ÅPENBARINGEN

En åpenbaring til Johannes, i de fleste oversettelser den siste boken i Bibelen, selv om den ikke var den siste som ble skrevet. Den blir også kalt Apokalypsen.

Hvem som har skrevet boken, og hvor og når den ble skrevet. Apostelen Johannes opplyser at det er han som er skribenten, og at boken ble skrevet på øya Patmos, som han var blitt forvist til fordi han hadde forkynt Guds Ord og vitnet om Jesus Kristus. (Åp 1: 1, 9) Boken er muligens skrevet omkring år 96.

Stil; en passende avslutning på Bibelen. Boken er skrevet som et brev og omhandler en serie syner som kommer i en bestemt rekkefølge, og som fører fram til et klimaks. Den utgjør en passende avslutning på hele Bibelen.

Tallet sju spiller åpenbart en viktig rolle i boken. Sju segl blir brutt, det blir blåst i sju trompeter, og det blir utøst sju plager. Det tales om sju lampestaker, sju stjerner, sju tordener og mange andre ting som det er sju av, tydeligvis fordi dette tallet står for fullstendighet og boken omhandler fullbyrdelsen av Guds hellige hemmelighet. – Åp 10: 7; se HELLIG HEMMELIGHET.

Forfatter og meddelelseskanal. Det er Jehova Gud, Den Allmektige, som er bokens forfatter, og den meddelelseskanal han benyttet, var Jesus Kristus, som framstilte det som står i den, for Johannes ved hjelp av sin engel. (Åp 1: 1) Guds ånd blir framstilt som sjufoldig, det vil si som virksom i fulleste mål i forbindelse med overbringelsen av denne åpenbaringen, som Johannes fikk befaling om å skrive ned. – 1: 4, 11.

Formålet med boken. Noe av det Johannes fikk se i sine syner, kan kanskje virke skremmende, for eksempel villdyrene, veene og plagene. Boken ble imidlertid ikke skrevet for å ha en slik virkning, men for å gi trøst og oppmuntring til dem som leser den i tro. Den kan føre til velsignelse for den som leser den. Ja, bokens skribent sier i innledningen: «Lykkelig [«velsignet», KJ] er den som leser opp og lykkelige de som hører denne profetis ord, og som holder de ting som står skrevet i den.» (Åp 1: 3) Johannes sier også at formålet med boken er å vise Guds slaver «de ting som snart skal skje». – 1: 1, 2.

Vitner om Jesus. I Åpenbaringen 19: 10 sier engelen til Johannes: «Det å vitne om Jesus er det som inspirerer profeteringen [bokst.: «er profetiens ånd»].» Formålet eller hensikten med all profetering er altså at den skal peke fram til Jesus Kristus. Dette betyr ikke at Jehova Gud blir forbigått eller ignorert. Tidligere i vers 10 har engelen sagt til Johannes, som falt ned for hans føtter, at han skulle «tilbe Gud», og apostelen Paulus sa at Gud opphøyde Jesus «til en høyere stilling og gav ham i sin godhet det navn som er over ethvert annet navn, slik at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud, Faderen». Det å opphøye Jesus Kristus og lære mer om ham vil derfor føre til større kunnskap om Gud og hans hensikter, noe som først og fremst vil være til ære for Gud. – Flp 2: 9–11; se PROFETI.

Profetiene vitner om Jesus fordi det er ved hjelp av ham Gud gjennomfører sine hensikter – å hellige sitt navn, å fjerne det onde og å velsigne menneskeheten. «I ham [Jesus Kristus] er alle visdommens og kunnskapens skatter omhyggelig skjult.» (Kol 2: 3) Han er den lovte Ætt, den som den hellige hemmelighet blir åpenbart ved. Helt siden den gang Gud begynte å handle med menneskene etter Adams opprør, har han sørget for at Kristi komme er blitt forutsagt og forbilledlig framstilt, og for at mennesker er blitt ledet til Guds rike med hans Sønn som konge. – 1Mo 3: 15; 22: 18; Ga 3: 16; 2Sa 7: 12–16; Sl 2: 6–12; 110: 1–7; Ese 21: 27; Apg 2: 29, 36; 3: 19–26; 1Ti 3: 16.

