Plutselige ødeleggelser — hvordan har man mestret problemene?
DA ORKANEN «HUGO» feide over Guadeloupe lørdag 16. september 1989, virket det som om natten aldri skulle ta slutt. «MARERITTETS NATT» ble den kalt. Deretter ble Montserrat terrorisert av vindene, som hadde en hastighet på 230 kilometer i timen. Over 20 mennesker mistet livet på disse karibiske øyene.
«Hugo» fortsatte sitt angrep og maltrakterte Leewardøyene St. Kitts og Nevis. Neste natt fór den hensynsløst over de amerikanske Jomfruøyene St. Croix og St. Thomas. Ødeleggelsene på St. Croix var nesten ikke til å tro. Ved middagstider om mandagen slo orkanen til i den nordøstlige delen av Puerto Rico og ødela særlig de små øyene Vieques og Culebra, som ligger like utenfor Puerto Rico.
Over havet fornyet «Hugo» sin styrke og samlet krefter til enda et nattlig angrep. Ved midnattstider om torsdagen feide den voldsomme vinden inn mot den amerikanske kyst, innover Sør-Carolina, med en hastighet på 220 kilometer i timen. Den herjet i et 160 kilometer bredt belte fra sør for Charleston til nord for Myrtle Beach. Den beholdt sin ødeleggelseskraft 320 kilometer innover i landet og kuttet lysmaster og felte svære eiketrær så langt unna som i Charlotte i Nord-Carolina.
Hundretusener av mennesker flyktet fra kystområdene og overlevde derfor da sterke vinder og fem meter høye bølger feide bort mange hus og ødela hundrevis av andre. Titusener av bolighus og andre bygninger ble skadet.
En måtte se ødeleggelsene med egne øyne for å tro det — båter ble kastet oppå hverandre som leketøy, opptil seks stykker i høyden; sand la seg som et metertykt lag i gatene; enorme trær landet oppå hus, og tak hadde gapende hull, som om en diger hånd hadde gravd seg igjennom. ’Sønnen min aler opp haner som han selger,’ fortalte en kvinne. ’Han sikret dem, så de ikke skulle blåse bort, og de fleste av dem gjorde heller ikke det. Men de har ikke en eneste fjær igjen.’
Fordi folk tok advarslene alvorlig, var det bare omkring 26 personer i USA som mistet livet under uværet, og litt flere enn det omkom i Karibia. De økonomiske tapene er på den annen side gigantiske og beløper seg til mange milliarder dollar. De amerikanske myndigheter bevilget 1,1 milliard dollar til innledende nødhjelp for dem som var rammet av orkanens herjinger. Det var det største beløp som noensinne var blitt godkjent til slik katastrofehjelp. Men den rekorden ble snart slått.
En mer plutselig ødeleggelse
Den 17. oktober, en måned etter at «Hugo» hadde kommet innover landet, ble den nordlige delen av California rystet av et jordskjelv som målte 7,1 på richterskalaen. Broer og bygninger raste sammen, og tusenvis av mennesker løp enten skrikende fra sitt hjem eller ble lammet av frykt da grunnen rullet og ristet i over 15 sekunder. Mer enn 100 000 hjem ble skadet, og fra flere hundre til tusen ble ødelagt. En uke etter jordskjelvet kunne omkring 10 000 innbyggere i Santa Cruz fylke fortsatt ikke kjøre til hjemmene sine på grunn av jordskred som blokkerte mange veier.
Ødeleggelsene og antall omkomne ville ha vært mye større hvis bygningsforskrifter som krever oppføring av jordskjelvsikre bygninger, ikke var blitt fulgt. Jordskjelvet i Armenia i 1988 var for eksempel mindre kraftig, men kostet 25 000 mennesker livet. I jordskjelvet i California var det øyensynlig færre enn 70 som omkom. Mange av dem ble drept da den øvre veibanen på en halvannen kilometer lang strekning av motorvei 880 styrtet ned på biler som kjørte på den nedre veibanen.
Aldri i USAs historie har en naturkatastrofe kostet så mye. Uken etter bevilget myndighetene over tre milliarder dollar i nødhjelp. Men det trengs mye mer til gjenreisningsarbeidet. Presidenten for det personlige forsikringsforbund i California sa at det «ville være rimelig» å anslå at de totale skadene etter jordskjelvet beløper seg til ti milliarder dollar.
Påminnelse om grunnleggende behov
En mann var ute på gårdsplassen utenfor huset sitt i et boligstrøk i Charleston et par dager etter at «Hugo» hadde slått til. Da en som var med på redningsarbeidet, kjørte forbi, spurte mannen: «Har du et glass vann?» Det tok et øyeblikk før det gikk opp for redningsarbeideren at folk ikke engang hadde vann å drikke.
