Jehovas vitner — rapport til årboken for 1992

SØR for elven Cogamis, på et fjellplatå i den sentrale, fruktbare delen av Lydia, lå byen Filadelfia. Herfra hadde man utsyn over en bred dal som løp vestover gjennom Sardes til Smyrna ved middelhavskysten. Filadelfia (nå Alasehir i det vestlige Tyrkia) var en gang et blomstrende senter for vinproduksjon. Det var ikke rart at byens hovedgud var Dionysos, vinguden! Men som en skarp kontrast til den munterhet som oppstår når folk drikker vin, hadde byen også sine dystre sider. Det som Jesus kalte «Satans synagoge», lå der. (Åp. 3: 9) I dette umoralske miljøet, hvor gjerninger som hører en hellig livsførsel til, ville stikke seg ut, holdt en fremgangsrik menighet av sanne kristne til. Den var en av de sju menighetene som Jesus Kristus henvendte seg til personlig i Åpenbaringsboken. En dør til teokratisk virksomhet hadde plutselig åpnet seg for disse lojale tilbederne av Jehova.

«Jeg vet om dine gjerninger,» sa Jesus, som har Davids nøkkel og er Herskeren over jordens konger. «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan lukke — og jeg vet at du har litt kraft, og du har holdt mitt ord og har ikke vist deg falsk overfor mitt navn.» — Åp. 1: 5; 3: 7, 8.

Tenk at det var Kristi fryktløse etterfølgere — en liten, fast sammensveist gruppe som måtte kjempe mot forfølgere — som ble velsignet med en vidt åpnet dør til hellig tjeneste. De religiøse lederne eller herskerne i byen fikk ikke noe slikt privilegium. De hadde ikke oppnådd Jesu gunst ved den måten de utøvde sin makt på i Filadelfia, som var et populært sted i kulturell sammenheng og tjente som innfallsport til det sentrale Lilleasia. Men Jesus oppmuntret menigheten i Filadelfia til å dra full nytte av den mulighet den hadde til å forkynne om Guds rike. Den hadde holdt ut og vist at den med Guds ånds hjelp hadde nok kraft til å fortsette å tjene Jehova. Ingen motstand, verken fra hedninger eller fra jøder, hadde stanset eller ville noen gang komme til å stanse forkynnelsen av Riket.

En åpnet dør i vår tid

Som et resultat av det forkynnelsesarbeidet som Kristi salvede brødre har gått i spissen for, har mange mennesker gått inn gjennom den åpnede døren og tatt opp tjenesten for Riket. Når du studerer verdensrapporten, vil du uten tvil være enig i at Jehovas vitner i løpet av det siste tjenesteåret virkelig har marsjert inn gjennom en stor dør, ja, en port, til virksomhet.

Høydepunkt i antall forkynnere: 4 278 820, en økning på 6,5 prosent fra tjenesteåret 1990. Et nytt høydepunkt i det gjennomsnittlige antall pionerer: 558 514. Antall timer brukt i forkynnelsen av det gode budskap: 951 870 021.

Hvilke gode resultater har all denne teokratiske virksomheten i tjenesteåret 1991 gitt? For det første at 300 945 nylig innviede tjenere for Jehova er blitt døpt. For det andre var det 3191 flere menigheter enn i 1990 — en gjennomsnittlig økning på 8,7 pr. dag — med den følge at det nå er til sammen 66 207 menigheter i 211 land. Antall avdelingskontorer har dessuten økt fra 93 til 97, og dette tallet omfatter to avdelinger i land som tidligere befant seg bak det gamle jernteppet. Nye land hvor Jehovas vitner har oppnådd juridisk anerkjennelse, er: Moçambique, Kapp Verde, Nicaragua, Paraguay, Bulgaria, Russland og Ukraina.

Høytiden til minne om Kristi død ble feiret lørdag 30. mars, og det var hele 10 650 158 til stede! Dette høye tallet bærer bud om framtidig vekst.

I Mexico var det 1 230 099 til stede på minnehøytiden, og det tilsvarte åtte prosents økning i forhold til året før. Dette tallet betyr at én av hver 67 innbyggere i Mexico var til stede. Og i Brasil, hvor det er 302 367 forkynnere, var det 897 739 til stede, 106 813 flere enn året før. Det er ikke rart at det i løpet av tjenesteåret måtte opprettes gjennomsnittlig én ny menighet hver dag i Brasil. Den 1. september 1991 ble det opprettet 21 nye kretser og to nye områder. I Filippinene kunne brødrene til sin store glede hilse 332 830 velkommen til minnehøytiden. Det er tre ganger så mange som høydepunktet i antall forkynnere. Øst-Europa hadde også en fin økning når det gjelder antall til stede på minnehøytiden. I Sovjetunionen var det 108 633 til stede, 43 prosent flere enn året før! I Polen var det 200 422 som fylte Rikets saler og andre møtesteder denne spesielle kvelden.

I Sør-Afrika ble mange av bydelene for ikke-hvite herjet av voldshandlinger den kvelden minnehøytiden ble feiret, og det førte til at mange interesserte holdt seg hjemme av frykt for å bli forulempet på veien. Som et eksempel på hvilke vanskeligheter noen møtte, kan vi trekke fram det som var situasjonen for Montebello menighet i et av landdistriktene i Natal. Dette er en liten menighet på ti forkynnere som nettopp har bygd og innviet sin egen Rikets sal. Lørdag morgen brøt det ut kamper mellom ulike politiske fraksjoner i området. En eldste i en av nabomenighetene skulle holde talen. Da han og hans kone nærmet seg landsbyen Montebello, var det en mann fra stedet som kjente ham, som spurte: «Hvor skal dere?» Broren forklarte at de skulle til Rikets sal, hvor han skulle holde minnehøytidstalen. Mannen sa da: «Nei, dere må ikke dra dit, for det er der folk dreper hverandre.»

