Jehova er en langmodig Gud

«Jehova er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet.» — 2. MOSEBOK 34: 6.

1, 2. a) Hvem i fortiden høstet gagn av Jehovas langmodighet? b) Hva vil det si å være langmodig?

MENNESKENE i Noahs dager, de israelittene som vandret i ørkenen sammen med Moses, og jødene på Jesu tid levde under temmelig forskjellige forhold. Men de høstet alle gagn av den samme gode egenskapen hos Jehova, nemlig hans langmodighet. For noen av dem betydde det faktisk livet. Og Jehovas langmodighet kan bety livet også for oss.

² Hva er langmodighet? Når viser Jehova langmodighet, og hvorfor? Langmodighet blir definert som «tålmodig overbærenhet»; en som er langmodig, er en ’som lenge bærer over med, finner seg i feil eller urett’, og som nekter å oppgi håpet om at det problematiske forholdet skal bedre seg. Langmodigheten tjener altså en hensikt, idet den særlig er rettet mot å hjelpe den som forårsaker den ubehagelige situasjonen. Å være langmodig er imidlertid ikke ensbetydende med å se gjennom fingrene med urett. Når hensikten med langmodigheten er oppnådd, eller når det ikke lenger er noen mening i å tolerere situasjonen, opphører langmodigheten.

 3. Hva har vært hensikten med Jehovas langmodighet, og hvor lenge vil den vare?

³ Mennesker kan riktignok være langmodige, men det er Jehova Gud, Skaperen, som er det fremste eksempel med hensyn til langmodighet. I den tiden som har gått siden synden ødela forholdet mellom Skaperen og hans menneskelige skapninger, har han vist tålmodig overbærenhet og har truffet tiltak for at angrende mennesker skal kunne komme i et bedre forhold til ham. (2. Peter 3: 9; 1. Johannes 4: 10) Men når hensikten med hans langmodighet er oppnådd, vil han gå til handling mot dem som med overlegg handler urett, og gjøre slutt på den nåværende onde ordning. — 2. Peter 3: 7.

I harmoni med Guds fremste egenskaper

 4. a) Hvordan blir begrepet langmodighet uttrykt i De hebraiske skrifter? (Se også fotnoten.) b) Hvordan beskriver profeten Nahum Jehova, og hva viser dette om Jehovas langmodighet?

⁴ I De hebraiske skrifter blir begrepet langmodighet uttrykt med to hebraiske ord som bokstavelig betyr «lang av nesebor», og som i Ny verden-oversettelsen er gjengitt med «sen til vrede».a Profeten Nahum sa om Jehova, den langmodige Gud: «Jehova er sen til vrede og stor i kraft, og Jehova kommer slett ikke til å unnlate å straffe.» (Nahum 1: 3) Jehovas langmodighet er altså ikke et tegn på svakhet og er ikke grenseløs. Det at Den Allmektige Gud, som er «stor i kraft», samtidig er «sen til vrede», skyldes tilbakeholdenhet med en hensikt. Han har makt til å straffe, men avstår med forsett fra å gjøre det straks, i den hensikt å gi overtrederen mulighet til å forandre seg. (Esekiel 18: 31, 32) Jehovas langmodighet er derfor et uttrykk for hans kjærlighet og vitner om at han bruker sin makt med visdom.

 5. Hvorfor kan det sies at Jehovas langmodighet er i harmoni med hans rettferdighet?

⁵ Jehovas langmodighet er også i harmoni med hans rettferdighet. Han åpenbarte seg for Moses som «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede [langmodig, Det Norske Bibelselskaps oversettelser] og rik på kjærlig godhet og sannhet». (2. Mosebok 34: 6) Noen år senere lovpriste Moses Jehova i sang med ordene: «Alle hans veier er rettvishet. En trofasthetens Gud, hos hvem det ikke er urett; rettferdig og rettskaffen er han.» (5. Mosebok 32: 4) Ja, hos Jehova er det fullkommen harmoni mellom egenskapene barmhjertighet, langmodighet og rettferdighet.

Jehovas langmodighet før vannflommen

 6. Hvordan har Jehova på en bemerkelsesverdig måte vist langmodighet mot Adam og Evas etterkommere?

⁶ Da Adam og Eva gjorde opprør i Eden, ble det dyrebare forholdet mellom dem og deres kjærlige Skaper, Jehova, ødelagt for bestandig. (1. Mosebok 3: 8—13, 23, 24) De ble fremmedgjort for ham, og dette berørte også deres avkom, som arvet synd, ufullkommenhet og død. (Romerne 5: 17—19) Selv om det første menneskepar hadde syndet med overlegg, tillot Jehova at de fikk barn. Senere tilveiebrakte han i sin kjærlighet det middel som måtte til for at Adam og Evas etterkommere skulle kunne bli forlikt med ham. (Johannes 3: 16, 36) Apostelen Paulus forklarte: «Gud anbefaler sin egen kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Derfor, ettersom vi nå er blitt erklært rettferdige ved hans blod, skal vi så mye mer bli frelst ved ham fra vreden. For når vi, da vi var fiender, ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, skal vi, nå som vi er blitt forlikt, så mye mer bli frelst ved hans liv.» — Romerne 5: 8—10.

