HIMMEL

Det hebraiske ordet sjamạjim (alltid i flt.), som oversettes med «himmel» eller «himler», synes i sin grunnbetydning å betegne noe som er høyt, noe opphøyd. (Sl 103: 11; Ord 25: 3; Jes 55: 9) Sjạchaq har en annen grunnbetydning, men brukes ofte om det samme som sjamạjim. Etymologien til det greske ordet for himmel (ouranọs) er uviss.

Den fysiske himmel. Ordene for «himmel» på grunnspråkene betegner alle sider ved den fysiske himmel. Vanligvis framgår det av sammenhengen hvilken del av den fysiske himmel det dreier seg om.

Jordens atmosfære. «Himmelen» eller «himlene» kan betegne hele den delen av jordens atmosfære hvor det dannes dugg og rimfrost (1Mo 27: 28; Job 38: 29), hvor fuglene flyr (5Mo 4: 17; Ord 30: 19; Mt 6: 26), hvor vindene blåser (Sl 78: 26), hvor lynene glimter (Lu 17: 24), og hvor skyene glir omkring og avgir regn, snø og hagl (Jos 10: 11; 1Kg 18: 45; Jes 55: 10; Apg 14: 17). Noen ganger siktes det til den synlige himmel, himmelhvelvingen over jorden. – Mt 16: 1–3; Apg 1: 10, 11.

Atmosfæren svarer stort sett til det «utstrakte rom [hebr. raqịa]» som ble dannet i løpet av den andre skapelsesperioden, som beskrives i 1. Mosebok 1: 6–8. Det er tydeligvis denne ’himmelen’ det siktes til i 1. Mosebok 2: 4 og i 2. Mosebok 20: 11; 31: 17, hvor det fortelles om skapelsen av «himlene og jorden». – Se UTSTRAKT ROM, UTSTRAKT FLATE.

Da dette «utstrakte rom», atmosfæren, ble dannet, ble det vannet som befant seg på jordens overflate, skilt fra det vannet som befant seg over det utstrakte rom. Dette forklarer følgende utsagn vedrørende den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid: «Alle kildene i det store vanndyp [ble] brutt opp, og himlenes sluser ble åpnet.» (1Mo 7: 11) Det som skjedde, var åpenbart at de vannmassene som befant seg ovenfor det utstrakte rom, styrtet ned, dels i form av regn og dels som om de skulle komme gjennom sluser i kanaler. Da det enorme vannmagasinet var tømt, ble «himlenes sluser» billedlig talt «lukket til». – 1Mo 8: 2.

Jehova advarte israelittene i symbolske vendinger om at ulydighet ville føre til at himlene over deres hode ble til kobber og jorden under dem til jern, og at fin sand og støv ble gitt som regn over landet. Under en slik regnmangel ville utvilsomt de ’lukkede’, skyfrie himlene bli rødlige, eller kobberfarget, fordi økte mengder av støvpartikler i atmosfæren gjerne medfører at det blå lyset blir spredt så mye at de røde lysbølgene blir mer framherskende, liksom solen ser rød ut ved solnedgang fordi solstrålene da må gå gjennom en større del av atmosfæren enn ellers. – 5Mo 28: 23, 24; jf. 1Kg 8: 35, hvor ordet «himmelen» brukes om det utstrakte rom.

Det ytre rom. De fysiske «himler» omfatter både jordens atmosfære og det ytre rom, med dets himmellegemer, «hele himlenes hær» – solen, månen, stjernene og stjernebildene. (5Mo 4: 19; Jes 13: 10; 1Kt 15: 40, 41; He 11: 12) Det første verset i Bibelen omtaler skapelsen av denne stjernebesådde himmelen, noe som fant sted før jorden ble beredt til bolig for menneskene. (1Mo 1: 1) Både disse himlene og «det utstrakte rom», atmosfæren, er Guds fingrers verk og vitner således om Guds herlighet. (Sl 8: 3; 19: 1–6) «Himmelens forskrifter», som er fastsatt av Gud, styrer alle himmellegemene. Tross moderne utstyr og avansert matematikk har astronomene fremdeles ikke maktet å få full forståelse av disse «forskriftene». (Job 38: 33; Jer 33: 25) Det de har funnet ut, bekrefter imidlertid at det er umulig for mennesker å måle himlene og telle stjernene. (Jer 31: 37; 33: 22; se STJERNE.) Likevel teller Gud dem og kaller dem ved navn. – Sl 147: 4; Jes 40: 26.

«Midthimmelen» og ’himlenes ytterste ender’. Med «midthimmelen» siktes det til det området i jordatmosfæren hvor fuglene, for eksempel ørnen, flyr. (Åp 8: 13; 14: 6; 19: 17; 5Mo 4: 11 [hebr. bokst.: «himlenes hjerte»]) Et uttrykk som svarer noenlunde til dette, er «mellom jorden og himlene». (1Kr 21: 16; 2Sa 18: 9) Det at de som angriper Babylon, kommer «fra himlenes ytterste ende», vil øyensynlig si at de kommer inn fra horisonten, hvor himmel og jord ser ut til å møtes, og hvor man ser solen gå ned og stå opp. (Jes 13: 5; jf. Sl 19: 4–6.) På lignende måte betegner uttrykket «fra himlenes fire ytterste ender» etter alt å dømme de fire himmelretninger og dermed hele jorden. (Jer 49: 36; jf. Da 8: 8; 11: 4; Mt 24: 31; Mr 13: 27.) Slik himlene omgir jorden på alle kanter, når Jehovas blikk overalt på kloden, «under hele himmelen». – Job 28: 24.