For over 1900 år siden pekte apostelen Peter på et grunnleggende behov de som befinner seg i slike vanskelige situasjoner, har. «Slutten på alle ting er nær,» sa han. «Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig.» (1. Peter 4: 7, 8) Slutten på hele den jødiske tingenes ordning var nær da Peter skrev disse ordene. Slutten kom noen få år senere, i år 70 e.Kr., da romerske hærstyrker ødela Jerusalem. Men de kristne hadde fått et tegn på forhånd, og de gav akt på det og flyktet til fjellene på den andre siden av Jordan, i nærheten av byen Pella. — Lukas 21: 20—22.
Prøv å forestille deg hvordan situasjonen var da kanskje tusenvis av kristne kom til dette fjellområdet. Øyensynlig hadde de ikke husvære eller andre grunnleggende ting som de trengte, men måtte sette opp noe provisorisk som de kunne bo i. Det var ting de manglet, og de hadde det hardt. (Matteus 24: 16—20) Hva var det de spesielt trengte i denne vanskelige tiden? ’Å elske hverandre inderlig,’ sa Peter. Ja, de trengte å hjelpe hverandre med å klare situasjonen.
Ble det vist en slik hjelpsomhet og kjærlighet etter de katastrofene som «Hugo» og jordskjelvet nylig forårsaket?
Hvordan man har mestret problemene etter orkanens ødeleggelser
De som overlevde orkanens herjinger på St. Croix, omfavnet hverandre av glede og lettelse, lykkelig over å være i live. Snart var storstilt nødhjelp underveis, slik at ofrene kunne få husly og mat. Men det var enkelte som prøvde å tjene på ofrenes ulykke. Noen krevde ublu priser. En pose med isbiter som vanligvis koster 79 cent, ble for eksempel solgt for ti dollar. Det var til og med noen som plyndret. Men generelt sett ble slike ubarmhjertige handlinger overskygget av mange handlinger som vitnet om menneskekjærlighet og medfølelse. Det var spesielt verdt å merke seg rapporter om den innsats Jehovas vitner gjorde for å hjelpe.
Allerede før «Hugo» slo til, besøkte kristne eldste dem som bodde i mindre sikre hus, og oppfordret dem til å flytte inn i Rikets saler som var mer solid bygd, eller inn til kristne brødre som hadde sikrere hus. I Rikets sal i Summerville i Sør-Carolina var det over 50 personer som overnattet under uværet.
På Guadeloupe viste det seg at slike forberedelser var livreddende. På bare den øya ble 117 hus som Jehovas vitner bodde i, ødelagt, mens nærmere 300 hus som andre vitner bodde i, ble alvorlig skadet. I tillegg ble åtte Rikets saler hardt skadet, mens 14 andre ble mindre skadet.
Selv om flere Jehovas vitner ble skadet, var det ingen av dem som ble drept, verken på Guadeloupe eller andre steder i Karibia. Men en voksen sønn til et av vitnene omkom da han ble sugd opp av vinden, som plutselig blåste taket av huset.
Først den tredje dagen etter uværet kunne andre Jehovas vitner omsider ringe til sine brødre på Guadeloupe. Men i mellomtiden kom reisende tilsynsmenn og brødre fra avdelingskontoret på øya sammen for å organisere en undersøkelse om hva slags hjelp deres brødre, andre vitner, trengte.
Snart ble vann, mat, klær og andre nødvendige ting gavmildt donert av dem som var mindre alvorlig rammet. Vann var tilgjengelig på avdelingskontoret, og det gjorde en varm om hjertet å se brødre komme med alle tilgjengelige beholdere, fylle dem og så levere dem til dem som trengte dem. Vitner på Martinique var blant de første fra andre land som gikk inn for å hjelpe sine brødre på Guadeloupe.
Ettersom Guadeloupe er underlagt fransk herredømme, sendte Jehovas vitner i Frankrike raskt tunge plastduker, nylontau og vanndunker til øya med fly. Snart ble omkring 100 tonn byggematerialer sendt med skip til Guadeloupe og straks delt ut.
Vitnene i Puerto Rico begynte også med en gang å organisere et hjelpeprogram. Innen helgen etter at uværet hadde rast, hadde hundrevis fra områder som ikke var blitt rammet, kommet til ødelagte byer for å være med på å sette hus i stand. To båter fullastet med mat, materialer og omkring 40 Jehovas vitner om bord, seilte over til den lille øya Culebra. Radiostasjonen der roste snart det gjenoppbyggingsarbeidet som foregikk. Helgen etter seilte 112 vitner, som hadde med seg seks tonn byggematerialer, til den lille øya Vieques for å utføre et lignende arbeid der.