 7. Hvordan viste Jehova langmodighet før vannflommen, og hvorfor var det rettferdig at den generasjon som levde før vannflommen, ble tilintetgjort?

⁷ Jehovas langmodighet kom tydelig til uttrykk i Noahs dager. Over 100 år før vannflommen «så Gud på jorden, og se, den var ødelagt, for alt kjød hadde ødelagt sin vei på jorden». (1. Mosebok 6: 12) Ikke desto mindre viste Gud menneskeheten langmodighet en begrenset tid. Han sa: «Min ånd skal ikke virke overfor mennesket til uavgrenset tid, ettersom det også er kjød. Derfor skal dets dager være hundre og tjue år.» (1. Mosebok 6: 3) Disse 120 årene gjorde det mulig for den trofaste Noah å få sin egen familie og — da han fikk vite om det Gud hadde bestemt — å bygge en ark og advare sine samtidige om den kommende vannflommen. Apostelen Peter skrev: «Guds tålmodighet [en egenskap som har tilknytning til langmodighet] ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd; i den ble noen få, det vil si åtte sjeler, ført trygt gjennom vannet.» (1. Peter 3: 20) De som ikke tilhørte Noahs nærmeste familie, gav riktignok ikke akt på hans forkynnelse. (Matteus 24: 38, 39) Men ved å la Noah bygge arken og tjene kanskje i flere tiår som «en rettferdighetens forkynner» gav Jehova Noahs samtidige tilstrekkelig mulighet til å angre sin onde ferd og begynne å tjene ham. (2. Peter 2: 5; Hebreerne 11: 7) Da denne onde generasjonen til slutt ble tilintetgjort, var dette fullstendig rettferdig.

Stor langmodighet mot Israel

 8. Hvordan viste Jehova langmodighet mot Israels nasjon?

⁸ Jehovas langmodighet mot Israel varte mye lenger enn 120 år. I de over 1500 årene da israelittene var Guds utvalgte folk, var det relativt få perioder da de ikke forsøkte å tøye Guds langmodighet til det ytterste. Bare noen uker etter at de på mirakuløst vis var blitt utfridd av Egypt, begynte de å dyrke en avgud og viste dermed grov ringeakt for sin Frelser. (2. Mosebok 32: 4; Salme 106: 21) I de følgende tiårene klaget israelittene over den maten som Jehova på mirakuløst vis hadde skaffet til veie i ørkenen, og de murret mot Moses og Aron, talte mot Jehova, begikk utukt med hedninger og tok til og med del i Ba’al-dyrkelsen. (4. Mosebok 11: 4—6; 14: 2—4; 21: 5; 25: 1—3; 1. Korinter 10: 6—11) Jehova kunne med full rett ha tilintetgjort sitt folk, men viste i stedet langmodighet. — 4. Mosebok 14: 11—21.

 9. Hvordan viste Jehova seg å være en langmodig Gud i dommertiden og i kongetiden?

⁹ I dommertiden falt israelittene gjentatte ganger fra den sanne tilbedelse og dyrket avguder. Når de gjorde det, overlot Jehova dem i deres fienders hånd. Men når de angret og bad ham om hjelp, viste han langmodighet og «oppreiste dommere» for å utfri dem. (Dommerne 2: 17, 18) I løpet av den lange kongetiden var det få konger som viste udelt hengivenhet for Jehova. Og selv under de trofaste kongene blandet folket ofte sann tilbedelse med falsk. Når Jehova sendte profeter for å advare mot troløshet, foretrakk folket som regel å lytte til korrupte prester og falske profeter. (Jeremia 5: 31; 25: 4—7) Israelittene gikk så langt at de forfulgte Jehovas trofaste profeter og til og med drepte noen av dem. (2. Krønikebok 24: 20, 21; Apostlenes gjerninger 7: 51, 52) Ikke desto mindre fortsatte Jehova å vise langmodighet. — 2. Krønikebok 36: 15.