Og ganske riktig: Da broren kom nærmere Rikets sal, telte han ti lik på veien, offer for kamphandlingene. Trass i disse farene var det 16 som overvar minnehøytiden. Rikets sal var det eneste stedet i området hvor det var lys. Alle de andre husene var mørklagt for ikke å tiltrekke seg bråkmakernes oppmerksomhet. Etter minnehøytiden overnattet alle brødrene og de interesserte hos en bror som bor like ved salen. Morgenen etter, etter at de hadde dratt hjem, brøt kamphandlingene ut igjen.

«Dere er gavmilde ved deres bidrag»

Den enestående vekst som Jehovas folk har erfart verden over, innebærer at det er blitt flere heltidstjenere som tjener ved misjonærhjemmene, og flere spesialpionerer og reisende tilsynsmenn. Selv om de tjener på frivillig basis og bare mottar en liten godtgjørelse til dekning av nødvendige personlige utgifter, ble det i året som gikk, brukt 40 219 589,01 dollar til hus, mat og andre nødvendige ting til disse helhjertete arbeiderne. Dere fortjener ros for deres gavmildhet, akkurat som Paulus roste menigheten i Korint fordi den var villig til å dele med andre. Han skrev om at Gud blir æret «fordi dere underordner dere under det gode budskap om Kristus . . . og fordi dere er gavmilde ved deres bidrag». — 2. Kor. 9: 13.

Når rettsindige mennesker ser de oppriktige anstrengelsene Jehovas vitner gjør seg for å utbre det gode budskap, for eksempel den måten de samarbeider på når de skal bygge et nytt avdelingskontor, er det mange som får lyst til å være med på å fremme Rikets arbeid. Ruth, en skolejente i Nigeria, er et eksempel på det. Etter at hun hadde besøkt Betel og trykkerikomplekset i Igieduma, som offisielt ble fullført i april 1990, skrev hun:

«Jeg følte meg så lykkelig da jeg så de vakre bygningene og anleggene som tilhører Betel i Igieduma. Alle sammen var blitt til som følge av frivillige bidrag fra brødre og søstre. Mens jeg takket Jehova for det store arbeidet som er blitt utført i Igieduma, oppstod et spørsmål: Hva hadde jeg bidratt med for at disse bygningene skulle bli oppført? Som 16-årig skolejente hadde jeg ikke noe å bidra med økonomisk. Men på den tiden da jeg besøkte Betel, hadde jeg en verpehøne. Senere ruget den ut kyllinger. Den dagen kyllingene kom til verden, valgte jeg ut én av dem og gav den navnet Igieduma-kyllingen. Noen uker senere ble dessverre kyllingene syke. De døde én etter én; moren døde også. Men Igieduma-kyllingen ville ikke dø! For ikke så lenge siden solgte jeg den, og nå sender jeg pengene som en ’enkens skjerv’ til utbredelsen av budskapet.»

Et annet eksempel er hentet fra Ecuador, hvor en pioner studerer Bibelen med et blindt ektepar som har begynt å komme på møtene. Etter ganske kort tid ville de vite hvordan de kunne forberede seg til møtene. Pioneren begynte da å lese inn studieartikkelen i Vakttårnet og det stoffet som skulle studeres på bokstudiet, på bånd. Setter ekteparet pris på denne hjelpen? En dag da mannen stod ved salgsboden sin på torget, var det en kunde som sa at hun gav ham en seddel som tilsvarte cirka 35 kroner, for varer hun hadde kjøpt. I virkeligheten gav hun ham en seddel som var verd mindre enn kr. 3,50. Tapet tilsvarte en måneds husleie for dette blinde paret. Men denne skuffelsen hindret dem ikke i å komme på møtet samme kveld. Og før mannen gikk hjem, spurte han etter bidragsbøssen, så han kunne gi noe til Rikets arbeid. Pioneren så dette og sa: «Deres verdsettelse imponerer meg.»

En mur av fordommer overvinnes

Jehovas vitner verdsetter livet høyt, og de søker den beste legehjelp når de er syke. Men de tar ikke imot blodoverføring; det er et urokkelig religiøst standpunkt hos dem. (Apg. 15: 29) Hvordan er det mulig å overvinne den mur av fordommer og avvisende holdninger som Jehovas vitner ofte blir møtt med i dette spørsmålet? Sykehusinformasjonstjenesten i Brooklyn gir opplæring og hjelp til eldste som assisterer vitner som møter problemer når de søker legehjelp. En representant for denne avdelingen sa: «Jehovas vitner stanger ikke hodet mot denne ’muren’, men prøver å klatre over den. Vi blir minnet om Salme 18: 30: ’Med Guds hjelp kan jeg springe over murer.’»

Siden 1988 har sykehusinformasjonstjenesten ved hjelp av 32 seminarer opprettet og gitt opplæring til 811 sykehuskontaktutvalg ved 62 av de større avdelingskontorene i Nord- og Sør-Amerika, Karibia, Europa og stillehavsområdet. Disse utvalgene består av 3846 eldste som ivaretar visse spesielle behov hos 3,4 millioner vitner i tilfelle de blir innlagt på sykehus. Har seminarene satt de eldste i stand til å gjøre det på en virkningsfull måte?