Skyhimlene. Et annet hebraisk ord, sjạchaq, blir brukt som betegnelse på skymassene eller skydekket. Det blir noen ganger brukt om den delen av atmosfæren hvor skyene beveger seg, eller om den synlige blå himmelhvelvingen om dagen og den stjernebesådde hvelvingen om natten. (5Mo 33: 26; Sl 89: 37; Ord 3: 20; Jes 45: 8) I de fleste tilfeller siktes det ganske enkelt til noe som befinner seg høyt over menneskene. – Sl 57: 10; 108: 4.

Ordets grunnbetydning er «noe som er finstøtt, pulverisert», som det ’tynne støvlaget’ (sjạchaq) som er omtalt i Jesaja 40: 15. Det passer godt at ordet har denne grunnbetydningen, i og med at skyene dannes når det stiger varm luft fra jorden og denne luften blir avkjølt til det såkalte duggpunktet, hvorpå vanndampen blir fortettet til små vannpartikler som man kunne kalle «vannstøv». (Jf. Job 36: 27, 28; se SKY.) Og små støvpartikler i atmosfæren spiller en rolle i forbindelse med at det dannes skyer, ettersom vanndampen samler seg til dråper rundt slike partikler. Noe annet som gjør at grunnbetydningen passer godt, er at disse ørsmå støvpartiklene i atmosfæren sammen med vannmolekylene og ulike gassmolekyler, som oksygen, nitrogen og karbondioksid, sprer solstrålene, noe som gir himmelen dens karakteristiske blåfarge, fordi blåfargen blir mest spredt.

Jehova Gud sier om seg selv at han har ’hamret ut himlene så de er blitt harde som et støpt speil’. (Job 37: 18) Dette stemmer med at de partiklene som atmosfæren består av, holdes presset sammen av tyngdekraften, og atmosfæren holdes innenfor en bestemt grense, i og med at gravitasjonen forhindrer at noe av den unnslipper fra jorden. (1Mo 1: 6–8) Partiklene i atmosfæren reflekterer sollyset omtrent som et speil. Dette gjør at himmelen ser lys ut sett fra jorden. Hvis det ikke hadde funnes noen atmosfære, hadde himmelen sett mørk ut fra jorden, og himmellegemene ville ha lyst på en mørk bakgrunn, slik det ser ut fra månen, hvor det ikke er noen atmosfære. Ute fra verdensrommet ser romfarere jordatmosfæren som en lysrand rundt planeten.

«Himlenes himler.» Uttrykket «himlenes himler» anses for å betegne de høyeste himler, hele den fysiske himmel så langt som den strekker seg fra jorden i alle retninger. – 5Mo 10: 14; Ne 9: 6.

Salomo, som stod for oppføringen av templet i Jerusalem, sa at «himlene, ja himlenes himmel» ikke kan romme Gud. (1Kg 8: 27) Som himlenes Skaper står Jehova langt over himlene, og «hans navn alene er uoppnåelig høyt. Hans verdighet er over jord og himmel». (Sl 148: 13) Jehova måler de fysiske himler like lett som et menneske kan måle en gjenstand ved å spenne ut fingrene slik at gjenstanden befinner seg mellom tuppen av tommelen og tuppen av lillefingeren. (Jes 40: 12) Salomos uttalelse betyr ikke at Guds bolig ikke befinner seg på et bestemt sted. Den betyr heller ikke at han er allestedsnærværende i den forstand at han bokstavelig er til stede overalt og i alt. Salomo sa nemlig også at Jehova ville høre bønner ’fra himlene, sitt grunnfestede bosted’, det vil si fra åndeverdenen. – 1Kg 8: 30, 39.

Uttrykket «himmel» i fysisk betydning spenner altså vidt. Det kan betegne universet helt ut til dets ytterste grenser, men det kan også betegne noe som ganske enkelt er spesielt høyt eller opphøyd. Det sies således om slike som befinner seg om bord i et skip som blir rammet av storm, at de «farer opp til himlene, de farer ned til bunnene». (Sl 107: 26) Og de som bygde Babels tårn, tenkte at de skulle sette opp et byggverk som ’hadde sin topp i himlene’, altså en slags skyskraper. (1Mo 11: 4; jf. Jer 51: 53.) Og i profetien i Amos 9: 2 fortelles det om mennesker som «farer opp til himlene» i et forsøk på å unnslippe Jehovas dommer, noe som etter alt å dømme betyr at de søker tilflukt høyt oppe i fjellene.