Hva handler Åpenbaringen om – i korte trekk?

Det innledende kapitlet i Bibelens siste bok presenterer leseren for Ham som står over alle, Opphavet til Åpenbaringens budskap, nemlig Jehova Gud, Den Allmektige, «Alfa og Omega». Kapitlet inneholder også et syn av meddelelseskanalen, Jesus Kristus, og viser at han var død, men nå lever og har stor makt i himmelen. Deretter blir oppmerksomheten rettet mot dem som har fulgt ham i hans trengsel, og som skal være med ham i Riket. Kristi interesse og kjærlige godhet overfor dem kommer til uttrykk i de budskapene han har til de sju menighetenes «engler». – Åp, kap. 1–3.

Deretter blir Johannes ved inspirasjonens ånd ført inn i himmelen for at han skal få se «de ting som skal finne sted». Han får et syn av Guds trone og det som omgir den, og han beskriver Ham som sitter på den, som den herlige Overherre som troner i fullkommen, opphøyd ro og likevekt. – Åp 4.

Den ærefulle stilling som «Lammet», Jesus Kristus, inntar, blir beskrevet som den nest øverste i universet, idet han bare er underordnet Jehova Gud og er den eneste i himmelen og på jorden som er kvalifisert til å nærme seg Gud for å åpne bokrullen med åpenbaringen av Guds hensikt. Oppmerksomheten blir rettet mot en krigerkonge (tydeligvis også Jesus) som rir ut «seirende og for å fullføre sin seier». Deretter blir det vist hva det vil medføre for jorden, særlig for Guds fiender, når denne kongen begynner å ri ut, og det blir også vist hvordan Gud har til hensikt å hevne sitt folks blod på sine fiender. – Åp, kap. 5, 6.

Gud viser hvordan han ser på dem av sine tjenere på jorden som han har utvalgt til å være med i det himmelske rike, ved at han holder ødeleggelsens vinder tilbake inntil de er blitt ’beseglet på sine panner’. Det blir åpenbart at det fulle antall av de beseglede er 144 000. Deretter ses andre, som ikke er beseglet, og som ikke utgjør noe bestemt antall. De blir også Guds tjenere og unnslipper ødeleggelsen i «den store trengsel». Det fortelles både om Guds dommer over forskjellige grupper av hans fiender på jorden og om den krig disse fiendene fører mot hans folk. Deretter står det om erkefienden Satan Djevelens, dragens, forsøk på å forpurre Guds hensikt, som går ut på å frambringe den «sønn . . . som skal gjete alle nasjonene med en jernstav». Dernest ses noen villdyr som symboliserer redskaper som denne erkefienden benytter for å føre krig mot dem som er igjen av kvinnens ætt, og for å forhindre fullføringen av beseglingen. – Åp, kap. 7–13; se DYR, SYMBOLSKE.

Alle disse forsøkene fra Satans side slår fullstendig feil. De 144 000 står seierrike sammen med Lammet på Sions fjell, med Faderens navn og Lammets navn skrevet på sine panner, mens de synger liksom en ny sang foran dem som befinner seg i himmelen. Etter at disse og en «stor skare» av jordiske medarbeidere er blitt samlet inn ved «jordens høst», er tiden inne til at «jordens vintre» skal tråkkes i den store vinpressen. – Åp 14.