En eldste sa: «Vi ble utrustet med tanke på å klargjøre vårt synspunkt på en bestemt måte og med tilbørlig respekt, men uten å la oss hemme av frykt.» En annen deltager sa: «Vi lærte å gjøre oppmerksom på virkelig alternative behandlingsmåter som ikke medfører bruk av blod, å henvise til medisinske kilder og å tilby oss å formidle kontakter for å forsvare prinsippet om å avholde seg fra blod.» En representant for den kirurgiske avdeling ved et større sykehus sa: «Etter min oppfatning er dere i forreste linje når det gjelder medisinsk og juridisk informasjon om bruken av blod.»

Men det var naturligvis ikke avansert medisinsk kunnskap som var hovedpoenget. En av deltagerne sa: «Det var ikke menneskelig kunnskap som ble viet størst oppmerksomhet; det ble hele tiden understreket at det er Jehova og hans hellige ånd som står bak ordningen.» En bror som kom fra det tidligere Øst-Tyskland, sa: «Seminaret virket også som en spore til å vise syke brødre enda større interesse.» Ja, sanne kristne er forpliktet til å besøke og prøve å hjelpe sine syke medtroende. (Jevnfør Matteus 25: 36.) Å tilby hjelp og oppmuntring til brødre i nødssituasjoner, innbefattet brødre som møter problemer i spørsmålet om blod, er et uttrykk for kristen kjærlighet. — Fork. 4: 12.

’Spenn teltdukene ut’

«Gjør plassen større for ditt telt, spenn ut dine teltduker.» (Jes. 54: 2) Det som Jesaja skrev om en ny nasjons fødsel, kan i prinsippet anvendes på Jehovas vitners vekst. I øyeblikket er over 20 avdelingskontorer rundt om i verden engasjert i større byggeprosjekter, for ikke å nevne alle de stevnehaller og Rikets saler som er under bygging.

Byggingen ved Vakttårnets undervisningssenter ved Patterson i New York i De forente stater har gått fint framover i løpet av det siste året. Det 270 hektar store området ligger strategisk til i et vakkert område cirka 110 kilometer nord for Brooklyn og 70 kilometer øst for Watchtower Farms i Wallkill i staten New York. Arbeidet fortsetter på en rekke bygninger. To av dem er femetasjes boligbygg. En annen er et treetasjes bygg som skal romme kjøkken og spisesal med plass til over 1600. Det er over 650 brødre og søstre som arbeider på prosjektet hver dag. Over 80 000 har besøkt byggeplassen siden informasjonssentret for besøkende ble åpnet i september 1990.

Da byggingen av Tokai stevnehall i Japan begynte, gjorde en av naboene sterke innsigelser mot prosjektet og prøvde å organisere en kampanje for å stanse byggingen. Hver dag kom han sur og gretten for å sjekke hva som var blitt gjort på eiendommen. Men en dag da han kom til byggeplassen med en sag i hånden, ble han stanset av den broren som hadde ansvaret for byggingen. Til brorens store overraskelse sa mannen: «Jeg har sett hva dere har gjort fram til nå. Og det ser ut til at en klynge med bambustrær står i veien for dere. La meg få utføre frivillig tjeneste i dag.»

Det er ikke bare når det gjelder Rikets saler, stevnehaller og avdelingskontorer, at det er behov for utvidelser. Det er også behov for å trykke litteratur på flere språk. Dataavdelingen på Watchtower Farms koordinerer Selskapets internasjonale datasystem, som er kjent som MEPS. Dette systemet blir nå brukt i forbindelse med oversettelse, ombrekking og utgivelse av skriftlig materiale på 205 språk.

Tjenesteopplæringsskolen — en internasjonal dør blir åpnet

I løpet av tjenesteåret 1991 ble tjenesteopplæringsskolen for første gang holdt på andre språk enn engelsk, nemlig på fransk, italiensk, spansk og tysk. Den sjuende klassen i USA ble holdt i Belleville i Michigan og den åttende i Coraopolis i Pennsylvania. Den andre og den tredje klassen i Storbritannia ble holdt i Surrey og i Manchester. Klassene på de andre språkene ble holdt i Creil i Frankrike, i Roseto degli Abruzzi i Italia, i Barcelona i Spania og i Möllbergen i Tyskland.

Hver morgen samles elevene i en spisesal der hvor skolen blir holdt, vanligvis i en stevnehall eller en Rikets sal med ekstra rom, for å drøfte dagsteksten på samme måte som det blir gjort ved alle Selskapets avdelingskontorer. Som et ledd i opplæringen får elevene i oppdrag å kommentere dagsteksten eller å framsi en bønn før måltidet. Etter frokost begynner skolen kl. 8.30. Elevene har én times middagspause, og deretter, fra kl. 13 til kl. 14, utfører de forskjellige arbeidsoppgaver, som kan bestå i rengjøring, oppvask etter middagen, vedlikeholdsarbeid og reparasjoner foruten gressklipping og lignende. Klokken 14 er de tilbake i klasseværelset. Når undervisningen er ferdig for dagen, spiser de aftens der de bor, og så avslutter de kvelden med tre timers lekselesing.

I samsvar med det som er skolens formål, blir elevene oppfordret til å bli funnet trofaste og gjøre Guds vilje av hele sin sjel mens de samvittighetsfullt tar hånd om sine plikter i menigheten og andre oppdrag. — 1. Kor. 4: 2; Ef. 6: 6.

Rettssaker åpner dører til forkynnelse

«Jeg vet at [Jehova] fører saken for de arme og hjelper de fattige til deres rett,» sa David da han ble utsatt for forfølgelse. (Sal. 140: 13) Jehova vil komme sine trofaste tilbedere til unnsetning på sin måte og til den tid han har fastsatt. Han står på de undertryktes, de forurettedes og de krenkedes side. I noen land benytter han til og med rettsapparatet for å åpne døren til forkynnelsesarbeidet eller holde den åpen.