De åndelige himler. De samme ordene på grunnspråkene som brukes om de fysiske himler, brukes også om de åndelige himler. Slik det framgår av det ovenstående, har ikke Jehova Gud sin bolig i de fysiske himler; han er jo en Ånd. Men ettersom han er «Den Høye og Opphøyde», den som bor «i det høye» (Jes 57: 15), og i og med at det hebraiske ordet har grunnbetydningen «noe opphøyd», er det på sin plass å bruke dette ordet som betegnelse på Guds «hellighets og skjønnhets opphøyde bolig». (Jes 63: 15; Sl 33: 13, 14; 115: 3) I og med at Jehova har frambrakt de fysiske himler (1Mo 14: 19; Sl 33: 6), er han deres Eier. (Sl 115: 15, 16) Han gjør alt som det behager ham å gjøre i dem, mirakuløse gjerninger innbefattet. – Sl 135: 6.

I mange skriftsteder betegner derfor «himlene» Gud selv og hans suverene stilling. Hans trone befinner seg i himlene, det vil si i åndeverdenen, som han også hersker over. (Sl 103: 19–21; 2Kr 20: 6; Mt 23: 22; Apg 7: 49) Fra sin opphøyde posisjon ser Jehova så å si ned på de fysiske himler og jorden (Sl 14: 2; 102: 19; 113: 6), og herfra taler han og besvarer bønner og avsier sine dommer. (1Kg 8: 49; Sl 2: 4–6; 76: 8; Mt 3: 17) Det fortelles således at Hiskia og Jesaja «fortsatte å be . . . og å rope til himlene om hjelp» en gang da en alvorlig fare truet. (2Kr 32: 20; jf. 2Kr 30: 27.) Også Jesus brukte begrepet «himmel» synonymt med Gud da han spurte de religiøse lederne om Johannes’ dåp var «fra himmelen eller fra mennesker». (Mt 21: 25; jf. Joh 3: 27.) Den bortkomne sønnen bekjente at han hadde syndet både «mot himmelen» og mot sin far. (Lu 15: 18, 21) Med uttrykket «himlenes rike» siktes det således ikke bare til at dette riket har sitt regjeringssete i de åndelige himler og hersker derfra, men også til at det dreier seg om «Guds rike». – Da 2: 44; Mt 4: 17; 21: 43; 2Ti 4: 18.

Fordi Gud befinner seg i en slik opphøyd posisjon, har både mennesker og engler løftet sine hender eller sitt ansikt mot himmelen når de har påkalt ham for å få ham til å gripe inn (2Mo 9: 22, 23; 10: 21, 22), når de har sverget ved ham (Da 12: 7), og når de har bedt bønner til ham (1Kg 8: 22, 23; Kla 3: 41; Mt 14: 19; Joh 17: 1). I 5. Mosebok 32: 40 sier Jehova om seg selv at han ’løfter sin hånd mot himmelen i en ed’. Det siktes tydeligvis til at Jehova sverger ved seg selv, i overensstemmelse med Hebreerne 6: 13. – Jf. Jes 45: 23.

Englenes bolig. De åndelige himler er også Guds åndesønners bolig, deres «rette bolig». (Jud 6; 1Mo 28: 12, 13; Mt 18: 10; 24: 36) Uttrykket «himlenes hær», som ofte brukes om stjernene, betegner noen ganger englene. (1Kg 22: 19; jf. Sl 103: 20, 21; Da 7: 10; Lu 2: 13; Åp 19: 14.) På samme måte blir «himlene» personifisert, idet uttrykket brukes om englene, «de helliges menighet». – Sl 89: 5–7; jf. Lu 15: 7, 10; Åp 12: 12.

Brukt som symbol på herredømme. Vi har sett at himlene kan betegne Jehova Gud i hans opphøyde stilling. Da Daniel sa til babylonerkongen Nebukadnesar at han skulle få oppleve noe som ville få ham til å ’erkjenne at himlene hersker’, betydde dette at han skulle ’erkjenne at Den Høyeste er Hersker i menneskenes rike’. – Da 4: 25, 26.

Men i tillegg til å referere til den suverene Overherre kan uttrykket «himmel» betegne andre regjerende makter som er opphøyd eller hevet over sine undersåtter. Det babylonske kongelige dynasti som Nebukadnesar representerte, blir i Jesaja 14: 12 sammenlignet med en stjerne og tiltalt som «du skinnende, daggryets sønn». Ved erobringen av Jerusalem i 607 f.v.t. løftet dette babylonske dynastiet sin trone «over Guds stjerner»; med «Guds stjerner» siktes det her tydeligvis til kongene i Juda, i Davids slektslinje. (Selve arvingen til Davids trone, Kristus Jesus, omtales tilsvarende som «den klare morgenstjerne» i Åp 22: 16; jf. 4Mo 24: 17.) Ved at det babylonske dynasti omstyrtet Davids trone, som hadde sin myndighet fra Gud, opphøyde det seg så å si til himmelen. (Jes 14: 13, 14) Det vidtrekkende rikets storhet og makt ble også skildret i Nebukadnesars drøm, hvor det ble framstilt ved et symbolsk tre som var så høyt at det «nådde til himlene». – Da 4: 20–22.

