som ikke tar hensyn til andres ufullkommenheter. Hva kan hjelpe oss til å unngå den fallgruven?

’Jehova tilgir all din misgjerning’

Jehova «er en Gud som krever udelt hengivenhet». (2. Mosebok 20: 5) Fordi han er Skaperen, har han rett til å kreve vår udelte hengivenhet. (Åpenbaringen 4: 11) Jehova er likevel tolerant når det gjelder menneskelige svakheter. Salmisten David sang derfor om ham: «Jehova er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på kjærlig godhet. Han skal ikke for alltid fortsette å klandre . . . Han har ikke gjort med oss etter våre synder, og han har ikke ført over oss det vi fortjener etter våre misgjerninger.» Ja, hvis vi angrer, ’tilgir Jehova all vår misgjerning’. — Salme 103: 3, 8—10.

Fordi Jehova viser forståelse for menneskenes syndige natur, ’fortsetter han ikke å klandre’ syndere som angrer. (Salme 51: 5; Romerne 5: 12) Han har faktisk til hensikt å fjerne synd og ufullkommenhet. Inntil den hensikten er fullstendig gjennomført, gir Gud oss i sin nåde tilgivelse på grunnlag av Jesu Kristi gjenløsningsoffer istedenfor å gi oss «det vi fortjener». Ingen av oss ville ha blitt funnet verdige til å overleve hvis ikke Jehova viste barmhjertighet når det er passende. (Salme 130: 3) Vi kan virkelig være glad for at vår himmelske Far, som med rette krever udelt hengivenhet, er en barmhjertig Gud.

Det er nødvendig med likevekt

Siden universets suverene Overherre viser toleranse når han har med ufullkomne mennesker å gjøre, burde ikke vi da gjøre det samme? Toleranse blir ifølge Bokmålsordboka definert som «overbærenhet overfor andres oppfatninger og oppførsel». Passer det på oss personlig? Er vi tålmodige og overbærende når andre sier og gjør noe som ikke er en grov synd, men som kanskje er upassende?

Vi må selvfølgelig ikke være altfor tolerante. Når religiøse autoriteter for eksempel tolererer prester som gjentatte ganger misbruker gutter og jenter, gjør det fryktelig skade. En journalist i Irland sa: «De kirkelige myndighetene betrakter det som har skjedd med disse barna, som enkelttilfeller av synd, så de har bare flyttet den presten som har forbrutt seg, [til et annet sted].»

Er det å bare flytte en slik mann til et annet sted et eksempel på riktig form for toleranse? Nei, selvfølgelig ikke. Sett at et legeråd lot en ansvarsløs kirurg fortsette å operere og bare overførte ham til det ene sykehuset etter det andre, selv om han drepte eller lemlestet pasientene sine. En misforstått lojalitet medisinske fagfolk imellom kan skape en slik «toleranse». Men hva med de ofrene som ble skadet eller mistet livet på grunn av slurv eller til og med straffbare handlinger?

Det er også fare for at man kan vise for lite toleranse. Da Jesus var på jorden, var det noen jøder som ble kalt seloter, som brukte Pinehas’ eksempel på en gal måte i et forsøk på å forsvare sine egne handlinger. Én ekstrem handling som visse seloter foretok, var å «blande seg med folkemengden i Jerusalem under høytider og lignende anledninger og plutselig stikke en dolk i sine fiender».

Som kristne vil vi aldri gå så langt som selotene gjorde, og gå fysisk til angrep på dem som ergrer oss. Men får en viss grad av intoleranse oss til å gå til angrep på dem vi ikke liker, på andre måter — kanskje ved å snakke nedsettende om dem? Er vi virkelig tolerante, vil vi ikke benytte oss av slik sårende tale.

Fariseerne i det første århundre var en annen intolerant gruppe. Hele tiden fordømte de andre, og de tok ikke hensyn til menneskelig ufullkommenhet. De stolte fariseerne så ned på vanlige folk. De rakket ned på dem ved å si: «De er forbannet.» (Johannes 7: 49) Det var med god grunn Jesus fordømte disse selvrettferdige mennene. Han sa: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! for dere gir tiende av mynte og dill og spisskarve, men dere har ignorert de viktigere ting i Loven, nemlig rett og barmhjertighet og trofasthet. Disse ting var det nødvendig å gjøre, men uten å ignorere de andre.» — Matteus 23: 23.