Som en hjelp til å holde døren åpen arbeider den juridiske avdelingen i Brooklyn, med sin stab på cirka 40 brødre og søstre, under ledelse av det styrende råd med å ta seg av nødvendige juridiske spørsmål. Selv om lovene er forskjellige fra land til land, er det store flertall av dem avledet av de nær sagt universelle prinsippene for naturrett og sedvanerett. Den senere tids utvikling, for eksempel de økonomiske enhetsbestrebelsene i store deler av Vest-Europa og de dramatiske politiske forandringene i Øst-Europa understreker også den stadig sterkere samhørigheten mellom de juridiske systemene. Dette har ført til at den juridiske avdelingen i stadig sterkere grad er engasjert i å assistere Selskapets avdelingskontorer i juridiske spørsmål, for eksempel når det gjelder det offentlige forkynnelsesarbeidet og retten til å nekte blodoverføring.

Selskapets eiendom gitt tilbake

Etter at arbeidet i Benin i fjor igjen ble fritt etter 14 års forbud, har myndighetene latt brødrene få tilbake en rekke konfiskerte Rikets saler foruten det tidligere misjonærhjemmet i Porto-Novo og en bygning i den viktigste handelsbyen, Cotonou, hvor avdelingskontoret lå før. Disse bygningene blir nå pusset opp, og myndighetene har gitt tillatelse til at åtte misjonærer kan få komme inn i landet.

Da forbudet plutselig kom i 1976, fikk misjonærene mindre enn et døgn på seg til å pakke sammen sakene sine og forlate landet. Hva skjedde med litteraturen og utstyret ved avdelingskontoret, som ble beslaglagt av myndighetene? Svaret ble omsider kjent i november 1990, da en mann ringte og sa at noe som tilhørte Jehovas vitner, var blitt oppbevart i et hus i hovedstaden. Kunne brødrene komme og hente det? Til sin forbauselse fant brødrene over 5000 bøker og brosjyrer, deriblant misjonærenes personlige eksemplarer. Blant de andre tingene som tilhørte Selskapet, var to vaskemaskiner, en gasskomfyr, gassflasker (noen av dem var fremdeles fylt med gass), en varmtvannsbereder, et badekar og en gressklipper. Noen av bøkene var gulnet, men de fleste var i god stand etter 14 års lagring. Bøkene ble tilbudt brødrene, som ikke var sene til å skaffe seg dem for å komplettere sine personlige biblioteker.

Trykkerivirksomhet i Europa

En rapport fra Frankrike forteller at etter utallige henvendelser i over et år fikk brødrene endelig, 16. mars 1991, myndighetenes tillatelse til å bruke sin nye, firefargers trykkpresse. De første numrene av bladene som ble sendt ut til menighetene i fire farger, var Vakttårnet for 15. juli og Våkn opp! for 22. juli.

Trass i store uroligheter i Jugoslavia fortsetter Rikets arbeid, og i motsetning til det som har skjedd i tidligere år, ble ikke en eneste av brødrene ilagt bot for å ha forkynt fra hus til hus, i det året som gikk. Bladene og litteraturen for øvrig blir trykt i Tyskland i fire farger og har bidratt til å sette fart i forkynnelsesarbeidet på makedonisk, kroatisk, serbisk og slovensk foruten albansk. Tjenesten for Riket går følgelig fint framover, trass i juridiske problemer. Jehovas arbeid seirer! — Jer. 15: 20.

Avdeling for assistanse til oversettere

Da Jehova forvirret menneskenes språk under byggingen av Babels tårn, ble den menneskelige familie plutselig flerspråklig. Dermed ble det behov for en ny yrkesgruppe — tolker eller oversettere. Som en kontrast til dette fikk menn og kvinner på pinsedagen i år 33 ved den hellige ånd den mirakuløse gave å kunne snakke språk som ble brukt i 16 forskjellige områder av Romerriket, uten at de mistet sitt eget språk. Selv om oversettelse ikke foregår på mirakuløst vis i dag, blir det likevel skaffet til veie åndelig føde på over 175 språk, og mye av dette blir utgitt samtidig.

Alle Selskapet Vakttårnets publikasjoner blir først utarbeidet på engelsk, et språk som snakkes av nesten ni prosent av jordens befolkning. For at disse publikasjonene skal kunne utgis på mange forskjellige språk, har Selskapet en stab på over 900 dyktige oversettere ved 65 avdelingskontorer rundt om i verden. Det styrende råds redaksjonsutvalg leder det verdensomspennende oversettelsesarbeidet fra hovedkontoret i Brooklyn. Det innbefatter å opprette nye oversettelsesavdelinger, ordne med at oversettere får opplæring, svare på spørsmål fra avdelingskontorene og skaffe til veie redskaper som kan hjelpe oversetterne i deres arbeid. For å støtte oversettelsesarbeidet ble det i april 1989 opprettet en ny avdeling som kalles Avdeling for assistanse til oversettere.

Siden ord ofte har flere betydninger, er det å oversette ikke en mekanisk prosess som bare består i å bytte ut teksten ord for ord ved hjelp av en ordbok. Idiomer byr på spesielle problemer for oversettere fordi de ikke kan oversettes bokstavelig. For eksempel betyr det engelske uttrykket «bite your tongue» (bite seg i tungen) i Våkn opp! for 8. juni 1991 ikke å ’påføre seg selv skade’; det betyr å holde tann for tunge, det vil si å tie. Hele innholdet i den originale teksten må dessuten komme nøyaktig fram i den oversatte teksten. Og i tillegg er et levende språk i stadig utvikling. Hvem hadde for noen få år siden hørt om «glasnost», «perestrojka», «right to life», «pro-choice» og «computer hacker»? Slike uttrykk stiller oversetterne overfor stadig nye utfordringer.