Nye himler og en ny jord. Forbindelsen mellom «himler» og herredømme gjør det lettere å forstå uttrykket «nye himler og en ny jord», som forekommer i Jesaja 65: 17; 66: 22 og siteres av apostelen Peter i 2. Peter 3: 13. På bakgrunn av denne forbindelsen sier M’Clintock og Strongs Cyclopædia (1891, bd. IV, s. 122): «I Jes. lxv 17 betegner en ny himmel og en ny jord et nytt styre, et nytt rike, et nytt folk.»

Akkurat som «jorden» kan betegne et samfunn av mennesker (Sl 96: 1; se JORDEN, JORD), kan «himlene» betegne herredømmet over denne «jorden», dens styre. Løftet om «nye himler og en ny jord», som ble framsatt ved Jesaja, gjaldt i første rekke det at israelittene skulle få vende tilbake etter landflyktigheten i Babylon. Da israelittene kom tilbake til sitt hjemland, trådte de inn i en ny tingenes ordning. Kyros den store ble brukt av Gud som et viktig redskap for å sørge for at den sanne tilbedelse ble gjenopprettet. Etter hjemkomsten til Jerusalem tjente Serubabel (en etterkommer av David) som stattholder, mens Josva tjente som øversteprest. I tråd med Jehovas hensikt ble et nytt styre, «nye himler», satt til å lede folket, undersåttene. (2Kr 36: 23; Hag 1: 1, 14) På den måten ble Jerusalem «til en årsak til glede og hennes folk til en årsak til jubel», slik det var forutsagt i vers 18 i Jesaja, kapittel 65.

Det at Peter siterte profetien, viser imidlertid at man kan forvente en oppfyllelse til, på grunnlag av Guds løfte. (2Pe 3: 13) Ettersom Guds løfte i dette tilfellet er forbundet med Kristi Jesu nærvær, slik det framgår av vers 4, må uttrykket «nye himler og en ny jord» betegne Guds messianske rike og dets styre over sine lydige undersåtter. Da Kristus Jesus ble oppreist og fór opp til himmelen, der han tok plass ved Guds høyre hånd, ble han «opphøyd over himlene» (He 7: 26) i den forstand at han derved kom «høyt over enhver regjering og myndighet og makt og ethvert herredømme . . . , ikke bare i denne tingenes ordning, men også i den som skal komme». – Ef 1: 19–21; Mt 28: 18.

Jesu Kristi disipler, «som har del i det himmelske kall» (He 3: 1), blir av Gud satt til «arvinger» i forening med Kristus, den som Gud satte seg fore «å samle alt sammen igjen» ved. «Det i himlene», det vil si de som blir kalt til himmelsk liv, er de første som blir samlet inn for å være i forening med Gud ved Kristus. (Ef 1: 8–11) Deres arv er «gjemt i himlene». (1Pe 1: 3, 4; Kol 1: 5; jf. Joh 14: 2, 3.) De blir «innskrevet» i himlene og har sitt «borgerskap» der. (He 12: 20–23; Flp 3: 20) Det er de som utgjør «Det nye Jerusalem», som Johannes i sitt syn så «komme ned fra himmelen fra Gud». (Åp 21: 2, 9, 10; jf. Ef 5: 24–27.) Ettersom det innledningsvis sies at synet handler om «en ny himmel og en ny jord» (Åp 21: 1), må begge deler være skildret i synet. ’Den nye himmel’ må svare til Kristus og hans «brud», «Det nye Jerusalem», mens ’den nye jord’ svarer til «menneskene», «hans folk», som er deres undersåtter, og som erfarer de velsignelsene deres styre medfører, slik det skildres i versene 3 og 4.

Den tredje himmel. I 2. Korinter 12: 2–4 beskriver apostelen Paulus en som ble «bortrykket . . . til den tredje himmel» og «til paradiset». Ettersom Bibelen ikke noen andre steder nevner noen som opplevde noe slikt, virker det sannsynlig at dette var noe apostelen selv hadde opplevd. Noen har forsøkt å sette Paulus’ ord om den tredje himmel i forbindelse med den gamle rabbinske oppfatning at himmelen var inndelt i flere nivåer, og at det fantes hele «sju himler», men dette finnes det ingen støtte for i Bibelen. Som vi har sett, sier ikke Bibelen at himmelen er inndelt i flere nivåer. I stedet må man ut fra sammenhengen avgjøre om det siktes til jordatmosfærens «utstrakte rom», det ytre rom, de åndelige himler eller noe annet. Det ser derfor ut til at uttrykket «den tredje himmel» sannsynligvis sikter til den opphøyde styreform som det messianske rike er. Legg merke til hvordan ulike ord og uttrykk nevnes tre ganger etter hverandre i Jesaja 6: 3; Esekiel 21: 27; Johannes 21: 15–17; Åpenbaringen 4: 8. Dette skal tydeligvis tjene som en intensivering eller forsterkning.

