ARABIA

Den arabiske halvøy ligger i det ytterste sørvestlige hjørnet av det asiatiske kontinent. Den avgrenses i øst av Persiabukta og Omanbukta, i sør av Arabiahavet og Adenbukta og i vest av Rødehavet, mens den i nord grenser til Den fruktbare halvmåne, det vil si Mesopotamia, Syria og Israel. Arabia er omgitt av vann på tre sider og minner delvis om en kjempemessig øy; kalles derfor av sine innbyggere Jazirat al-ʽarab, «arabernes øy».

Med et areal på 2 600 000 km² – noe som svarer til omtrent en fjerdedel av Europa – er Arabia verdens største halvøy. Dens vestkyst måler over 2900 km, og på sitt bredeste er halvøya 1900 km bred.

Halvøya består av et klipperikt høyplatå, som skråner fra fjellene langs kysten i vest ned mot Persiabukta i øst. En fjelltopp i det sørvestlige hjørnet når en høyde av over 3600 m. I halvøyas sørlige ende ligger Rub al-Khali, «Den tomme fjerdeparten», jordens største sandørken. Nord for Najd (Nedsjd), det sentrale platået, ligger den mindre Nafud-ørkenen, som går over i Den syriske ørken.

De små elvene og bekkene som finnes i halvøyas randområder og på det sentrale platået (Najd), er ikke særlig tallrike, og de er vannførende bare på visse tider av året. Job, som tydeligvis bodde i det området som i dag svarer til Den syriske ørken, beskriver hvordan slike «vinterbekker» tørker ut. – Job 6: 15–20.

Selv om store deler av dette veldige platået har et utpreget tørt klima, er regnmengden i den vestlige fjellkjeden, på det sentrale platået og i sør likevel tilstrekkelig til at en forholdsvis stor befolkning kan livnære seg her. I disse områdene og omkring de større oasene kan fellahene, eller bøndene, dyrke hirse, hvete, bygg og mais, og her vokser også daddelpalmer (2Mo 15: 27) og fikentrær. Akasietrær, som utsondrer en klebrig substans som kalles gummi arabicum, og andre aromatiske planter dannet i oldtiden et viktig grunnlag for den arabiske økonomien. I dag er deres betydning blitt overgått av «det svarte gull», råoljen. – 1Mo 2: 12.

På grunn av den alminnelige knappheten på vann er dyrelivet og fuglelivet naturligvis begrenset, men det finnes både sauer, geiter, kameler, villesler, sjakaler, falker og ørner der, slik som i bibelsk tid. (Ese 27: 21; 2Kr 17: 11; Dom 6: 5; Job 39: 5–8, 26, 27; Jes 60: 7; 34: 13) Men løven, villoksen og strutsen finnes ikke lenger i dette området. (Job 38: 39, 40; 39: 9–18) Araberhester er den dag i dag kjent for å være vakre, sterke dyr. – Jf. Job 39: 19–25.

Arabiske stammer. Arabia ble etter hvert hjemsted for mange av de slektene etter vannflommen som står oppført i 1. Mosebok, kapittel 10. I den semittiske gren ble Joktan far til overhodene for 13 forskjellige arabiske stammer, og det ser ut til at tre av Arams etterkommere, Us, Geter og Masj, har bosatt seg i den nordlige delen av Arabia og i Den syriske ørken. (1Mo 10: 23, 26–29) Ismaelittene, som bodde i telt, holdt til i et område som strakte seg fra Sinaihalvøya, tvers over det nordlige Arabia og helt til Assyria. (1Mo 25: 13–18) Midjanittene bodde hovedsakelig i den nordvestlige delen av Arabia, like øst for Akababukta. (1Mo 25: 4) Esaus etterkommere slo seg ned i Edoms fjellområde sørøst for Dødehavet. (1Mo 36: 8, 9, 40–43) Når det gjelder den hamittiske gren, ser det ut til at flere etterkommere av Kusj, deriblant Havila, Sabta, Ra’ama og hans sønner Saba og Dedan, foruten Sabteka, hovedsakelig var bosatt i den sørlige delen av den arabiske halvøy. – 1Mo 10: 7.

