FØNIKIA

(Fønịkia) [sannsynligvis fra en rot som betyr «palmetre»].

Landstripen ved østenden av Middelhavet mellom Syria og Israel, som mot øst grenset til Libanon-fjellene. Det gamle Fønikia svarte omtrent til det som nå er Libanon. I mange år var Sidon den fremste byen i det gamle Fønikia, men senere overtok Tyrus stillingen som den viktigste byen. Den ble grunnlagt av en koloni fra Sidon. – Se SIDON, SIDONERE; TYRUS.

Naturforhold. Kystslettene der hvor dette lange, smale landet lå, blir noen steder avbrutt av utløpere fra fjellene som strekker seg ned mot havet. Slettene får god vanntilførsel fra en rekke elver som har sitt utspring i den fjellkjeden som dannet en naturlig grense mot øst. Flere av fjelltoppene her er på over 3000 m, den høyeste på over 3350 m. De er dekket av snø store deler av året. En gang i tiden var mye av landet dekket av veldige skoger og forskjellige slags frukthager – her vokste sedertrær, furu, eik, bøk, morbærtrær, fikentrær, oliventrær og daddelpalmer.

Opprinnelse og navn. Fønikernes historie begynner etter vannflommen, med Noahs sønnesønn Kanaan, sønn av Kam. Kanaan ble stamfar til elleve stammer, og en av dem, sidonerne, var etterkommere etter Kanaans førstefødte, Sidon. (1Mo 10: 15–18; 1Kr 1: 13–16) Sidonerne var altså kanaaneere. (Jos 13: 4–6; Dom 10: 12) De kalte landet sitt Kanaan, og det ble også kalt Kanaan av andre. På en mynt fra Antiokhos Epifanes’ tid blir den syrisk-fønikiske byen Laodikea omtalt som «en moderby i Kanaan».

Grekerne foretrakk etter hvert å benytte en tredje betegnelse på de kanaaneiske sidonerne. De kalte dem fønikere. Derfor ble uttrykkene kanaaneere, sidonere og fønikere noen ganger brukt om hverandre som betegnelser på ett og samme folk. I Jesajas profeti blir for eksempel Fønikia kalt «Kanaan». – Jes 23: 11; NO; EN; NB; NW, fotn.

Et land kjent for handel og sjøfart. Fønikerne var en av de store sjøfartsnasjonene i oldtiden. Skipene deres var meget sjødyktige, størrelsen tatt i betraktning. De var høye både i forstavn og akterstavn, de var brede, og framdriften kunne skje ved både seil og årer. (Ese 27: 3–7) Fønikiske skip ble benyttet til en stor del av handelen i middelhavsområdet. På 1000-tallet f.v.t. engasjerte Salomo fønikere, «Hirams tjenere», til å følge hans skip på farten til Tarsis (Spania). (2Kr 9: 21) Fønikiske sjømenn ble også brukt om bord i den flåten av skip som Salomo sendte fra Esjon-Geber til Ofir. (1Kg 9: 26–28; 10: 11) På 600-tallet f.v.t. seilte fønikiske skip fremdeles til Tarsis og førte med seg tilbake sølv, jern, tinn og bly. – Ese 27: 12.

Kunst og håndverk. Fønikiske håndverkere var dyktige til å støpe, uthamre og gravere gjenstander av gull og sølv. Andre kunsthåndverkere hadde spesialisert seg på treskjæring og utskjæring i elfenben, glassforming, veving av ull og lin, og tøyfarging. Fønikia var særlig kjent for sin purpurfargeindustri. Tyriske purpurantrekk var meget kostbare, for det måtte mange tusen murex-snegler til for å farge bare noen få meter stoff, ettersom hver snegl avgav bare en liten dråpe farge. Fargenyansen varierte etter hvor langs middelhavskysten sneglene ble funnet, og av den grunn og på grunn av de fønikiske fargemestrenes spesielle ferdigheter – de kunne la stoffene gå gjennom både to og tre fargeprosesser – ble det framstilt en rik variasjon av kostbare stoffer som var etterspurt av standspersoner og rikfolk. – Ese 27: 2, 7, 24.

På Davids og Salomos tid var fønikerne kjent for sine dyktige steinhoggere og for sine tømmerhoggere som med stor kyndighet felte de imponerende trærne i deres skoger. – 2Sa 5: 11; 1Kg 5: 1, 6–10, 18; 9: 11; 1Kr 14: 1.

Religion. Som kanaaneere praktiserte fønikerne en religion som lå på et svært lavt plan og dreide seg om fruktbarhetsguden Ba’al. Deres gudsdyrkelse omfattet homoseksuelle handlinger, kjønnslig omgang med dyr, seremoniell prostitusjon og avskyelige, rituelle barneofringer. (BILDE: bd. 1 , s. 739; KANAAN, KANAANEER, nr. 2 [Israelittenes erobring av Kanaan].) Den fønikiske byen Ba’albek (65 km nordøst for Beirut) ble et av de største sentrene for polyteistisk tilbedelse i oldtiden. I romertiden ble det her reist veldige templer for forskjellige guder og gudinner. Ruinene av dem kan man se den dag i dag.

Om våren i år 31 e.v.t. gav noen av innbyggerne i Fønikia uttrykk for sin tro ved å reise til Galilea for å høre på Jesus og bli helbredet for sine lidelser. (Mr 3: 7–10; Lu 6: 17) Et års tid senere drog Jesus til Fønikias kystsletter, og den tro som ble tilkjennegitt av en syrisk-fønikisk kvinne som bodde der, gjorde så sterkt inntrykk på ham at han utførte det mirakel å helbrede hennes demonbesatte datter. – Mt 15: 21–28; Mr 7: 24–31.

Da forfølgelsen av de kristne brøt løs i Judea etter at Stefanus hadde lidd martyrdøden, flyktet noen av dem til Fønikia. Der forkynte de en tid det gode budskap bare for jøder. Men etter at Kornelius var blitt omvendt, begynte det å vokse fram menigheter som bestod av både jøder og ikke-jøder, både langs Fønikias kyst og i andre deler av Romerriket. Apostelen Paulus besøkte noen av disse menighetene i Fønikia på sine reiser. Det siste besøket hos de troende der som det blir fortalt om, fant sted under et opphold i Sidon da han var underveis til Roma som fange omkring år 58. – Apg 11: 19; 15: 3; 21: 1–7; 27: 1–3.