BILEAM

(Bịleam) [muligens: en som sluker, oppsluker].

1. Sønn av Beor; han levde på 1400-tallet f.v.t. Bileam bodde i den arameiske byen Petor i den øvre delen av Eufrat-dalen, i nærheten av elven Sajur. Selv om han ikke var israelitt, hadde han en viss kunnskap om Jehova og anerkjente til en viss grad Jehova som den sanne Gud; ved en anledning omtalte han ham som ’Jehova min Gud’. (4Mo 22: 5, 18) Bakgrunnen for dette kan ha vært det at noen av Jehovas hengivne tilbedere (Abraham, Lot og Jakob) tidligere hadde bodd i nærheten av Karan, som lå ikke langt fra Petor. – 1Mo 12: 4, 5; 24: 10; 28: 5; 31: 18, 38.

Da moabittkongen Balaks første delegasjon av sendebud troppet opp hos Bileam og hadde med seg ’spådomslønn’, avslo Bileam tilbudet deres med ordene: «Jehova har nektet å la meg gå med dere.» (4Mo 22: 5–14) Da det kom «andre fyrster, i større antall og slike som nøt større ære enn de forrige» (4Mo 22: 15), og Bileam igjen bad Jehova om tillatelse til å følge med dem, sa Jehova Gud: «Bryt opp, bli med dem. Men bare det ord som jeg taler til deg, skal du tale.» – 4Mo 22: 16–21; Mi 6: 5.

Etter at Bileam var dratt av sted, stilte Jehovas engel seg tre ganger midt i veien foran ham, slik at eselet hans først prøvde å ta av fra veien og gå ut på marken, deretter presset Bileams fot mot en mur og til slutt la seg ned. Hver gang slo Bileam eselet sitt, som til sist plutselig, ved et mirakel, kunne snakke og framsa en protest. (4Mo 22: 22–30) Endelig så også Bileam Jehovas engel, som kunngjorde: «Jeg er kommet for å yte motstand, for din vei har vært stikk imot min vilje.» Likevel lot Jehova også nå Bileam få fortsette langs den veien han hadde valgt. – 4Mo 22: 31–35.

Helt fra starten av gjorde Gud det klart at han ikke ville akseptere noen forbannelse av Israel, og at Bileam, hvis han drog, ville måtte uttale velsignelser, ikke forbannelser. (Jos 24: 9, 10) Likevel lot han ham dra. Det var som i tilfellet med Kain, da Jehova kom med en tydelig advarsel, men lot Kain selv velge om han skulle forlate sin onde vei eller fortsette på den. (1Mo 4: 6–8) I likhet med Kain så Bileam egensindig bort fra det som var Jehovas vilje i saken, fast bestemt på å nå sitt selviske mål. I Bileams tilfelle var det begjæret etter lønnen som gjorde ham blind for hvor urett den kurs han hadde valgt, var. Som Judas skriver, ’styrtet han seg ut i villfarelse for lønn.’ Apostelen Peter sier at Bileam, Beors sønn, «elsket lønnen for en urett handlemåte, men fikk en irettesettelse for sin egen krenkelse av det som var rett. Et umælende lastedyr, som talte med et menneskes røst, hindret profetens vanvittige kurs». – Jud 11; 2Pe 2: 15, 16.

Da Bileam kom fram til moabittenes territorium og møtte kong Balak ved Arnons bredd, kastet han ikke bort tiden; allerede dagen etter begynte han å arbeide for disse motstanderne av Jehovas folk. Bileam og Balak frambar ofre sammen, og så gikk Bileam derfra, i håp om å «møte noen ulykkebringende varsler» (4Mo 23: 3; 24: 1), men det eneste budskapet han mottok, var en velsignelse fra Jehova over Israel. Deretter ble en lignende ofring utført på toppen av Pisga, men det kom fremdeles «ikke noe ulykkebringende trylleformular mot Jakob», bare velsignelser. Til slutt ble hele prosessen gjentatt på toppen av Peor, og for tredje gang ’forandret Gud forbannelsen til en velsignelse’. – 4Mo 22: 41 til 24: 9; Ne 13: 2.