Den tidligere himmel og jord, som forsvinner. Johannes så også i synet at «den tidligere himmel og den tidligere jord var forsvunnet». (Åp 21: 1; jf. 20: 11.) De kristne greske skrifter viser at jordiske styresmakter og deres undersåtter er underlagt Satans herredømme. (Mt 4: 8, 9; Joh 12: 31; 2Kt 4: 3, 4; Åp 12: 9; 16: 13, 14) Apostelen Paulus taler om «de onde åndemaktene i de himmelske regioner» og omtaler dem som regjeringer, myndigheter og verdensherskere. (Ef 6: 12) At «den tidligere himmel» forsvinner, vil altså si at de politiske myndigheter, som står under Satans og hans demoners innflytelse, får sin ende. Dette harmonerer med 2. Peter 3: 7–12, hvor det fortelles om at «de himler . . . som nå er», skal bli tilintetgjort som ved ild. Tilsvarende beskriver Åpenbaringen 19: 17–21 tilintetgjørelsen av et verdensomfattende politisk system og dets tilhengere, og det sies der at det symbolske villdyret blir «kastet i ildsjøen som brenner med svovel». (Jf. Åp 13: 1, 2.) Hva Djevelen selv angår, viser Åpenbaringen 20: 1–3 at han blir kastet «i avgrunnen» og holdt innestengt der i tusen år, og at han så skal bli «sluppet løs for en kort tid».

Fornedrelse av det som er opphøyd. Ettersom himmelen står for det som er opphøyd, blir fornedrelse av det opphøyde noen ganger framstilt ved at himmelen «rister» eller «skjelver» eller blir omstyrtet. Det sies om Jehova at han «kastet Israels skjønnhet ned fra himmelen til jorden» da Israel ble lagt øde. Nasjonens «skjønnhet», som omfattet riket og fyrstene og den makt disse hadde, ble fortært som ved ild. (Kla 2: 1–3) Men Israels erobrer, Babylon, fikk senere oppleve at dets egen «himmel» skalv, og at «jorden» ristet, da mederne og perserne omstyrtet Babylon og det viste seg at dets himmelguder var falske og var ute av stand til å forhindre at nasjonen mistet herredømmet over landet. – Jes 13: 1, 10–13.

På lignende måte ble det profetert at det at Edom hadde bosatt seg himmelhøyt, ikke ville berge nasjonen fra tilintetgjørelse, og at Jehovas domssverd skulle bli vætt «i himlene», det vil si på Edoms høyder, uten at noen himmellignende, eller opphøyd, makt skulle komme nasjonen til unnsetning. (Jes 34: 4–7; jf. Ob 1–4, 8.) De som taler store ord og ondsinnet taler på en høystemt måte, og som derved ’har satt sin munn i himlene’, kommer med sikkerhet til å gå til grunne. (Sl 73: 8, 9, 18; jf. Åp 13: 5, 6.) Byen Kapernaum hadde grunn til å føle seg meget begunstiget på grunn av den oppmerksomhet Jesus viste den under sin jordiske tjeneste. Men i og med at den ikke reagerte positivt på de kraftige gjerninger han gjorde i den, spurte han: «Skal du kanskje bli opphøyd til himmelen?», og forutsa i stedet: «Ned til Hades skal du komme.» – Mt 11: 23.

Himlene formørkes. Det at himlene eller stjernene formørkes, brukes ofte som bilde på at velstand og andre gunstige forhold blir fjernet og erstattet med truende, mørke utsikter og forhold, omtrent som når mørke skyer stenger ute alt lys både dag og natt. (Jf. Jes 50: 2, 3, 10.) Det at den bokstavelige himmel på denne måten blir satt i forbindelse med menneskers utsikter, svarer til en viss grad til det gamle arabiske uttrykket «hans himmel er falt til jorden», som betyr at vedkommendes makt eller velstand er blitt sterkt redusert. Til tider har Gud latt sin vrede komme til uttrykk ved å benytte himmelfenomener, noe som i visse tilfeller har ført til at himmelen er blitt formørket i bokstavelig forstand. – 2Mo 10: 21–23; Jos 10: 12–14; Lu 23: 44, 45.

For Juda kom en slik mørkets dag som en oppfyllelse av en dom som Jehova hadde uttalt ved profeten Joel, og den kulminerte da Juda ble lagt øde av Babylon. (Joe 2: 1, 2, 10, 30, 31; jf. Jer 4: 23, 28.) Alt håp om hjelp fra himmelske makter syntes å være ute, og som forutsagt i 5. Mosebok 28: 65–67 følte de «redsel natt og dag»; verken soloppgangen om morgenen eller måneskinnet om kvelden gav noen lindring eller noe håp. Ved profeten Joel advarte imidlertid Jehova også Judas fiender om at de kom til å erfare det samme når han fullbyrdet sin dom over dem. (Joe 3: 12–16) Esekiel og Jesaja brukte det samme bildet i forbindelse med at de forutsa Guds dom over henholdsvis Egypt og Babylon. – Ese 32: 7, 8, 12; Jes 13: 1, 10, 11.