Ikke før om fredagen, fem dager etter uværet, kunne brødre fra Puerto Rico leie et fraktfly og sende mat og medisiner til St. Croix. En av brødrene forteller: «Fra luften så hele øya ut som en søppelplass. Hele landsbyer lå i ruiner. Utover åsene lå det strødd trematerialer, metall og murbrokker. Det var ingenting som var grønt; vi så bare brune trestumper og brent gress, som var svidd av kastevinder som hadde en hastighet på opptil 320 kilometer i timen.»
Etter at vitnene hadde fastslått hvor store skadene var, sendte de omkring 75 tonn byggematerialer. I løpet av oktober hjalp omkring 100 frivillige fra Puerto Rico brødrene på St. Croix med gjenoppbyggingsarbeidet. En Rikets sal tjente som sovesal. Hver dag begynte med en drøftelse av et skriftsted, slik det gjøres på alle Jehovas vitners avdelingskontorer. Lokale kristne søstre vasket klær, gjorde rent og laget mat for brødrene.
Sheila Williams hadde spart i mange år for å bygge et nytt hus, og hun hadde nettopp flyttet inn i det da «Hugo» ødela det. Da hun hørte at hennes kristne brødre skulle komme fra Puerto Rico for å hjelpe ofrene, fortalte hun det til arbeidskollegene sine. Men de sa: «De kommer ikke til å gjøre noe for deg. Du er svart, ikke spansk, som de.» For en overraskelse de fikk da Sheila snart fikk et helt nytt hus!
En fem år gammel jente i Michigan i USA som hørte nyhetsmeldinger fra St. Croix og så på TV hvor store ødelggelsene var, ville gjerne hjelpe dem som hadde mistet det de eide. Hun spurte moren om lov til å gi en kjole til en liten jente, så ’hun kan være fin når hun skal på møte i Rikets sal’.
«Til min overraskelse valgte hun ut en av de fineste kjolene sine,» sa moren. Kjolen ble sendt av gårde, og som du kan se på side 18, er det en jente på St. Croix som er glad for å ha fått den.
Etter at «Hugo» hadde rast gjennom Sør-Carolina fredag morgen 22. september, ble det straks nedsatt et hjelpeutvalg. Kristne eldste i hver av de mange menighetene i de rammede områdene ble kontaktet, og de i sin tur fant ut hvordan det stod til med alle som tilhørte menigheten. Heldigvis var det ingen som var blitt skadet eller drept, selv om husene til noen av vitnene var ødelagt og andres hus var påført store skader. Én Rikets sal ble alvorlig skadet, og andre ble også noe ødelagt.
Situasjonen så særlig mørk ut i og omkring Charleston, hvor tusenvis av trær lå nede, hundrevis av tak var blitt utette og hus var ødelagt eller revet fra hverandre. Det fantes ikke drikkevann, elektrisitet, avkjølingsmuligheter eller bensin. Men bildet forandret seg raskt.
Mange brødre fra Charleston-området hadde kommet sammen lørdag morgen, dagen etter uværet, i påvente av å få hjelp. Ron Edling, bytilsynsmannen, beskriver hva som skjedde da de omsider fikk nyss om at Jehovas vitner fra områder lenger borte var på vei. «Da vi gikk ut, fikk vi se noe av det fineste vi noensinne hadde sett. Vi så kjøretøyer komme i kolonne, og i frontruten på den første lastebilen og de lastebilene som kjørte bak, var det et skilt hvor det stod ’JV hjelpemannskaper’.
Det var pickuper, personbiler og lastebiler som trakk husvogner, og med dem kom det tusenvis av liter vann. De hadde med kjedesager og over 1000 liter bensin til sagene. Det var et syn jeg aldri kommer til å glemme. I det øyeblikket tenkte jeg: ’Dette er et av de fineste øyeblikk jeg noen gang har opplevd i Guds organisasjon.’ Disse brødrene kom ikke bare med forsyninger som vi så sårt trengte, men også med håp. Jeg er sikker på at alle da innså hva slags brorskap vi tilhører. Selv om det nok kom til å ta litt tid, skulle vi overvinne vanskelighetene.»
Helgen etter var det hele 400 Jehovas vitner som kom for å hjelpe til. Til sammen ble det arbeidet på hustakene eller på gårdsplassene til omkring 800 familier, deriblant mange familier som ikke er Jehovas vitner. Ved et av redningsmannskapenes sentrer bespiste brødrene nærmere 3000 mennesker daglig. Alt i alt mottok og distribuerte vitnene over 230 000 kilo matvarer og 78 000 kilo klær, for ikke å snakke om alle byggematerialene og alt det andre. Søndag 8. oktober, bare 16 dager etter at «Hugo» hadde slått til, var alle Rikets saler blitt satt i så god stand igjen at menighetene kunne gjenoppta sin vanlige møtevirksomhet.