Oversetterne har et nært samarbeid med Selskapets stab av skribenter og prøver å gjøre den oversatte teksten like uttrykksfull som den engelske teksten. For at oversettelsen skal bli nøyaktig, blir den engelske teksten forsynt med kommentarer i parentes som forklarer engelske idiomer og forskjellige grammatikalske sider ved det engelske språk. Hvordan har oversetterne reagert på denne hjelpen?

Tyskland skriver: «Våre oversettere ble svært begeistret for denne lenge etterlengtede hjelpen.» Ghana sier: «Systemet med å forklare betydningen av visse uttrykk har medført at vi nå bruker mye mindre tid på å foreta undersøkelser og gruble over den engelske teksten som skal oversettes.» Og Italia bemerker: «Det er også til nytte for oss at de latinske navnene på planter og dyr er oppgitt. Det sparer oversetteren for mye tid, som han nå kan bruke til selve oversettelsesarbeidet.»

Å oversette Bibelen er en annen oppgave som Selskapet Vakttårnet legger stor vekt på. Hele New World Translation of the Holy Scriptures eller deler av den er nå utgitt på 13 språk, og det arbeides med å oversette den til ytterligere 20 språk. Hittil har det tatt i gjennomsnitt 15 år å oversette den. For å redusere den tiden det tar å oversette Bibelen, har redaksjonsutvalget derfor ledet en undersøkelse for å finne ut om datamaskiner kunne lette arbeidet. Menneskesinnet står langt over datamaskiner fordi det kan forstå betydningen av uttrykk og finne fram til «riktige sannhets ord». (Fork. 12: 10, NW) Man fant imidlertid ut at datamaskiner kan være svært nyttige redskaper. Bibeloversettere kan derfor nå dra nytte av et fleksibelt datasystem som kan lagre og gjenfinne viktig informasjon om bibelske ord og uttrykk. Ved hjelp av dette systemet kan man foreta omfattende undersøkelser for å finne Selskapets forklaringer til forskjellige skriftsteder.

Selskapet er forpliktet til å gi det gode budskap størst mulig utbredelse. Fra og med nummeret for 1. januar 1992 blir Vakttårnet oversatt til 111 språk, og utgavene på 66 av disse språkene blir utgitt samtidig med den engelske utgaven. Det vil med andre ord si at 95 prosent av alle Jehovas vitner mottar den samme åndelige føden samtidig. Nye publikasjoner blir utgitt på stadig flere språk, deriblant albansk, kambodsjansk, estisk, georgisk, makedonisk, ndonga og nepali. Det styrende råd vil fortsette å lede arbeidet med å ruste oversetterteamene til de enorme oppgavene som venter. Med Jehovas godkjennelse vil dette resultere i at enda flere bibler og bibelske hjelpemidler blir tilgjengelig for alle folk, nasjoner og tungemål.

Stevner som åpner dører til gudgitt frihet

«Jeg vil takke deg i den store forsamling og prise deg i den tallrike flokk.» (Sal. 35: 18) Jehovas vitner benytter enhver anledning til å prise universets Overherre; noe de gjør i forening på sine årlige områdestevner. Mens resten av stevnene for 1990 med temaet «Det rene språk» ble holdt i én del av verden siste tjenesteår, begynte stevnene for 1991, «Et frihetselskende folk», andre steder.

For Jehovas vitner i Brasil var det som skjedde i løpet av august, september og oktober 1990, et høydepunkt. Det var serien av firedagersstevnene med temaet «Det rene språk». Noen av de 110 stevnene som ble holdt i 68 byer spredt over hele Brasil, var internasjonale og hadde deltagere fra mange land. Det var i alt 548 517 til stede, og alle gledet seg over at 13 448 ble døpt.

Disse internasjonale stevnene fikk god dekning i presse og TV. Jornal da Tarde sa i en helsides rapport: «I motsetning til andre religiøse begivenheter er ikke dette stevnet preget av fanatisme — ingen roper og skriker, og de religiøse sangene er rolige. Det er heller ingen oppsiktsvekkende helbredelser der, og ingen som er ute etter de troendes penger. Atmosfæren preges tvert imot av at alle følger nøye med.»

Fjorårets områdestevner med temaet «Et frihetselskende folk» som ble holdt i Brasil i juli og august 1991, var også svært vellykkede. Foredragene hjalp brødrene til å få en dypere verdsettelse av sin gudgitte frihet. Alle gledet seg, og det hersket en god atmosfære ved disse tredagers åndelige festmåltidene. På de 98 stevnene var det til sammen 482 034 til stede, og 8991 ble døpt.

En katolsk prest var én av de 245 161 som var på områdestevnene med temaet «Et frihetselskende folk» i Italia. Han blandet seg med mengden på det stevnet som ble holdt i Brecia fra 19. til 21. juli. Stevnet gjorde så dypt inntrykk på ham at han skrev følgende på en lapp som han la i en av bidragsbøssene: «Jeg er en katolsk prest, naturligvis i vanlige klær, som personlig ville se hva disse menneskene, som kirken bestandig har betraktet som vanskelige å ha med å gjøre, egentlig sier og gjør. De 15 minuttene jeg var her på stadionet, var nok til at jeg forstod hvor mye tid jeg har kastet bort inntil nå. Dere er virkelig et eksempel til etterfølgelse. Dere har fått meg til å tenke, og dere har brukt noe jeg burde bruke oftere — Bibelen. En dag er kanskje også jeg sammen med dere, i dress og slips — hvem vet?»