Apostelen Peter siterte fra Joels profeti på pinsedagen, da han kom med denne inntrengende oppfordringen til sine tilhørere: «La dere frelse fra denne uredelige generasjon.» (Apg 2: 1, 16–21, 40) De menneskene i den generasjonen som ikke gav akt på oppfordringen, fikk oppleve en tid med stort mørke mindre enn 40 år senere, da romerne beleiret Jerusalem og til slutt la byen i ruiner. Før pinsedagen hadde imidlertid Jesus uttalt en lignende profeti og vist at den kom til å få en oppfyllelse under hans nærvær. – Mt 24: 29–31; Lu 21: 25–27; jf. Åp 6: 12–17.

Den fysiske himmel er permanent. Temanitten Elifas sa om Gud: «Se, på sine hellige tror han ikke, og selv himlene er sannelig ikke rene i hans øyne.» Men Jehova sa til Elifas om ham og hans to venner: «Dere har ikke talt sant om meg, som min tjener Job.» (Job 15: 1, 15; 42: 7) I 2. Mosebok 24: 10 nevnes himlene tvert imot som et bilde på renhet. Bibelen oppgir således ikke noen grunn til at Gud skulle tilintetgjøre de fysiske himler.

Det at de fysiske himler er permanente, framgår av den kjensgjerning at de nevnes i sammenligninger hvor de skildrer noe som varer evig, for eksempel den fred og rettferdighet som blir resultatet av Davids rike, som Guds Sønn ble arving til. (Sl 72: 5–7; Lu 1: 32, 33) Skriftsteder som Salme 102: 25, 26, som sier at himlene ’forgår’ og ’blir skiftet ut liksom en utslitt kledning’, skal altså ikke forstås bokstavelig.

I Lukas 21: 33 sier Jesus: «Himmel og jord skal forsvinne, men mine ord skal slett ikke forsvinne.» Andre skriftsteder viser at ’himmelen og jorden’ skal bestå for alltid. (1Mo 9: 16; Sl 104: 5; For 1: 4) Det er derfor rimelig å anta at uttrykket «himmel og jord» er brukt i symbolsk betydning, slik tilfellet er med uttrykket «den tidligere himmel og den tidligere jord» i Åpenbaringen 21: 1. – Se også Mt 24: 35.

Salme 102: 25–27 framhever det at Gud er evig og uforgjengelig, mens hans fysiske skaperverk, himlene og jorden, er forgjengelig i den forstand at det kunne gå til grunne, hvis dette var Guds hensikt. I motsetning til Gud selv, som i seg selv er evig og uforanderlig, er alt i hans fysiske skaperverk avhengig av ham for å bestå. Som man ser her på jorden, må det fysiske skaperverk gjennomgå en stadig fornyelse for å bestå og bevare sin nåværende form. At de fysiske himler er avhengige av Guds vilje og hans opprettholdende kraft, framgår av Salme 148, hvor det i vers 6 sies om solen, månen og stjernene og også andre deler av Guds skaperverk at Gud «lar dem bestå for evig, til uavgrenset tid. En forordning har han gitt, og den skal ikke falle bort».

Ordene i Salme 102: 25, 26 gjelder Jehova Gud, men apostelen Paulus siterer dem med henblikk på Jesus Kristus. Dette kommer av at Jesus, i egenskap av Guds enbårne Sønn, personlig hjalp Gud med å skape det fysiske univers. Paulus stiller opp Sønnens uforanderlighet og uforgjengelighet som en motsetning til hvordan det forholder seg med det fysiske univers, som er permanent, men som Gud likevel kunne ’rulle sammen som en ytterkledning’ og legge til side hvis han ønsket det. – He 1: 1, 2, 8, 10–12; jf. 1Pe 2: 3, NW, fotn.

I ulike poetiske og billedlige uttrykk. Ettersom de fysiske himler spiller en viktig rolle i forbindelse med opprettholdelsen av livet på jorden – ved sollys, regn, dugg, forfriskende vinder og annet i atmosfæren som vi drar nytte av – omtales de poetisk som Jehovas «gode forrådshus». (5Mo 28: 11, 12; 33: 13, 14) Jehova åpner himmelens «dører» for å velsigne sine tjenere, som da han sørget for at manna, «himmelkorn», kom ned og la seg på bakken. (Sl 78: 23, 24; Joh 6: 31) Skyene er som «vannkrukker» i dette forrådshusets øvre rom, og regnet kommer strømmende ned som gjennom «sluser», i og med at visse faktorer, for eksempel fjellene, eller, i visse tilfeller, Guds mirakuløse inngripen, får vanndamp til å kondensere og forårsake regn i bestemte områder. (Job 38: 37; Jer 10: 12, 13; 1Kg 18: 41–45) På den annen side førte det at Gud trakk sin velsignelse tilbake, til at himmelen over Kanaans land ble ’lukket’ og syntes å være hard og ugjennomtrengelig som jern og fikk en kobberfarget metallglans, ettersom atmosfæren ble fylt med sand og støv i stedet for regn. – 3Mo 26: 19; 5Mo 11: 16, 17; 28: 23, 24; 1Kg 8: 35, 36.

