«Tørre knokler» og «to vitner» – hva er forbindelsen?

I 1919 ble to beslektede profetier oppfylt: Den ene handlet om «tørre knokler» og den andre om «to vitner». Synet av «tørre knokler» forutsa en svært lang tidsperiode (den viste seg å vare i mange hundre år) som skulle ende med at en stor gruppe av Guds folk ble levende. (Esek 37:2–4; Åp 11:1–3, 7–13) Profetien om de ‘to vitnene’ beskrev en kort tidsperiode (oppfylt fra slutten av 1914 til begynnelsen av 1919) som skulle ende med at en liten gruppe av Guds tjenere ble levende. Begge profetiene beskrev en symbolsk oppstandelse, og begge profetiene fikk en oppfyllelse i 1919, da Jehova lot sine salvede tjenere ‘reise seg opp på føttene’, komme ut av fangenskapet i Babylon den store og bli samlet inn i den gjenopprettede menigheten. – Esek 37:10.

Men legg merke til en viktig forskjell når det gjelder oppfyllelsen av de to profetiene. Profetien om de ‘tørre knoklene’ forutsa at alle medlemmene av den salvede rest skulle bli levende. Men profetien om de ‘to vitnene’ forutsa at noen medlemmer av Guds salvede rest skulle bli levende, nemlig de som tok ledelsen i organisasjonen, og som ble utnevnt til å tjene som «den trofaste og kloke slave». – Matt 24:45; Åp 11:6.a

3. BEGYNNELSEN AV 1919

   1919: De ‘to vitnene’ ble levende da en liten gruppe av salvede brødre som tok ledelsen i organisasjonen, ble utnevnt til å tjene som «den trofaste og kloke slave»