Det ble holdt tre internasjonale stevner i Øst-Europa forrige tjenesteår. I Budapest i Ungarn var det 40 601 stevnedeltagere, i Praha i Tsjekkoslovakia 74 587 og i Zagreb i Jugoslavia 14 684. De besøkende, som kom fra hele verden, livet opp i bybildet og satte sitt preg på de travle gatene rundt stevnestedene. Stevnedeltagerne gledet seg over den gode bibelske veiledningen de fikk, og over å treffe gamle venner og få nye venner.

Det internasjonale stevnet som ble holdt på Népstadion i Budapest 26.—28. juli, hadde deltagere fra 35 land. Jehovas vitner hadde bare vært juridisk anerkjent i to år, siden juni 1989. Flere år tidligere, mens stadionet ble bygd, satt noen av brødrene i fengsel på grunn av sin tro. Vokterne sa hovmodig til dem: «Dere kommer aldri til å få se dette stadionet.» En av brødrene svarte: «Hvem vet? En dag er kanskje Jehovas vitner der.» Han ble slått fordi han sa dette. Men hvor lykkelig var ikke denne broren over å være på dette stevnet og se over 40 000 mennesker fylle stadionet!

For første gang ble det holdt stevner åpenlyst i Sovjetunionen. For noen av stevnedeltagerne i Tallinn, hovedstaden i det nå uavhengige Estland, ble stevnet holdt i nokså spesielle omgivelser. Fra det stedet hvor 447 personer ble døpt, kunne brødrene og søstrene se en gammel festning som i 1950 og 1951 ble brukt som midlertidig fengsel for noen av dem, mens de ventet på å bli sendt til fangeleirer i det fjerne Sibir. Dystre minner ble for et øyeblikk vakt til live ved denne svært glederike anledningen.

Avdelingskontorer innvies: Enda en dør åpnet til store muligheter

«Lykkelige er de som bor i ditt hus! De fortsetter stadig å lovprise deg,» sang de trofaste sønnene til Korah. (Sal. 84: 5, NW) Ved avdelingskontorene åpnes i dag dører til store muligheter for å fremme tilbedelsen av Jehova. Og hver gang en ny bygning innvies, gir det en spesiell mulighet til å lovprise Jehova.

Fiji

Tirsdag den 25. desember 1990 var en vakker, varm, tropisk dag i Suva, hovedstaden i Fiji. Mange tusen var samlet for å overvære innvielsen av det nye avdelingskontoret og boligtilbygget. Fiji består av over 800 øyer, hvorav cirka 100 er bebodd. Mer enn 736 000 mennesker bor i Fiji, og de er kjent for sine varme smil og sin store gjestfrihet. Det første Jehovas vitne kom til Fiji i 1913. I 1930-årene var det bare en liten gruppe der som bestod av tre familier, som holdt møter i Suva. I 1940 ble arbeidet forbudt, men etter den annen verdenskrig ble forbudet opphevet. Dermed kunne de første Gilead-misjonærene komme til Fiji den 5. april 1947 for å samarbeide med de 12 forkynnerne som da var aktive i tjenesten.

I 1957 ble Len Helberg, som nå bor i Australia, og Len Heatley, en pioner fra stedet, sendt til Gilead. Da de kom tilbake til Fiji et år senere, ble et avdelingskontor opprettet i Suva. «Den gang syntes vi ikke det var et avdelingskontor,» forteller bror Heatley. «Vi kalte det et ’kvistværelse’.» Bror Helberg tilføyde: «Men Jehova visste hva han gjorde.» Det var én menighet i Suva i slutten av 1940-årene, men nå er det gode budskap spredt ut over hele det sørlige Stillehavet, slik at det i dag også er avdelingskontorer i Ny-Caledonia og Vest-Samoa og på Tahiti.

Lyman Swingle, et medlem av det styrende råd, holdt innvielsestalen for de 434 som var samlet på avdelingskontoret, og for ytterligere 3489 som fikk overført dagens program via telefon til et stadion like ved. Dette var et stort antall i betraktning av at det er mindre enn 1600 forkynnere i Fiji. Samme kveld holdt de fijianske brødrene en totimers festlig sang- og danseoppvisning for mange av deltagerne.

Hellas

Den 13. april 1991 var en historisk dag for Jehovas vitners 334 menigheter i Hellas. Da skulle det nye avdelingskontoret innvies. Det ligger i Eleona, et landlig område cirka 70 kilometer nord for hovedstaden, Aten.

Da innvielsesdagen kom, var det overskyet og utrygt for regn. Men de mørke skyene kunne ikke forringe de fredelige og vakre omgivelsene rundt avdelingskontoret. Grønne byggåkrer med blodrøde valmuer og hvite prestekraver lå som et teppe rundt den 220 mål store tomten. Da representanter fra alle menighetene begynte å komme, kom regnet også, men det la ikke noen demper på det gode humøret til de 3815 som var samlet. Innvielsesprogrammet ble også overført via telefon til stevnesteder nær Aten og Tessalonike og til øya Kreta. Dette knyttet sammen i alt 13 484 personer.

Det første stevnet i Hellas ble holdt for 66 år siden, i 1925. Likevel gjør den gresk-ortodokse kirke fremdeles aktiv motstand mot Jehovas vitner som om vitnene tilhørte et nytt trossamfunn. Presteskapet organiserte til og med en demonstrasjon utenfor tomten i Eleona under byggingen av avdelingskontoret. Opprørspolitiet kom til for å opprettholde ro og orden og beskytte eiendommen. Motstanden slo feil — prosjektet ble fullført seks måneder tidligere enn beregnet.