Dette hjelper en til å forstå det bildet som framholdes i Hosea 2: 21–23. Etter å ha forutsagt de forferdelige følgene av Israels troløshet forteller Jehova om gjenopprettelsen og de velsignelser den kom til å føre til. Jehova forteller hva som skulle skje på den dagen: «Jeg skal svare himlene, og de på sin side skal svare jorden; og jorden på sin side skal svare kornet og den søte vinen og oljen; og de på sin side skal svare Jisre’el.» Det siktes tydeligvis til Israels bønn om å bli velsignet av Jehova gjennom den rekke av ting i Jehovas skaperverk som nevnes her. Derfor blir disse tingene personifisert her, som om de kom med en anmodning, en bønn. Israel ber om korn, vin og olje; disse fødemidlene ber i sin tur jorden om næring og vann; for å kunne oppfylle denne bønnen ber jorden himmelen om sol, regn og dugg; himlene, som fremdeles er ’lukket’, fordi Gud har holdt sin velsignelse tilbake, kan på sin side bare svare hvis Gud hører anmodningen og igjen viser nasjonen sin gunst og setter hele dette kretsløpet i gang igjen. Profetien inneholder en forsikring om at han kommer til å gjøre dette.

I 2. Samuelsbok 22: 8–15 bruker David åpenbart et kraftig uvær som bilde på den virkning Guds inngripen vil ha når han kommer David til unnsetning og befrir ham for hans fiender. Den symbolske stormen er så voldsom at den får himlenes grunnvoller til å skjelve, og himlene blir ’bøyd ned’ med mørke, lave skyer. Sammenlign dette med det bokstavelige uværet som blir beskrevet i 2. Mosebok 19: 16–18, og med de poetiske vendingene i Jesaja 64: 1, 2.

Det sies ofte om Jehova, «himmellysenes Far» (Jak 1: 17), at han har ’spent ut himlene’, slik man ville spenne ut en teltduk. (Sl 104: 1, 2; Jes 45: 12) Himlene, både den blå, atmosfæriske himmelhvelvingen om dagen og stjernehimmelen om natten, ser ut som en kjempemessig, hvelvet baldakin sett fra jorden. I Jesaja 40: 22 dreier sammenligningen seg om det å spenne ut et «tynt flor», ikke en tykkere teltduk. Dette uttrykker godt hvor florlett himmelhvelvingen ser ut, sett fra jorden. En klar kveld danner de mange tusen synlige stjernene virkelig et kniplinglignende slør bredt ut over en bakgrunn av svart fløyel, det mørke verdensrommet. Det er også verdt å merke seg at den enorme galaksen som kalles Via Lactea, eller Melkeveisystemet, som vårt solsystem befinner seg i, fra jorden ser ut som et slikt florlett slør.

Det framgår av det foregående at sammenhengen alltid må tas i betraktning når man skal avgjøre hva disse billedlige uttrykkene betyr. Da Moses for eksempel tok «himlene og jorden» til vitne på det som han kunngjorde for Israel, siktet han naturligvis ikke til det livløse skaperverk, men til fornuftutstyrte skapninger i himlene og på jorden. (5Mo 4: 25, 26; 30: 19; jf. Ef 1: 9, 10; Flp 2: 9, 10; Åp 13: 6.) Det samme gjelder uttalelsen i Jeremia 51: 48 om at himlene og jorden skal glede seg over at Babylon er falt. (Jf. Åp 18: 5; 19: 1–3.) Likeledes må det være de åndelige himler som skal «la rettferdighet sildre», slik det beskrives i Jesaja 45: 8. I andre tilfeller sies det i poetiske vendinger at de bokstavelige himler fryder seg eller roper høyt. Når Jehova kommer for å dømme jorden, fører dette til at himlene og også jorden, havet og markene gleder seg storlig, slik det beskrives i Salme 96: 11–13. (Jf. Jes 44: 23.) De fysiske himler lovpriser også sin Skaper, på samme måte som et produkt med elegant formgivning bringer ære til den håndverkeren som har frambrakt det. De forteller om Jehovas makt, hans visdom og hans storhet. – Sl 19: 1–4; 69: 34.

Oppstigning til himmelen. I 2. Kongebok 2: 11, 12 sies det at profeten Elia «tok til å stige opp til himlene i stormen». Det siktes her til den atmosfæriske himmel, der hvor det kan blåse sterke vinder, ikke de åndelige himler, hvor Gud befinner seg. Elia døde ikke da han steg opp til himlene; han levde i flere år etter at han på denne måten var blitt ført opp til himmelen og bort fra sin etterfølger, Elisja. Elia steg heller ikke opp til de åndelige himler da han døde, for Jesus sa klart og tydelig at ’ingen var steget opp til himmelen’ på den tiden da han var på jorden. (Joh 3: 13; se ELIA nr. 1 [Etterfulgt av Elisja].) På pinsedagen sa likeledes Peter om David at han ’ikke steg opp til himlene’. (Apg 2: 34) Det er i virkeligheten ingenting i Bibelen som tyder på at det ble framholdt et himmelsk håp for dem av Guds tjenere som levde før Kristus Jesus kom til jorden. Dette håpet ble framholdt for første gang i noen uttalelser som Jesus kom med til sine disipler (Mt 19: 21, 23–28; Lu 12: 32; Joh 14: 2, 3), og det var først etter pinsedagen i år 33 disiplene fullt ut forstod hva dette innebar. – Apg 1: 6–8; 2: 1–4, 29–36; Ro 8: 16, 17.