Jehovas langmodighet ikke slutt

10. Når var grensen for Jehovas langmodighet nådd?

¹⁰ Historien viser imidlertid at det finnes en grense for Guds langmodighet. I 740 f.v.t. tillot han at assyrerne inntok tistammeriket Israel og førte innbyggerne i landflyktighet. (2. Kongebok 17: 5, 6) Og i 607 f.v.t. tillot han at babylonerne inntok tostammeriket Juda og ødela byen Jerusalem og dens tempel. — 2. Krønikebok 36: 16—19.

11. Hvordan viste Jehova langmodighet selv da han fullbyrdet sin dom?

¹¹ Selv da Jehova fullbyrdet sine dommer over Israel og Juda, unnlot han imidlertid ikke å vise langmodighet. Gjennom sin profet Jesaja forutsa Jehova at hans utvalgte folk skulle bli gjenreist. Han sa: «I samsvar med fullbyrdelsen av sytti år i Babylon skal jeg vende min oppmerksomhet mot dere, og jeg vil stadfeste overfor dere mitt gode ord ved å føre dere tilbake til dette sted. Og jeg vil la meg finne av dere . . . Og jeg vil samle deres flokk av fangne og føre dere sammen fra alle de nasjoner og fra alle de steder som jeg har drevet dere bort til.» — Jeremia 29: 10, 14.

12. Hvordan var det at en jødisk rest vendte tilbake til Juda, et uttrykk for Guds ledelse når det gjaldt Messias’ komme?

¹² En rest av de landflyktige jøder vendte virkelig tilbake til Juda, gjenopprettet tilbedelsen av Jehova og gjenoppbygde templet i Jerusalem. Ettersom de som utgjorde denne resten, gjennomførte Jehovas hensikter, skulle de bli «som dugg fra Jehova», og dugg virker forfriskende og stimulerer til vekst. De skulle dessuten være modige og sterke «som en løve blant skogens dyr». (Mika 5: 7, 8) Den sistnevnte profetien kan ha gått i oppfyllelse i makkabeertiden da jødene under ledelse av makkabeerslekten drev sine fiender ut av det lovte land og gjeninnviet templet, som var blitt vanhelliget. Dermed ble landet og templet bevart, noe som satte en annen trofast rest i stand til å ta imot Guds Sønn da han stod fram der som Messias. — Daniel 9: 25; Lukas 1: 13—17, 67—79; 3: 15, 21, 22.

13. Hvordan fortsatte Jehova å vise jødene langmodighet selv etter at de hadde drept hans Sønn?

¹³ Selv etter at jødene hadde slått Jehovas Sønn i hjel, viste Jehova dem langmodighet i en periode på ytterligere tre og et halvt år og gav dem dermed en enestående mulighet til å bli kalt til å utgjøre en del av Abrahams åndelige ætt. (Daniel 9: 27)b Før og etter år 36 e.v.t. tok noen jøder imot dette kallet, og dermed har det, som Paulus senere uttrykte det, «stått fram en rest i samsvar med en utvelgelse som skyldes ufortjent godhet». — Romerne 11: 5.

14. a) Hvem fikk i år 36 e.v.t. det privilegium å bli en del av Abrahams åndelige ætt? b) Hvordan gav Paulus uttrykk for sin verdsettelse av den måten Jehova utvelger medlemmene av det åndelige Israel på?

¹⁴ Det privilegium å bli en del av Abrahams åndelige ætt ble i år 36 e.v.t. for første gang også gitt til dem som verken var jøder eller proselytter. Enhver som tok imot kallet, fikk dermed nyte godt av Jehovas ufortjente godhet og langmodighet. (Galaterne 3: 26—29; Efeserne 2: 4—7) Ved sin barmhjertighet og langmodighet tilveiebringer Jehova det fulle antall av dem som er kalt til å utgjøre det åndelige Israel. Paulus gav uttrykk for dyp verdsettelse av visdommen bak Jehovas langmodighet og av hensikten med den da han skrev: «Å dyp av Guds rikdom og visdom og kunnskap! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!» — Romerne 11: 25, 26, 33; Galaterne 6: 15, 16.

Viser langmodighet for sitt navns skyld

15. Hva er den viktigste grunnen til at Gud viser langmodighet, og hvilket spørsmål ville det ta tid å besvare?

¹⁵ Hvorfor viser Jehova langmodighet? Først og fremst for å opphøye sitt hellige navn og hevde og rettferdiggjøre sitt overherredømme. (1. Samuelsbok 12: 20—22) Det ville ta tid å besvare det moralske spørsmålet som Satan hadde stilt angående Jehovas utøvelse av sitt overherredømme, på en tilfredsstillende måte overfor hele skapningen. (Job 1: 9—11; 42: 2, 5, 6) Da Jehovas folk ble undertrykt i Egypt, sa Jehova til farao: «Av denne grunn har jeg latt deg bli i live: for å vise deg min makt og for å la mitt navn bli forkynt på hele jorden.» — 2. Mosebok 9: 16.