Gamle assyriske og babylonske innskrifter nevner også forskjellige stammer fra Arabia. Salmanassar III tar i en fortegnelse med «araberen Gindibu». I Tiglat-Pileser IIIs innskrifter omtales to arabiske dronninger ved navn Zabibe og Samsi. Sargon II nevner «Samsi, dronning av Arabia (og) sabeeren Itamar». I andre kileskrifttekster omtales sabaittene, nabaittene, qidrittene, idibailittene, masaittene og temaittene. – Jf. 1Mo 25: 3, 13–15.

Omtale i Bibelen. Hadramaut, et av de fire betydelige kongerikene i oldtidens Sør-Arabia, blir vanligvis satt i forbindelse med Hasarmavet i 1. Mosebok 10: 26. Dets sentrale område var Wadi Hadramaut, en lang dal som går parallelt med Arabias sørkyst, og dets hovedstad var Shabwa. Andre steder i Arabia som nevnes i Bibelen, er Dedan, Tema, Duma og Bus. – Jes 21: 11–14; Jer 25: 23, 24.

Da Abraham drog fra Ur i Kaldea til Kanaans land, la han veien utenom Arabia. Da han senere ble nødt til å reise til Egypt, og likeledes da han drog tilbake, kom han muligens gjennom en del av Arabia, forutsatt at han krysset den nordlige delen av Sinaihalvøya og ikke fulgte ruten langs middelhavskysten. (1Mo 12: 10; 13: 1) Dramaet i Jobs bok utspilte seg i landet Us i den nordlige delen av Arabia. (Job 1: 1) De sabeerne som plyndret Job, som var «den største av alle orientalerne», tilhørte en arabisk stamme som kan ha utgått fra Joktan. (Job 1: 3, 15; 1Mo 10: 26–28) Det ser også ut til at Jobs tre «trøstere» og Elihu kom fra arabiske områder. (Job 2: 11; 32: 2) Moses tilbrakte 40 år i Arabia da han bodde hos midjanitten Jetro. (2Mo 2: 15 til 3: 1; Apg 7: 29, 30) Den neste begivenheten av større betydning som fant sted i Arabia, var inngåelsen av lovpakten ved fjellet Sinai i den sørlige delen av Sinaihalvøya, hvor den utfridde nasjonen Israel hadde samlet seg. (2Mo 19: 1, 2) Apostelen Paulus skrev således omkring 1500 år senere at denne begivenheten hadde funnet sted ved «Sinai, et fjell i Arabia». – Ga 4: 25.

I betraktning av de nåværende klimatiske forholdene i Arabia kan det være vanskelig å forestille seg at israelittene, et folk på kanskje tre millioner mennesker, kunne leve i ødemarken i 40 år. (2Mo 12: 37, 38) Den viktigste faktoren var naturligvis at Jehova på mirakuløst vis skaffet dem føde og vann. (5Mo 8: 2–4; 4Mo 20: 7, 8) Men selv om forholdene var vanskelige og det tydeligvis var mangel på vann, slik det framgår av den bibelske beretningen (4Mo 20: 4, 5), er det grunn til å tro at vannforsyningen i Arabia den gang, for omkring 3500 år siden, var noe større enn den er i dag. Det at det finnes så mange dype, uttørkede wadier eller daler som en gang var elveleier, vitner om at det på et tidspunkt i fortiden falt tilstrekkelig med regn til at det kunne oppstå bekker og elver. At visse dyrearter er blitt borte, kan i noen grad skyldes denne reduksjonen av vannmengden. Men i det store og hele var Arabia den gang tørt land eller steppe, slik det også er i dag.

I dommertiden kom det horder av kamelridende midjanitter, amalekitter og ’østerlendinger’ fra Arabia for å herje og plyndre i Israels land. (Dom 6: 1–6) Slike overfall og plyndringstokter har alltid vært den vanligste måten å føre krig på blant araberne. (2Kr 22: 1) Kamelen, som sannsynligvis ble temmet i Arabia, ble brukt som laste- og ridedyr allerede på Abrahams tid. (1Mo 24: 1–4, 10, 61, 64) Ettersom kamelen under lange reiser gjennom ørkenen har store fortrinn framfor eselet, mener man at temmingen av den medførte litt av en økonomisk revolusjon for Arabia og bidrog til dannelsen av såkalte krydderriker i Sør-Arabia.