Da Jesus ble løftet opp mot himmelen, tok en sky ham bort fra disiplenes øyne. Mens de stirret opp mot himmelen, viste to engler seg, og de sa: «Menn fra Galilea, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er blitt tatt opp fra dere til himmelen, skal komme slik, på samme måte som dere har sett ham fare til himmelen.» (Apg 1: 9–11, NW, fotn.) Englene sa her i virkeligheten til disiplene at det ikke tjente til noe å stirre opp mot himmelen i håp om at han skulle komme til syne der. Skyen hadde innhyllet ham, og han var blitt usynlig. Men han skulle komme tilbake på samme måte, det vil si usynlig, slik at man ikke kunne se ham med det fysiske øye.

Bibelen viser at Kristus Jesus var den første som steg opp fra jorden til den himmel hvor Gud befinner seg. (1Kt 15: 20; He 9: 24) I og med at han steg opp til himmelen og frambar verdien av sitt gjenløsningsoffer der, åpnet han veien for dem som skulle følge etter – de åndsavlede medlemmene av hans menighet. (Joh 14: 2, 3; He 6: 19, 20; 10: 19, 20) Når de blir oppreist, må de «bære bildet av den himmelske», Kristus Jesus, for å kunne stige opp til de himler som åndeverdenen utgjør, ettersom «kjøtt og blod» ikke kan arve dette himmelske riket. – 1Kt 15: 42–50.

Hvordan kan noen mennesker befinne seg «i de himmelske regioner», men fremdeles være på jorden?

I Efeserbrevet omtaler apostelen Paulus kristne som ennå levde på jorden, som om de allerede var blitt oppreist og hadde tatt «sete . . . i de himmelske regioner i forening med Kristus Jesus». (Ef 1: 3; 2: 6) Sammenhengen viser at Gud betrakter de salvede kristne slik fordi han har ’satt dem til arvinger’ til den himmelske arv sammen med sin Sønn. Ennå mens de befinner seg på jorden, blir de opphøyd, eller løftet opp, ved å bli innsatt som arvinger. (Ef 1: 11, 18–20; 2: 4–7, 22) Dette kaster også lys over hva synet i Åpenbaringen 11: 12 betyr. Det gir en dessuten nøkkelen til å forstå det profetiske bildet i Daniel 8: 9–12, hvor det sies om noe som tidligere er blitt omtalt som en politisk makt, at det «fortsatte å bli større, like til himlenes hær», og at det til og med fikk noen i hæren og noen av stjernene til å falle til jorden. I Daniel 12: 3 sies det at Guds tjenere på jorden i endens tid skal skinne «som stjernene til uavgrenset tid». I Åpenbaringsboken, i kapitlene 1 til 3, er det også snakk om symbolske «stjerner». Sammenhengen viser at det siktes til personer som befinner seg på jorden, og som gjennomgår fristelser, prøvelser og annet som har med det jordiske å gjøre; disse ’stjernene’ er ansvarlige for menigheter som er dem betrodd. – Åp 1: 20; 2: 1, 8, 12, 18; 3: 1, 7, 14.

Veien til himmelsk liv. Veien til himmelsk liv består i mer enn tro på Kristi gjenløsningsoffer og trosgjerninger i lydighet mot Guds bud. Apostlenes og disiplenes inspirerte skrifter viser at man også må bli kalt og utvalgt av Gud ved hans Sønn. (2Ti 1: 9, 10; Mt 22: 14; 1Pe 2: 9) Innbydelsen innebærer at det blir tatt flere skritt som vil gjøre en person skikket til å få den himmelske arv. Mange av skrittene blir tatt av Gud, mens noen blir tatt av den som blir kalt. Av disse skrittene kan nevnes at den som kalles, må bli erklært rettferdig (Ro 3: 23, 24, 28; 8: 33, 34); bli frambrakt (avlet) med hellig ånd (Joh 1: 12, 13; 3: 3–6; Jak 1: 18); bli døpt til Kristi død (Ro 6: 3, 4; Flp 3: 8–11); bli salvet (2Kt 1: 21; 1Jo 2: 20, 27); bli helliget (Joh 17: 17). Den som blir kalt, må bevare sin ulastelighet like til døden (2Ti 2: 11–13; Åp 2: 10), og til slutt, etter at han har vist seg trofast i sin kallelse og utvelgelse (Åp 17: 14), blir han oppreist til liv i åndeverdenen. – Joh 6: 39, 40; Ro 6: 5; 1Kt 15: 42–49; se ERKLÆRE RETTFERDIG; HELLIGELSE; OPPSTANDELSE; SALVET, SALVING.