Gud er ikke sen med hensyn til sitt løfte

«HVOR lenge, Jehova, må jeg skrike om hjelp uten at du hører?» Det skrev Habakkuk, en hebraisk profet som levde på 600-tallet før vår tidsregning. Lyder ikke disse ordene kjent? Det ligger i menneskets natur å ville ha det man ønsker seg, med én gang eller så fort som mulig. Dette gjelder spesielt i vår tid, som preges av at man skal tilfredsstilles umiddelbart. — Habakkuk 1: 2.

I det første århundre var det noen som tydeligvis mente at Gud burde ha oppfylt sine løfter raskere. De var blitt så utålmodige at de mente at Gud var sen. Derfor minnet apostelen Peter dem om at Guds måte å se tiden på er helt forskjellig fra vår. Peter skrev: «La ikke dette ene unngå deres oppmerksomhet, dere elskede, at én dag er for Jehova som tusen år og tusen år som én dag.» — 2. Peter 3: 8.

Ved å regne tiden på denne måten ville en 80 år gammel mann bare ha levd et par timer og hele menneskehetens historie bare ha vart omkring seks dager. Når vi ser ting i et slikt perspektiv, blir det lettere å forstå Guds måte å handle med oss på.

Men Gud stiller seg ikke likegyldig til tid. Han er tvert imot meget tidsbevisst. (Apostlenes gjerninger 1: 7) Peter sier derfor videre: «Jehova er ikke sen med hensyn til sitt løfte, slik noen betrakter senhet, men han er tålmodig med dere, ettersom han ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger.» (2. Peter 3: 9) I motsetning til mennesker føler ikke Gud seg presset til å handle, som om tiden var i ferd med å løpe fra ham. Som «evighetens Konge» har han et enestående overblikk og kan avgjøre hvor på tidens strøm hans handlinger vil være til størst gagn for alle som blir berørt. — 1. Timoteus 1: 17.

Etter at Peter har forklart grunnen til Guds tilsynelatende senhet, kommer han med advarselen: «Jehovas dag [skal] komme som en tyv.» Det betyr at regnskapets dag vil komme når mennesker ikke venter det. I de neste versene peker Peter på hvilke fantastiske framtidsutsikter det er for dem som har gjort «gjerninger som hører en hellig livsførsel og gudhengivenhet til». De har muligheten til å få overleve og oppleve det Gud har lovt, nemlig «nye himler og en ny jord». — 2. Peter 3: 10—13.

Dette bør få oss til å være glad for at Guds dom ennå ikke har kommet. Hans tålmodighet har gjort det mulig for oss å lære hans hensikt å kjenne og til å innrette vårt liv slik at vi kan få del i hans lovte velsignelser. Bør vi ikke derfor betrakte «vår Herres tålmodighet som frelse,» slik Peter uttrykker det? (2. Peter 3: 15) Men Guds tålmodighet har også en annen side.

Et mål av synd som må fylles

Når vi studerer Guds måte å handle på overfor mennesker i fortiden, legger vi merke til at han ofte ventet med sin dom til alt håp om forbedring var ute. Gud gjorde for eksempel Abraham oppmerksom på kanaaneernes synder lenge før dommen ble fullbyrdet. Men hvorfor var ikke tiden inne til å iverksette dommen? Bibelen sier: «For amorittenes [kanaaneernes] misgjerning er ennå ikke fullendt.» Eller som Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85 gjengir det: «For amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål.» — 1. Mosebok 15: 16.a

Men etter omkring 400 år kom Guds dom, og Abrahams etterkommere, israelittene, overtok landet. Noen få av kanaaneerne, som Rahab og gibeonittene, reddet livet på grunn av sin innstilling og sine handlinger, men folket i sin alminnelighet hadde gått ekstremt langt i sin urenhet, noe vår tids arkeologiske utgravninger avslører. De praktiserte fallosdyrkelse, tempelprostitusjon og barneofring. Halley’s Bibelhåndbok sier: «Arkeologer som graver i ruinene av kana’anittiske byer lurer på hvorfor ikke Gud utryddet dem før.» Til slutt var kanaaneernes «mål av synd» fullt. Deres ondskap var fullendt. Ingen kunne med rette anklage Gud for å være urettferdig da han lot landet bli renset, mens han lot dem som viste en rett innstilling, få leve.

Det var en lignende situasjon på Noahs tid. Selv om menneskene før vannflommen var onde, bestemte Gud i sin barmhjertighet at de skulle få leve ytterligere 120 år. En del av den tiden tjente Noah som «en rettferdighetens forkynner». (2. Peter 2: 5) Deres ondskap modnet tydeligvis med tiden. «Da så Gud på jorden, og se, den var ødelagt, for alt kjød hadde ødelagt sin vei på jorden.» (1. Mosebok 6: 3, 12) Deres «mål av synd» var fullt; med tiden hadde deres gale tilbøyeligheter slått ut i full blomst. Gud var i sin fulle rett da han gikk til handling. Det var bare åtte personer som i hans øyne viste seg å være rettferdige, og som han reddet.