Da Jesus sa dette, bagatelliserte han ikke betydningen av å holde Moseloven. Han viste rett og slett at «de viktigere» sidene ved Loven krevde at man anvendte den på en rimelig og barmhjertig måte. Ja, Jesus og hans disipler skilte seg virkelig ut fra de intolerante fariseerne og selotene.

Verken Jehova Gud eller Jesus Kristus ser gjennom fingrene med ondskap. Snart kommer det til å bli brakt «hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder det gode budskap». (2. Tessaloniker 1: 6—10) Jesus er nidkjær for rettferdigheten, men han unnlater aldri å gjenspeile sin himmelske Fars tålmodighet, barmhjertighet og kjærlige omtanke for alle dem som ønsker å gjøre det som er rett. (Jesaja 42: 1—3; Matteus 11: 28—30; 12: 18—21) For et godt eksempel Jesus er for oss!

Vi må tålmodig bære over med hverandre

Vi har kanskje stor nidkjærhet for det som er rett, men la oss anvende apostelen Paulus veiledning: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen. Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre.» (Kolosserne 3: 13; Matteus 6: 14, 15) Toleranse krever at vi bærer over med hverandres feil og mangler i denne ufullkomne verden. De forventningene vi har til andre, må være rimelige. — Filipperne 4: 5.

Det at man er tolerant, innebærer ikke på noen måte at man godkjenner en urett handlemåte eller lukker øynene for feil. Det kan være at visse sider ved en medtroendes tankegang eller oppførsel ikke er helt i samsvar med Jehovas normer. Selv om avviket ikke er blitt så alvorlig ennå at vedkommende vil bli forkastet av Gud, kan det være et faresignal, et varsel om at det er nødvendig med noe korrigering. (1. Mosebok 4: 6, 7) Det er kjærlig av dem som har åndelige kvalifikasjoner, i en mildhetens ånd å prøve å hjelpe den som har gjort et eller annet feiltrinn. (Galaterne 6: 1) Men skal disse bestrebelsene lykkes, må man handle av omtanke og ikke med en kritisk innstilling.

«Med et mildt sinn og dyp respekt»

Hva med å vise tålmodighet overfor dem som har religiøse synspunkter som er annerledes enn våre? I en «Allmenn leksjon» som ble slått opp i alle de nasjonale skoler som ble grunnlagt i Irland i 1831, heter det: «Jesus Kristus mente ikke at hans religion skulle tvinges på mennesker med vold. . . . Det er ikke ved å krangle med våre medmennesker og skjelle dem ut at vi kan overbevise dem om at vi har rett, og at de tar feil. Det overbeviser dem heller om at vi ikke har en kristen holdning.»

Jesus underviste og handlet på en slik måte at mennesker ble tiltrukket av Guds Ord, og vi bør etterligne ham. (Markus 6: 34; Lukas 4: 22, 32; 1. Peter 2: 21) Han var fullkommen og hadde gudgitt innsikt, så han kunne lese hjerter. Når det var nødvendig, kunne Jesus derfor rette sviende fordømmelser mot Jehovas fiender. (Matteus 23: 13—33) Det var ikke intolerant av ham å gjøre det.

Til forskjell fra Jesus kan ikke vi lese hjerter. Så vi bør følge apostelen Peters veiledning: «Dere skal hellige Kristus som Herre i deres hjerter og alltid være rede til å forsvare dere overfor enhver som krever av dere en grunn for det håp som er i dere, men gjør det med et mildt sinn og dyp respekt.» (1. Peter 3: 15) Som Jehovas tjenere bør vi forsvare det vi tror på, for det har solid grunnlag i Guds Ord. Men vi må gjøre dette på en måte som viser at vi har respekt for andre og for deres trosoppfatninger, som de tror oppriktig på. Paulus skrev: «La deres tale alltid være tiltalende, krydret med salt, så dere vet hvordan dere bør svare enhver.» — Kolosserne 4: 6.

I den berømte Bergprekenen sa Jesus: «Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus 7: 12) La oss da tålmodig bære over med hverandre og vise respekt for dem som vi forkynner det gode budskap for. Når vi har likevekt mellom nidkjærhet for rettferdighet og toleranse, gleder vi Jehova. Da er vi tolerante i ordets rette betydning.

[Bilde på side 23]

Unngå den intolerante holdningen som fariseerne hadde

[Bilde på side 23]

Jesus gjenspeilte sin Fars tolerante holdning. Gjør du det?