Kamelkaravaner fra de mer fruktbare områdene i sør fulgte de ørkenveiene som gikk parallelt med Rødehavet, fra oase til oase og fra brønn til brønn, inntil de nådde Sinaihalvøya, hvor de kunne bøye av til Egypt eller fortsette til Palestina og eventuelt videre til Damaskus. Foruten sine høyt verdsatte krydderier og sine velluktende harpikser, som virak og myrra (Jes 60: 6), kunne de ha med seg gull og algumtre fra Ofir (1Kg 9: 28; 10: 11) foruten edelstener, slik som dronningen av Saba hadde da hun besøkte kong Salomo. (1Kg 10: 1–10, 15; 2Kr 9: 1–9, 14) De kunne også ha med seg perler, for i Persiabukta er det mange perlemuslinger. Og ettersom Arabias sørvestlige hjørne er atskilt fra Afrika ved et smalt strede på bare 32 km, kunne det også være produkter fra Etiopia (2Kr 21: 16), som elfenben og ibenholt, blant disse reisende kjøpmennenes varer. – Ese 27: 15.

Den babylonske kongen Nabonid, far til Belsasar, som regjerte i Babylon da byen falt (539 f.v.t.), tilbrakte ti år i oasebyen Taima (Tema) i den nordlige delen av det sentrale platå på den arabiske halvøy. – Se TEMA nr. 2.

På 400-tallet f.v.t. var Palestina utsatt for en betydelig arabisk påvirkning, noe som framgår av henvisningene til «araberen Gesjem» i Nehemja 2: 19 og 6: 1–7.

Omkring år 115 f.v.t. fikk himjaritterriket, med hovedstaden Zafar (som noen mener er identisk med Sefar i 1. Mosebok 10: 30), herredømmet i Sør-Arabia. I den nordlige delen hadde nabateerne (som muligens nedstammet fra Nebajot [1. Mosebok 25: 13]) makten fra og med 300-tallet f.v.t. Hovedstaden het Petra og lå i en dal i Edom-fjellene. Med tiden bredte deres herredømme seg til hele den sørlige delen av Negev og strakte seg inn i Moab og området øst for Jordan. I noen år i det første århundre f.v.t. og igjen i det første århundre e.v.t. hersket de over Damaskus. En av deres konger, Aretas IV (ca. 9 f.v.t. til 40 e.v.t.), er nevnt i 2. Korinter 11: 32 i forbindelse med Paulus’ flukt fra Damaskus, som blir beskrevet i Apostlenes gjerninger 9: 23–25. Herodes Antipas giftet seg med Aretas IVs datter, men lot seg senere skille fra henne for å kunne gifte seg med Herodias. – Mr 6: 17; se ARETAS.

Paulus forteller at han etter sin omvendelse «drog av sted til Arabia, og . . . kom tilbake igjen til Damaskus». (Ga 1: 17) Denne reisen har kanskje ført ham inn i den nærliggende syriske ørken, men uttrykket gir også rom for den mulighet at hans reise kan ha gått til en hvilken som helst del av den arabiske halvøy.

I det første århundre f.v.t. begynte Palmyra nordøst for Damaskus å utvikle seg til et arabisk senter og kom etter hvert til å overgå Petra som handelsby. I 270 e.v.t. hadde Palmyras hær under dronning Zenobia inntatt Egypt, og Palmyra ble en alvorlig rival til Roma, inntil byen ble beseiret i 272.

Språk. De arabiske folkeslags språk hører til den sørsemittiske gruppen og har gjennomgått færre forandringer enn de øvrige semittiske språkene. Studiet av arabisk har derfor ført til større forståelse av mange ord og uttrykk i det gamle hebraiske språk i Bibelen.