Guds endelige dommer blir beskrevet ved hjelp av andre symboler. Sju engler får overgitt sju skåler med Guds vrede. De går i gang med denne avsluttende oppgaven. Oppmerksomheten blir rettet mot en av Guds og Kristi ’bruds’ fremste fiender, nemlig «Babylon den store, mor til skjøgene», «den store by som har kongedømme over jordens konger». Hennes samarbeid med det sjuhodete villdyret bryter sammen; villdyret vender seg mot henne, spiser hennes kjøtt og brenner henne opp med ild. De som har hatt økonomiske fordeler av samarbeidet med henne, sørger, men i himmelen er det stor glede. – Åp, kap. 15–18.

Som ’mor til skjøgene på jorden’ vil Babylon den store naturligvis gjøre alt for å forlede Kristi «brud» til å være utro mot sin vordende ektemann (2Kt 11: 2, 3; Ef 5: 25–27) og derved gjøre også henne til en skjøge. Fordi Babylon den store ikke har klart å forderve bruden, er det særlig stor glede i himmelen. Den store skjøge er blitt fjernet, og bruden har seiret og gjort seg rede til å møte sin tilkommende. Tiden er derfor inne til at Lammets bryllup skal finne sted. Alle som er innbudt til bryllupet, fryder seg. Nå som den store skjøge ikke lenger utgjør noen trussel mot den rene tilbedelse, begynner en ny epoke av Jehovas herredømme. – Åp 19: 1–10.

Dommen over de øvrige av Guds fiender er imidlertid ennå ikke blitt fullbyrdet. Brudgommen rir ut for å fullføre sin seier og befri jorden for alle fiender, både politiske og andre. Ødeleggelsen er fullstendig. Til slutt, etter at Djevelen har sett at alle som har gått hans ærend, og alle hans redskaper er blitt tilintetgjort, blir han selv bundet, og han skal være bundet under hele Kristi tusenårige styre. Åpenbaringsboken venter et øyeblikk med å skildre det tusenårige styre for nærmere å beskrive en dom som finner sted når de tusen år er omme. På dette tidspunktet blir Djevelen midlertidig sluppet løs en kort tid for deretter å bli fullstendig tilintetgjort sammen med alle dem som slutter seg til ham i hans angrep på «de helliges leir og den elskede by». – Åp 19: 11 til 20: 10.

Åpenbaringsboken vender nå tilbake til det som vil skje i løpet av de tusen år, og den gir en beskrivelse av oppstandelsen og den dom som finner sted under det styre som vil bli utøvd av Kristus og hans brud, Det nye Jerusalem. Johannes beskriver denne himmelske ’byens’ skjønnhet og storhet og de helbredende og livgivende goder den skjenker menneskeheten. – Åp 20: 11 til 22: 5.

Til slutt sier Jehova Gud at han ’kommer hurtig for å gi enhver lønn etter som hans gjerning er’. Som «det trofaste og sanne vitne» avlegger Jesus vitnesbyrd om at den hellige hemmelighet i forbindelse med Riket nå er endelig åpenbart, idet han sier: «Jeg er Davids rot og avkom og den klare morgenstjerne.» Han er Davids evige arving, den som for evig har del i pakten om Riket, og den som det er profetert om i 4. Mosebok 24: 17. Trass i alle de forsøk Satan, villdyret og Babylon den store har gjort (Åp 12: 1–10; 17: 3–14), har de derfor ikke kunnet hindre denne ’stjernen’ i å gå opp fra Davids hus og ta den himmelske trone i besittelse for evig. – Åp 22: 6–16.

Ånden, Guds virksomme kraft, innbyr sammen med «bruden» alle som hører, til å ta av livets vann for intet. Med en siste advarsel mot å legge noe til eller ta noe bort fra ordene i profetien og med en erklæring om at hans komme er nær forestående, avslutter Jesus åpenbaringen, og Johannes svarer: «Amen! Kom, Herre Jesus.» – Åp 22: 17–21.

Åpenbaringen er av stor betydning fordi den gir Guds folk åndelig styrke og innsikt. Den kaster lys over Guds interesse for sitt folks menigheter og den dype og kjærlige omsorg Jesus Kristus som den gode hyrde viser dem. Jesus vet nøyaktig hvilken tilstand som rår iblant dem, og hva som må gjøres. Dette framgår særlig av de tre første kapitlene i boken.