To medlemmer av det styrende råd, Milton Henschel og Albert Schroeder, var til stede ved innvielsen. Innvielsesdagen ble avsluttet med et felles måltid for Betel-familien, byggearbeiderne og representanter fra utlandet som hadde kommet til Hellas i anledning innvielsen. De besøkende gledet seg over å se brødre og søstre fremføre et program med tradisjonell gresk dans.

Hongkong

Den 1. januar 1980 flyttet avdelingskontoret fra en liten bygning og til et større og roligere sted i 4 Kent Road i utkanten av Kowloon Tong. Dette stedet kom til å dekke behovet i åtte år. Så ble ytterligere utvidelser nødvendig. I rette tid ble en vakker bygning i 12 Kent Road ledig. Den egnet seg godt som et lite avdelingskontor og Betel-hjem og ble derfor kjøpt. Men etter bare tre år ble det klart at det snart ville være behov for enda mer plass. Og igjen sørget Jehova for oss.

En katolsk prest som bodde i 16 Kent Road, sa en ettermiddag til koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret: «Våre venner har dratt.» Han siktet til en kinesisk familie som eide 14 Kent Road. De hadde flyttet ut den helgen, og huset deres var til salgs. Det var ideelt. Denne bygningen i 14 Kent Road er et ypperlig supplement til bygningene våre i nummer 4 og nummer 12. Den er på to etasjer og er i armert betong. Betel-familien teller nå 19 medlemmer, og det er plass til 30.

Innvielsen av dette nye lokalet fant sted om kvelden den 15. januar 1991. Lloyd Barry, et medlem av det styrende råd, holdt innvielsestalen «Jehova får det hele tiden til å vokse». Bror Barry har ofte besøkt avdelingskontoret i Hongkong — første gang i 1956 sammen med Nathan H. Knorr, som da var Selskapet Vakttårnets president, og senere mange ganger som sonetilsynsmann. I talen gav han et historisk overblikk over arbeidet helt fra den spede begynnelsen av og til i dag, da det er 2320 forkynnere i 23 menigheter i Hongkong.

Ny-Caledonia

Bortgjemt i den sørvestlige delen av Stillehavet ligger Ny-Caledonia — «lysets øy». Det er en øy med svært vakker natur som alltid har vært et ettertraktet sted og en inspirasjonskilde for kunstnere. I de senere år har et økende antall mennesker lett etter et lys som bringer evig liv. — 1. Joh. 1: 5.

Fra og med 1977 tjente et misjonærhjem som avdelingskontor. To soverom ble omgjort til kontorer om dagen. Oversettelse, ombrekking, trykking, pakking og forsendelse av litteratur foregikk alt sammen på et område på bare omkring 100 kvadratmeter! Det forklarer hvorfor det styrende råd godkjente byggingen av et nytt avdelingskontor med et samlet areal på over 1200 kvadratmeter. Det har seks soverom og ligger i Nouméa, hovedstaden i Ny-Caledonia. Grunnarbeidet ble påbegynt i januar 1989.

Den lille gruppen på ni forkynnere i 1956 har vokst til 1265. Avdelingskontoret tjener også Jehovas vitner på øygruppene Vanuatu og Wallis og Futuna og dekker derfor i dag behovet til mer enn 1400 forkynnere. Den 15. desember 1990 var de omkring 2700 tilhørerne glade for å kunne lytte til innvielsesforedraget. Det ble holdt av ham som tjente som sonetilsynsmann, David Mercante fra Selskapets hovedkontor. Etter programmet oppførte brødre fra forskjellige øyer et musikkprogram med Rikets sanger og lokale danser.

Filippinene

I 1972, da avdelingskontoret sist ble utvidet, var det 54 212 forkynnere i Filippinene. Da byggingen av et nytt avdelingskontor ble påbegynt i mai 1988, hadde antallet av forkynnere økt til over 97 000.

Den åndelige innhøstningen begynte da det gode budskap første gang ble hørt den 14. januar 1912 i operahuset i Manila. Charles T. Russell, Selskapets første president, holdt foredraget «Hvor er de døde?» for omkring 1000 tilhørere. Disse sannhetens frø som ble sådd så tidlig, bar gradvis frukt, og i 1930 ble det hver uke ledet en bibelklasse med cirka ti personer til stede. Det første filippinske Betel-hjem var en leid leilighet som ble tatt i bruk i juni 1934. Den første delen av den tomten som det nåværende avdelingskontoret ligger på i Quezon City, ble kjøpt i desember 1947, og den bygningen som stod der, ble tatt i bruk som avdelingskontor i februar 1948. Flere bygninger ble reist på den opprinnelige ti mål store eiendommen i 1953, 1962 og 1972.

Som følge av veksten i antall forkynnere i 1970-årene ble det virkelig behov for å ’spenne ut teltdukene’ ved avdelingskontoret. (Jes. 54: 2) Først ble naboene kontaktet for å høre om noen var villige til å selge. Ingen var interessert. Én nabo sa til og med: «Kinesere selger ikke eiendommer. De kjøper bare.» Men forbausende nok begynte naboer som opprinnelig ikke hadde vist interesse for Selskapets forespørsel om å kjøpe eiendommene deres, én etter én å tilby jordstykkene og husene sine for salg. Over en seksårsperiode ble ti tomter kjøpt, noe som tredoblet Selskapets eiendom.