Hvordan man har mestret problemene etter jordskjelvet i California
Episentret for det jordskjelvet som inntraff 17. oktober, lå omkring 110 kilometer sør for San Francisco, cirka 16 kilometer nordøst for Santa Cruz. I dette tett befolkede området, hvor det ikke er uvanlig med korte rystelser, ble millioner av mennesker vettskremt da det kom et skjelv som varte i 15 sekunder eller lenger, men som føltes som en evighet.
«Bygningen svaiet fram og tilbake,» sa Ray Vaden, en kristen eldste i San Jose. «Jeg lurte på om den kom til å bli stående. Da jeg så ut av vinduet, kunne jeg se at det var trafikkork på veiene. Det var midt i rushtiden. Klokken var 17.04.
Omsider klarte vi å begynne å sette oss i forbindelse med brødrene i menigheten vår. Dem vi ikke traff på telefonen, oppsøkte vi hjemme. Det tok flere timer på grunn av trafikkork. Da klokken var blitt 20.30, hadde vi funnet ut at ingen var skadet, men i mange hus var det en del ting som hadde gått i stykker. Dagen etter fikk vi høre at husene til noen av våre brødre i området var så alvorlig skadet at de måtte flytte ut. De flyttet inn hos andre Jehovas vitner.»
I nærheten av Los Gatos tok en kristen søster seg et bad i andre etasje i sitt toetasjes hus da hele første etasje raste sammen. Så hun gikk ut av badekaret på første etasjes nivå, forunderlig nok uskadet. Hvis hun hadde oppholdt seg i første etasje, ville hun helt sikkert ha blitt drept.
Venner ville straks vite hva de kunne gjøre for å hjelpe ofrene. Om torsdagen, to dager etter jordskjelvet, ble det nedsatt et utvalg som skulle ta seg av dem. Om lørdagen kom store varebiler og andre kjøretøyer med telt, soveposer, lykter og ovner, klær, lommelykter, hermetikk, drikkevann og så videre til dem som trengte det. Bare den formiddagen ble det gitt 41 000 dollar til hjelpefondet!
For en kontrast dette var til den holdning noen mennesker av verden viste! En mann krabbet bort til en kvinne som satt fastklemt i bilen sin under den delen av motorvei 880 som hadde rast sammen. Han lovte at han ikke skulle skade henne, men så tok han ringene hennes, smykkene hennes og håndvesken hennes og forsvant fort igjen, uten å hjelpe henne. Til sammen var det over 40 som døde som følge av at veien hadde rast sammen, deriblant Mary Washington, et av Jehovas vitner.
Jehovas vitners regionale byggeutvalg begynte snart å vurdere skadene. To Rikets saler var påført mindre skader. Men husene til flere vitner var så alvorlig skadet at de måtte rives. Arbeidsfolkene fikk satt en rekke husvogner oppå fundamentene igjen. De fikk også satt mange av brødrenes hjem i stand igjen og fikk gjenoppbygd andre hus. Hundretusener av dollar er blitt gitt i bidrag for at dette arbeidet skulle bli utført.
Etter hvert som enden for denne ordning nærmer seg, kan vi som en oppfyllelse av Jesu profeti regne med flere jordskjelv og andre katastrofer. (Matteus 24: 3—8) Det vil uten tvil komme vanskeligheter som er enda verre enn dem de første kristne opplevde da Jerusalem ble ødelagt. Den bibelske profetien gjelder i enda større grad i vår tid: «Slutten på alle ting er nær.» Hva er derfor nødvendig? «Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig.» (1. Peter 4: 7, 8) Det gjør oss virkelig varm om hjertet å se det brorskap og den kjærlighet som rår blant Jehovas vitner!
[Kart på side 15]
(Se den trykte publikasjonen)
CALIFORNIA
Oakland
San Francisco
Los Gatos
Santa Cruz
[Kart] (Se den trykte publikasjonen)
USA
Charleston
Atlanterhavet
Puerto Rico
Guadeloupe
[Bilder på sidene 16 og 17]
Til høyre: Ødeleggelsene på Sør-Carolinas kyst etter «Hugo»
[Rettigheter]
Maxie Roberts/Med velvillig tillatelse av forbundsstaten
Under: Biler kastet oppå hverandre foran en skole
[Rettigheter]
Maxie Roberts/Med velvillig tillatelse av forbundsstaten
Nederst: Jehovas vitner hjelper til med opprydningsarbeidet og gjenoppbyggingen
[Bilder på side 18]
Til venstre: En jente på St. Croix har på seg en kjole som ble sendt av en femåring i Michigan
Under: Jehovas vitner på Guadeloupe sorterer mat som er blitt gitt
Nederst til venstre: Sheila Williams og en som var med på å gjenoppbygge huset hennes
[Bilder på side 21]
Over: Den øvre veibanen på motorvei 880 raste ned på den nedre veibanen
Til venstre: Raim Manor i andre etasje i huset sitt, som raste ned på første etasjes nivå