Noen mener at Åpenbaringen er så symbolsk at den er uforståelig, eller at den er uten praktisk verdi. Men Jehova Gud ønsker at hans tjenere skal forstå hans ord, og han lot Bibelen bli nedskrevet for at de skulle forstå den og finne veiledning i den. Nøkkelen til å forstå Åpenbaringen er den samme som nøkkelen til å forstå andre deler av Bibelen. Apostelen Paulus peker på denne nøkkelen. Han forklarer at Gud åpenbarer den skjulte visdom ved sin ånd, og sier så: «Og dette taler vi om, ikke med ord lært av menneskelig visdom, men med ord lært av ånden, idet vi forbinder åndelige ting med åndelige ord.» (1Kt 2: 8–13) Hvis en undersøker Bibelen (og i visse tilfeller seder og skikker i bibelsk tid), vil en støte på mange av de bildene og symbolene som er brukt i Åpenbaringen, og ved å sammenligne de forskjellige skriftstedene vil en ofte kunne forstå hva symbolene i Åpenbaringen betyr. En skal imidlertid være oppmerksom på at et ord eller et uttrykk kan referere til eller symbolisere flere forskjellige ting, alt etter den sammenheng det står i.

[Ramme på sidene 1288 og 1289]

HOVEDPUNKTER I ÅPENBARINGEN

En avsløring av hvordan Gud ser på visse forhold, og et forhåndsglimt av hva han vil la skje, og hva han vil utrette ved hjelp av Kristus på «Herrens dag»

En rekke syner nedskrevet av apostelen Johannes omkring år 96 e.v.t.

Den herliggjorte Kristus gir kjærlig veiledning til sine medarvinger til Riket (1: 1 til 3: 22)

Menigheten i Efesos har vist utholdenhet, men har forlatt sin første kjærlighet

Den åndelig sett rike menigheten i Smyrna blir oppmuntret til å forbli trofast trass i trengsel

Menigheten i Pergamon har holdt fast ved Kristi navn under forfølgelse, men har tolerert sekterisme

Menigheten i Tyatira har økt sin virksomhet, men den har tolerert en Jesabel-lignende innflytelse

Menigheten i Sardes er død åndelig talt; den må våkne opp

Menigheten i Filadelfia, som har holdt Kristi ord, blir tilskyndt til å holde fast ved det den har

Menigheten i Laodikea er lunken; den blir rådd til å kjøpe av Kristus det den trenger for å bli åndelig helbredet

Et syn av Jehovas himmelske herlighet (4: 1 til 5: 14)

Jehova ses i ærefryktinngytende prakt på sin trone, omgitt av 24 eldste og fire levende skapninger; han holder en bokrull forseglet med sju segl i hånden

Lammet blir erklært verdig til å ta bokrullen og åpne den

Lammet åpner seks av bokrullens segl (6: 1–17)

Da det åpner det første seglet, mottar en rytter på en hvit hest en krone og drar seirende ut for å fullføre sin seier

Da de neste tre seglene blir åpnet, rir ytterligere tre ryttere ut; de forårsaker krig, hungersnød og død på jorden

Det femte seglet blir åpnet; de som har lidd martyrdøden for Kristi skyld, roper på hevn for sitt blod; hver av dem får en lang, hvit kjortel

Da det sjette segl blir åpnet, inntreffer det et stort jordskjelv som innvarsler Guds og Lammets vredes dag

Jordens fire vinder blir holdt tilbake (7: 1–17)

Johannes hører at de fire vinder vil bli holdt tilbake inntil Guds slaver er blitt beseglet; tallet på de beseglede er 144 000

Deretter ser Johannes en stor, talløs skare av alle nasjoner; dette er de som kommer ut av den store trengsel

Det sjuende segl blir åpnet (8: 1 til 11: 14)