Det samme mønsteret ser man i den måten Gud behandlet Israel på. Til tross for at folket handlet på en troløs og fordervet måte, var Gud tålmodig med dem i flere hundre år. Beretningen sier: «Jehova . . . sendte stadig . . . sine sendebud, ja, han sendte bud gang på gang, for han følte medynk med sitt folk . . . Men de fortsatte . . . å forakte hans ord og spotte hans profeter, inntil Jehovas voldsomme harme vokste mot hans folk, inntil det ikke fantes noen legedom.» (2. Krønikebok 36: 15, 16) Folket hadde nådd et punkt hvor forbedring ikke lenger var mulig. Bare Jeremia og noen få andre kunne reddes. Ingen kunne si at Gud var urettferdig, da han til slutt fullbyrdet dommen over resten.

Guds tid er inne til å handle

Disse eksemplene lærer oss at Gud ikke venter lenger enn til at tiden er moden, med å fullbyrde dommen over den nåværende tingenes ordning. Dette framgår av den befalingen som gis til Guds symbolske domsfullbyrder: «’Sving din skarpe sigd og høst klasene på jordens vintre, for dets druer er blitt modne.’ Og engelen svingte sin sigd mot jorden og høstet jordens vintre, og han kastet det i Guds vredes store vinpresse.» Legg merke til at menneskenes ondskap var ’blitt moden’, det vil si, hadde nådd et punkt hvor forbedring ikke lenger var mulig. Derfor kommer det ikke til å være noen tvil om at Guds inngripen er fullt berettiget, når han fullbyrder dommen. — Åpenbaringen 14: 18, 19.

Med tanke på det ovenstående er det tydelig at Guds dom over denne verden må være nær, ettersom verden har antatt de samme trekkene som forårsaket Guds dommer i fortiden. Jorden er full av vold, akkurat som den var før vannflommen på Noahs tid. Menneskers holdninger blir mer og mer lik beskrivelsen i 1. Mosebok 6: 5: ’Alle tilbøyeligheter i menneskets hjertes tanker var bare onde hele tiden.’ Til og med de grove syndene som førte til Guds dom over kanaaneerne, er vanlige i dag.

Menneskeheten har opplevd rystende forandringer, særlig etter den første verdenskrig. Den har sett jorden bli gjennomvætt med millioner av menneskers blod. Kriger, folkemord, terrorisme, kriminalitet og lovløshet har rammet mange over hele verden. Hungersnød, sykdom og umoral har fått et stort omfang på jorden. Alle tegn tyder på at vi lever samtidig med den onde generasjon Jesus sa følgende om: «Denne generasjon [skal] slett ikke . . . forsvinne før alt dette skjer.» (Matteus 24: 34) Verden fyller nå sitt «mål av synd». «Klasene på jordens vintre» er straks modne for innhøsting.

Nå er tiden inne til at du bør handle

Apostelen Johannes ble fortalt at det skulle finne sted to typer modning når dommen nærmet seg. På den ene side: «Den som gjør urett, la ham fortsatt gjøre urett; og la den som er uren, fortsatt bli gjort uren.» På den annen side: «La den rettferdige fortsatt øve rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliget.» (Åpenbaringen 22: 10, 11) Denne siste utviklingen finner sted i forbindelse med det verdensomfattende bibelske undervisningsarbeidet som Jehovas vitner utfører. Målet med dette arbeidet er å lære mennesker hva Gud krever av dem, så de kan bli regnet verdige til å få evig liv. De virker nå i 233 land, i 87 000 menigheter.

Gud er ikke sen. Han har tålmodig latt mennesker få den tid som er nødvendig for å «ta på den nye personlighet», og dermed få utsikter til å oppleve at hans løfter blir oppfylt. (Efeserne 4: 24) I dag venter Gud fortsatt, trass i at forholdene i verden stadig blir verre. Jehovas vitner rundt om i hele verden gjør alt de med rimelighet kan for å dele kunnskap som fører til evig liv, med sine medmennesker. (Johannes 17: 3, 17) Hvert år er det over 300 000 mennesker som reagerer positivt og blir døpt.

Ettersom det er evig liv det gjelder, er tiden nå inne til å handle, ikke til å vente. For om kort tid vil vi få se oppfyllelsen av Jesu løfte: «Enhver som lever og viser tro på meg, skal aldri noensinne dø.» — Johannes 11: 26.

[Fotnote]

[Bilde på side 6]

Guds domsfullbyrder fikk befaling om å svinge sigden når druene på jordens vintre var blitt modne

[Bilde på side 7]

Jehovas vitner hjelper sine medmennesker over hele verden til å få del i Guds evige velsignelser