JUDAS’ BREV

Et inspirert brev i De kristne greske skrifter, skrevet av Judas, som var Jakobs bror og dermed høyst sannsynlig også Jesu Kristi halvbror. (Se JUDAS nr. 5.) Brevet er stilt til «de kalte som er elsket i forholdet til Gud, Faderen, og bevart for Jesus Kristus», og er således et såkalt alminnelig brev som skulle sirkulere blant alle de kristne. – Jud 1.

På den tiden da Judas skrev sitt brev, hadde det utviklet seg en faretruende situasjon blant de kristne. Umoralske, «dyriske» mennesker hadde sneket seg inn blant dem, og disse ’vendte Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel’. På grunn av dette skrev ikke Judas om den frelse som de kristne som blir kalt til Guds himmelske rike, har felles, slik han egentlig hadde tenkt. Under ledelse av Guds ånd kom han i stedet med formaninger for å hjelpe sine medtroende til å stå fast overfor fordervende påvirkning innenfor menigheten. Han formante dem til å ’kjempe en hard kamp for troen’ ved å avvise umoralske personer, ved å holde fast ved den rene tilbedelse, ved å fortsette å ha en god oppførsel og ved å «be med hellig ånd». (Jud 3, 4, 19–23) Med utgangspunkt i slike eksempler som de englene som syndet, innbyggerne i Sodoma og Gomorra samt Kain, Bileam og Korah understreker Judas kraftfullt at Jehovas dom kommer til å ramme de ugudelige, like sikkert som den rammet troløse engler og onde mennesker i tidligere tider. Han avslørte også hvor dypt de som prøvde å besmitte de kristne, hadde sunket. – Jud 5–16, 19.

Opplysninger som finnes bare i Judas’ brev. Selv om Judas’ brev er kort, inneholder det enkelte opplysninger som ikke finnes andre steder i Bibelen. Det er bare dette brevet som nevner erkeengelen Mikaels diskusjon med Djevelen om Moses’ legeme og den profetien Enok hadde uttalt mange hundre år tidligere. (Jud 9, 14, 15) Man vet ikke om Judas fikk disse opplysningene ved direkte åpenbaring eller ved en pålitelig overlevering (enten skriftlig eller muntlig). Hvis det sistnevnte er tilfellet, kan dette forklare at den apokryfiske boken Enoks bok (som man mener er skrevet en gang i løpet av de to siste århundrene f.v.t.) sier noe lignende angående Enoks profetgjerning. Det kan være at en og samme kilde ligger til grunn for det som blir sagt både i det inspirerte brevet og i den apokryfiske boken.

Når og hvor brevet er skrevet. Judas skrev trolig sitt brev i Palestina, ettersom det ikke foreligger noe vitnesbyrd om at han noen gang reiste bort fra dette området. Det er mulig å avgjøre omtrent når brevet er skrevet, på grunnlag av dets indre vitnesbyrd. Det at Judas verken nevner Cestius Gallus’ angrep på Jerusalem (år 66) eller byens fall for romerne under Titus (år 70), tyder på at han skrev brevet før år 66. Hvis Jesu profeti om at Jerusalem skulle bli ødelagt (Lu 19: 43, 44), allerede helt eller delvis hadde vært oppfylt, ville Judas utvilsomt ha brukt denne fullbyrdelsen av en dom fra Gud som enda et advarende eksempel. Og i og med at Judas etter alt å dømme siterer noe av det Peter sier i sitt andre brev om spottere som står fram «i den siste tid» (sml. 2Pe 3: 3 med Jud 18), er det god grunn til å tro at han skrev sitt brev etter at Peter hadde skrevet sitt andre brev, kanskje omkring år 65.

Autentisitet. Judas’ brev er allerede på et tidlig tidspunkt tatt med i fortegnelser over Bibelens kanoniske bøker. Fra 100-tallet til og med 300-tallet ble det anerkjent som kanonisk av Clemens fra Alexandria, Tertullian, Origenes, Evsebios, Kyrillos fra Jerusalem, Athanasius, Epifanios, Gregor fra Nazianz, Filastrius, Hieronymus og Augustin. Brevet er også tatt med i Muratoris fragment fra ca. 170.

[Ramme på side 1248]

HOVEDPUNKTER I JUDAS

En kortfattet, men kraftfull advarsel mot onde mennesker som ville snike seg inn i menigheten

Trolig skrevet ca. år 65, over 30 år etter Jesu Kristi død og oppstandelse

En situasjon som krever at de kristne viser utholdenhet (v. 1–4)

Ugudelige mennesker har sneket seg inn i menigheten; disse bruker Guds ufortjente godhet som en unnskyldning for løsaktig oppførsel

De kristne må kjempe en hard kamp for troen

Holdninger, handlinger og mennesker som de kristne må vokte seg for (v. 5–16)

Det er viktig å huske at de israelittene som ble utfridd av Egypt, men som senere unnlot å vise tro, ble tilintetgjort

De englene som forlot sin rette bolig, ble straffet

De svært umoralske byene Sodoma og Gomorra led en evig ilds straff

Til tross for disse eksemplene er det noen som prøver å innføre lignende handlinger i menigheten

Selv da Mikael talte til Djevelen, uttrykte han seg ikke spottende, men disse menneskene «spotter slike som er herlige»

De følger Kains, Bileams og Korahs dårlige eksempel

De utgjør en trussel som kan sammenlignes med skjulte skjær; i likhet med vannløse skyer og døde trær som er blitt rykket opp med rot, gjør de ikke noe gagnlig

Enok uttalte en profeti hvor han kunngjorde Guds dom over slike ugudelige syndere

Disse menneskene murrer, klager over sin lodd i livet, er selvopptatte og benytter seg av bedragersk smiger

Hvordan de kristne kan motstå slik dårlig påvirkning (v. 17–25)

Det er viktig å ha i tankene at apostlene har forutsagt at det skulle finnes slike mennesker i «den siste tid»

De kristne må skille seg ut fra dem; de må bygge seg selv opp på den grunnvoll som troen utgjør, be med hellig ånd, bevare seg selv i Guds kjærlighet og vente på at Jesu barmhjertighet skal komme til uttrykk

De bør også hjelpe andre, idet de viser barmhjertighet mot dem som tviler, og frelser dem ved å rive dem ut av ilden