Da tingene tok en slik vending, «blusset Balaks vrede opp mot Bileam», og han slo hendene sammen i raseri og utbrøt: «Det var for å forbanne mine fiender jeg tilkalte deg, og se, du har velsignet dem over all måte disse tre gangene. Og nå, kom deg av gårde til ditt eget sted. Jeg hadde sagt til meg selv at jeg med sikkerhet skulle vise deg ære, men se, Jehova har nektet deg ære.» (4Mo 24: 10, 11) Bileam forsøkte å unnskylde seg og klandret Jehova for at han ikke hadde greid å forbanne Israel. Han sa at han «ikke kunne overtre Jehovas befaling», og at han var nødt til å si det Jehova sa. Etter ytterligere noen ordspråkaktige kunngjøringer mot Israels fiender «brøt Bileam opp og gav seg på vei og vendte tilbake til sitt sted». – 4Mo 24: 12–25.

Når det sies at Bileam «vendte tilbake til sitt sted», betyr ikke det nødvendigvis at han drog tilbake til sitt hjem i Petor. Denne frasen i seg selv betyr ikke annet enn at Bileam forlot fjellet Peor. Som Cooks bibelkommentar sier om 4. Mosebok 24: 25: «Vendte tilbake til sitt sted . . . Ikke til sitt eget land, for han ble værende hos midjanittene, hvor han la opp nye råd mot Guds folk og døde i sin synd. . . . Frasen, som forekommer hyppig (jf. f.eks. 1. Mos. xviii. 33, xxxi. 55; 1. Sam. xxvi. 25; 2. Sam. xix. 39), er et idiom som ganske enkelt betyr at Bileam gikk dit han ville.»

Bileam håpet fortsatt på å få den store lønnen som han hadde reist så langt for å få, og som han hadde arbeidet så hardt for. Han greide kanskje ikke selv å forbanne israelittene, tenkte han, men hvis han fikk forledet dem til å ta del i kjønnsdyrkelse i forbindelse med tilbedelsen av Ba’al-Peor, kunne det være at Gud kom til å forbanne dem. Så Bileam «begynte å lære Balak å legge en snublestein for Israels sønner – å spise slikt som var ofret til avguder, og å drive utukt». (Åp 2: 14) «Ved Bileams ord tjente [kvinnene i Moab og Midjan] til å forlede Israels sønner til å handle troløst mot Jehova i saken med Peor, slik at plagen kom over Jehovas forsamling.» (4Mo 31: 16) Resultatet ble at 24 000 israelittiske menn døde som følge av sin synd. (4Mo 25: 1–9) Verken midjanittene eller Bileam unngikk straff fra Gud. Jehova Gud befalte at alle menn, kvinner og gutter blant midjanittene skulle lide døden; det var bare jomfruene som skulle spares. «Og de drepte Bileam, Beors sønn, med sverdet.» (4Mo 25: 16–18; 31: 1–18) Hva moabittene angår, ble de utestengt av Jehovas menighet «inntil tiende generasjon». – 5Mo 23: 3–6.

2. En by som ble tildelt levittene i Kehats slekt, og som de fikk fra den halvdelen av Manasse stamme som hadde sitt territorium på vestsiden av Jordan-elven. (1Kr 6: 70; LXX: «Jebla’am») Bileam er ikke tatt med i listen over levittenes byer i Josva 21: 11–39, men mange kommentatorer mener at dette trolig skyldes en avskrivningsfeil, at «Bileam» i vers 25 er byttet ut med «Gat-Rimmon», som også er nevnt i verset foran. «Bileam» ser ut til å være en alternativ stavemåte til «Jibleam», som forekommer hyppigere.