Deretter følger en halv times stillhet; ild fra alteret blir kastet ned til jorden; sju engler gjør seg klar til å blåse i trompeter

De fire første trompetstøtene innvarsler plager over jorden, havet og ferskvannskildene foruten solen, månen og stjernene

Den femte trompeten framkaller en gresshoppeplage, og den sjette utløser et angrep fra en fryktinngytende rytterhær

Johannes spiser opp en liten bokrull og får vite at han igjen skal profetere

Han måler helligdommen; to vitner kledd i sekkelerret profeterer, blir drept og blir så oppreist

Den sjuende trompet: Riket blir født (11: 15 til 12: 17)

Den sjuende trompet lyder, og det blir kunngjort at kongedømmet tilhører Jehova og hans Kristus

En kvinne i himmelen føder et guttebarn

Dragen forsøker å sluke barnet; det bryter ut krig i himmelen; Mikael kaster dragen og dens engler ned til jorden

Dragen fører krig mot dem som er igjen av kvinnens ætt

Villdyret som stiger opp av havet (13: 1–18)

Et villdyr med sju hoder og ti horn stiger opp av havet

Dragen gir villdyret dets myndighet, og et villdyr med to horn liksom et lam lager et bilde til det; mange blir tvunget til å tilbe villdyret og til å ta imot dets merke

Jehovas trofaste tjenere i virksomhet (14: 1–20)

De 144 000 på Sions fjell synger en ny sang

Engler flyr i midthimmelen og forkynner livsviktige budskaper

En som er lik en menneskesønn, høster jordens høst

Jordens vintre blir tråkket i Guds vinpresse, og det flyter mye blod

Jehova gir fra sin himmelske helligdom sju engler befaling om å tømme ut sju skåler med hans vrede (15: 1 til 16: 21)

De første seks skålene blir tømt ut på jorden, i havet og i ferskvannskildene samt over solen, villdyrets trone og Eufrat

Guds tjenere må holde seg våkne fordi demonisk propaganda samler jordens konger til Har-Magedon

Den sjuende skålen blir tømt ut over luften med ødeleggende virkninger

Syner av Babylon den stores endelikt (17: 1 til 18: 24)

Babylon den store sitter, drukken av de helliges blod, på et skarlagenrødt villdyr som har sju hoder og ti horn; de ti hornene vender seg mot henne og legger henne øde

Hennes fall blir kunngjort; Guds folk må gå ut fra henne

Når hun blir endelig tilintetgjort, er det mange på jorden som sørger

Lammets bryllup (19: 1–10)

Himmelske røster lovpriser Jah på grunn av at Babylon er blitt tilintetgjort

Et tordnende lovprisningskor kunngjør Lammets bryllup

Kongenes Konge seirer over nasjonene (19: 11–21)

Guds Ord går til krig mot nasjonene; villdyret og den falske profet blir kastet i ildsjøen; alle Guds fiender blir drept; fugler spiser deres kjøtt

Satan blir kastet i avgrunnen; Kristus hersker i tusen år (20: 1 til 21: 8)

Satan blir bundet og kastet i avgrunnen for tusen år

Etter at Jesus og hans medregenter har vært dommere i tusen år, blir Satan sluppet løs; han går igjen ut for å villede menneskene, men til slutt blir han og alle som følger ham, tilintetgjort

Alle de som er i døden, Hades og havet, blir oppreist og blir dømt av Ham som sitter på den store, hvite tronen; døden og Hades blir kastet i ildsjøen

Johannes ser en ny himmel og en ny jord

Det nye Jerusalem (21: 9 til 22: 21)

Det strålende, nye Jerusalem kommer ned fra himmelen og opplyser nasjonene; en elv med livets vann renner gjennom byen, og på begge sider av elven står det trær som er til legedom

Åpenbaringen ender med noen avsluttende budskaper fra Jehova og Jesus; ånden og bruden innbyr enhver som tørster, til å ta livets vann for intet