MERKE

Blant ikke-israelitter var det vanlig at dyr og til og med slaver ble forsynt med et merke som viste hvem som eide dem. Når det gjaldt mennesker, ble slike merker anbrakt på et synlig sted på kroppen, for eksempel i pannen. Noen avgudsdyrkere tilkjennegav hvem de tilbad, ved å bære sin guds merke i pannen. Men ifølge Jehovas lov til Israel var det forbudt å vansire mennesker med tatoveringsmerker. Dette tjente til å hindre avguderiske handlinger og lærte folket å vise tilbørlig respekt for Guds skaperverk. – 3Mo 19: 28; se BRENNEMERKE.

Brukt billedlig. I Bibelen blir det hentydet til merker som blir satt på mennesker i billedlig forstand. Esekiel hadde et syn hvor han så en mann som hadde et blekkhorn, og som fikk i oppdrag å gå gjennom Jerusalem og ’sette et merke [hebr. taw] i pannen på dem som sukket og stønnet over alle de vederstyggeligheter som ble gjort i byens midte’. Deres reaksjon på forholdene viste at de var rettferdige, at de var Jehovas tjenere og tilhørte ham, og at de derfor var verdige til å bli bevart når Jehovas dom ble fullbyrdet. Det billedlige merket de fikk i pannen, tjente som et tegn på dette. – Ese 9; jf. Ese 9: 4, NW, fotn.; 2Pe 2: 6–8.

De menneskene som ifølge Johannes’ syn fikk villdyrets merke på pannen eller hånden, skulle derimot bli tilintetgjort. Merket på pannen var en offentlig tilkjennegivelse av at de tilbad villdyret og derfor var dets slaver. Det ble derved vist at de var Guds motstandere, for villdyret har fått sin myndighet fra dragen, Satan Djevelen. Merket på hånden tilkjennegav tydeligvis at de aktivt støttet villdyret, ettersom hånden er noe man bruker for å utrette noe. – Åp 13: 1, 2, 16–18; 14: 9, 10; 16: 1, 2; 20: 4.

Se også GRENSEMERKE.