Byggingen av det toetasjes trykkeriet og det 11-etasjes Betel-hjemmet tok til i mai 1988. Internasjonale bygningsarbeidere og frivillige arbeidere fra stedet samarbeidet om byggingen i en god ånd. Det japanske avdelingskontoret hjalp til med tegninger fra sitt prosjekteringskontor og med pengebidrag i tillegg til de filippinske brødrenes bidrag.

Jehovas ledelse ble erfart gjentatte ganger. Da brødrene skulle skaffe takmaterialer og gulvplater, oppdaget de for eksempel at bare ett firma i Filippinene hadde den sorten som trengtes. Men avdelingskontorets prosjekt stod som nummer 301 på dette firmaets venteliste. Det ble truffet en avtale om å få snakke med firmaets visepresident personlig, og det ble forklart at arbeidet vårt ble utført på frivillig basis. Styret i firmaet etterkom ønsket vårt, og bestillingen ble flyttet til førsteplass på produksjonslisten. Det var svært beleilig, for rett etter at varene var levert, gikk arbeiderne i dette firmaet til streik.

Den 13. april 1991 opprant med strålende klar himmel. John E. Barr fra det styrende råd ble tatt godt imot av de 1718 tilhørerne som var kommet for å høre ham holde innvielsestalen. Temaet hans var «Sangen om teokratiets vekst». Et passende tema, ikke bare for innvielsen av dette avdelingskontoret, men også for alle de andre.

[Oversikt på side 22]

Stevner holdt i Sovjetunionen og i Estland

Dato Sted Til stede Ant. døpt

13. og 14. juli Tallinn, Estland 4 808 447

20. og 21. juli Usolje-Sibirskoje, Sibir 4 205 543

2. og 3. aug. Kijev, Ukraina 14 654 1 843

3. og 4. aug. Lvov, Ukraina 17 531 1 316

24. og 25. aug. Odessa, Ukraina 12 115 1 943

31. aug. og 1. sep. Tsjernovtsy, Ukraina 14 137 1 126

7. og 8. sep. Alma Ata, Kasakhstan 6 802 602

I alt: 74 252 7 820

(Det totale antall døpte utgjør hele 10,5 prosent av høydepunktet i antall til stede.)

[Diagram på side 18]

(Se den trykte publikasjonen)

Utgivelse på stadig flere språk samtidig

Vakttårnet

År Språk totalt Språk med samtidig utgivelse

1980 106 0

1985 103 24

1991 110 65

Antall språk

140 120 100 80 60 40 20 0

Våkn opp!

År Språk totalt Språk med samtidig utgivelse

1980 34 0

1985 54 14

1991 64 30

Antall språk

70 60 50 40 30 20 10 0

Utgivelse på mange språk samtidig er til gagn for 95 prosent av alle Jehovas vitner

[Bilde på side 5]

I fjor var 10 650 158 personer over hele jorden til stede ved den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid

[Bilder på side 12]

De fleste av elevene i de åtte klassene som er blitt holdt i år, tjener nå i de seks landene hvor skolen er blitt holdt, men noen har begynt å tjene i følgende land: Benin, Canada, Elfenbeinskysten, Honduras, Irland, Nederland, Ny-Caledonia, Portugal, Romania, Tchad, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Østerrike. På bildet ovenfor er den første klassen i Frankrike og den første i Tyskland

[Bilde på side 13]

Alle de menighetstjenerne og eldste som har gjennomgått denne skolen i år, er blitt tildelt forskjellige tjenesteprivilegier. Alt etter tidligere erfaring og nåværende kvalifikasjoner tjener de som spesialpionerer, misjonærer eller kretstilsynsmenn eller på et avdelingskontor. På bildet ovenfor er den første klassen i Italia og den første i Spania

[Bilder på side 20]

Denne lille polske stevnedeltageren var én av 74 587 som overvar stevnet i Praha i Tsjekkoslovakia

[Bilder på side 21]

De som var på stevnet i Praha, ble svært begeistret da bibeloversettelsen «New World Translation» ble frigitt av A. D. Schroeder på tsjekkisk og slovakisk

Det ble holdt internasjonale stevner i Budapest, Praha og Zagreb. Deltagere i Zagreb i Jugoslavia gledet seg over å synge Rikets sanger i pausen

[Bilder på side 22]

Det første stevnet i Sovjetunionen noensinne ble holdt i Tallinn i det nå uavhengige Estland

Boken «Det største menneske som noen gang har levd» ble frigitt på russisk og på andre østeuropeiske språk

[Bilde på side 27]

Fiji

Det fijianske avdelingskontoret i hovedstaden, Suva, ble innviet den 25. desember 1990. Vestibylen er smakfullt utsmykket

[Bilde på side 27]

Hellas

Den 13. april 1991 ble det nye avdelingskontoret i Eleona i Hellas innviet

[Bilde på side 28]

Foran inngangen til det nye avdelingskontoret i Hellas

[Bilde på side 28]

Vestibylen i avdelingskontoret i Hellas er klar til å ta imot besøkende

[Bilde på side 28]

Hongkong

Avdelingskontorets nykjøpte bygning i Hongkong ble innviet den 15. januar 1991

[Bilde på side 29]

Ny-Caledonia

Det nye avdelingskontoret i Nouméa, hovedstaden i Ny-Caledonia, ble innviet den 15. desember 1990

[Bilde på side 29]

Filippinene

Den 13. april 1991 ble det nye avdelingskontoret i Manila i Filippinene innviet. Bildet viser kontorbygningen, den 11-etasjes boligbygningen og trykkeriet

[Bilde på side 30]

Rikets sal med 500 sitteplasser ved det filippinske avdelingskontoret

[Bilde på side 30]

Spisesal med plass til 400 ved det filippinske Betel-hjemmet