16. a) Hvilken rolle spilte Jehovas langmodighet da Jehova gjorde seg et folk for sitt navn? b) Hvordan vil Jehovas navn bli helliget og hans overherredømme hevdet og rettferdiggjort?

¹⁶ Paulus siterte Jehova Guds ord til farao da han forklarte hvilken betydning Guds langmodighet har for herliggjørelsen av Hans hellige navn. Paulus skrev deretter: «Om nå Gud, enda det er hans vilje å vise sin vrede og å gjøre sin makt kjent, med stor langmodighet har tolerert vredens kar, som var gjort egnet til tilintetgjørelse, for at han kunne gjøre kjent sin herlighets rikdom over barmhjertighetens kar, som han på forhånd har beredt til herlighet, nemlig oss, som han kalte, ikke bare fra jødene, men også fra nasjonene, hva så? Det er som han også sier hos Hosea: ’Dem som ikke er mitt folk, vil jeg kalle «mitt folk».’» (Romerne 9: 17, 22—25) Fordi Jehova viste langmodighet, var han i stand til å ’ta ut fra nasjonene et folk for sitt navn’. (Apostlenes gjerninger 15: 14) Disse «hellige», som Jesus Kristus er Hode for, er arvinger til det Riket som Jehova vil bruke for å hellige sitt store navn og hevde og rettferdiggjøre sitt overherredømme. — Daniel 2: 44; 7: 13, 14, 27; Åpenbaringen 4: 9—11; 5: 9, 10.

Jehovas langmodighet fører til frelse

17, 18. a) Hvordan kan vi uten å ville det komme til å kritisere Jehova fordi han viser langmodighet? b) Hvilket syn blir vi oppfordret til å ha på Jehovas langmodighet?

¹⁷ Siden de første menneskenes katastrofale syndefall og fram til nå har Jehova vist seg å være en langmodig Gud. Den langmodighet han viste før vannflommen, gjorde at det ble tid til å advare folk og til å bygge et middel til frelse. Men grensen for hans tålmodighet ble nådd, og så kom vannflommen. Også i vår tid er Jehovas langmodighet stor, og den har vart lenger enn noen kanskje hadde regnet med. Dette er imidlertid ingen grunn til å gi opp. Å gjøre det ville være ensbetydende med å kritisere Gud for hans langmodighet. Paulus spurte: «Forakter du hans godhets og overbærenhets og langmodighets rikdom, fordi du ikke vet at Guds godhet søker å lede deg til anger?» — Romerne 2: 4.

¹⁸ Ingen av oss kan vite i hvor stor grad vi har behov for Guds langmodighet for å bli godkjent av ham og oppnå frelse. Paulus råder oss til å «fortsette å arbeide på [vår] egen frelse med frykt og beven». (Filipperne 2: 12) Apostelen Peter skrev til medkristne: «Jehova er ikke sen med hensyn til sitt løfte, slik noen betrakter senhet, men han er tålmodig med dere, ettersom han ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger.» — 2. Peter 3: 9.

19. Hva kan vi gjøre for at Jehovas langmodighet skal bli til gagn for oss?

¹⁹ La oss derfor ikke være utålmodige når det gjelder Jehovas handlemåte. La oss i stedet følge det rådet Peter deretter kom med, og ’betrakte vår Herres tålmodighet som frelse’. Frelse for hvem? For oss selv og også for utallige andre som fortsatt trenger å få høre «det gode budskap om riket». (2. Peter 3: 15; Matteus 24: 14) Dette vil hjelpe oss til å verdsette Jehovas store langmodighet og få oss til selv å behandle andre med langmodighet.

[Fotnoter]

Kan du forklare dette?

• Hva ligger det i ordet «langmodighet» slik det blir brukt i Bibelen?

• Hvordan viste Jehova langmodighet før vannflommen, etter jødenes fangenskap i Babylon og i det første århundre e.v.t.?

• Av hvilke viktige grunner har Jehova vist langmodighet?

• Hvordan bør vi betrakte Jehovas langmodighet?

[Bilde på side 9]

Jehovas langmodighet før vannflommen gav folk tilstrekkelig mulighet til å angre

[Bilde på side 10]

Etter Babylons fall høstet jødene gagn av Jehovas langmodighet

[Bilde på side 11]

I det første århundre høstet både jøder og ikke-jøder gagn av Jehovas langmodighet

[Bilder på side 12]

Sanne kristne i vår tid viser at de verdsetter Jehovas langmodighet