FRYKT
I vanlig språkbruk betegner frykt en følelse som man får ved tanken på en truende fare eller smerte; i alminnelighet en vond følelse som kjennetegnes av uro, engstelse og redsel. Frykt kan imidlertid også være en klar fornemmelse og erkjennelse av noe som er farlig eller skadelig, og kan derfor få en person til å utvise forsiktighet og forutseenhet.
I hvilken forstand bør vi frykte Jehova?
Bibelen viser at det finnes en sunn form for frykt og en usunn form for frykt. En sunn form for frykt er den som får en person til å handle med varsomhet når det er fare på ferde, og dermed avverge ulykke, men en usunn, sykelig form for frykt kan ødelegge håpet og svekke en persons psykiske motstandskraft i den grad at det til og med kan medføre døden. Gudsfrykt er en sunn form for frykt; den kjennetegnes av ærefrykt og en dyp ærbødighet for Skaperen og en sunn frykt for å mishage ham. En slik frykt for å mishage ham er en følge av at en verdsetter hans kjærlighet og godhet, samtidig som en anerkjenner ham som den høyeste Dommer og Den Allmektige, som til og med har makt til å straffe dem som ikke adlyder ham, med døden. – Se REDSEL; ÆREFRYKT.
Det er viktig at de som ønsker å tjene Jehova Gud, nærer den rette frykt for ham. En slik ærbødig frykt for Jehova er «begynnelsen til visdom». (Sl 111: 10; Ord 9: 10) Det er ikke en sykelig, nedbrytende frykt; «frykten for Jehova er ren». (Sl 19: 9) Denne frykten blir beskrevet slik i Ordspråkene 8: 13: «Frykt for Jehova betyr å hate det onde.» En slik frykt vil hindre en i å gjøre det som er ondt, for «i frykt for Jehova vender en seg bort fra det onde». – Ord 16: 6.
Adam og Eva nærte ikke en rett og sunn form for gudsfrykt, og derfor var de ulydige mot ham. Dette gav dem en smertefull følelse av frykt og redsel som fikk dem til å skjule seg for Gud. Adam sa: «Jeg hørte din røst i hagen, men jeg var redd.» (1Mo 3: 10) Adams sønn Kain ble grepet av en lignende frykt etter at han hadde myrdet sin bror Abel, og denne frykten kan ha vært en medvirkende årsak til at han bestemte seg for å bygge en by. – 1Mo 4: 13–17.
I Hebreerne 12: 28 blir de kristne tilskyndt til å vise gudsfrykt med disse ordene: «Måtte vi da fortsatt ha ufortjent godhet, hvorved vi på en antagelig måte kan yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og ærefrykt.» En engel i midthimmelen som hadde et evig godt budskap å forkynne, innledet sin kunngjøring slik: «Frykt Gud og gi ham ære.» (Åp 14: 6, 7) Jesus stilte den sunne gudsfrykt opp som en motsetning til menneskefrykt da han ifølge Matteus 10: 28 sa: «Bli ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen; men frykt heller for ham som kan tilintetgjøre både sjel og legeme i Gehenna.» I Åpenbaringen 2: 10 gir han dessuten de kristne dette rådet: «Vær ikke redd for de ting du kommer til å lide.» Sann kjærlighet til Jehova driver ut den feige menneskefrykt som fører til at en inngår kompromiss.
Til den rette form for frykt hører imidlertid tilbørlig respekt for de verdslige myndigheter, idet de kristne vet at en rettferdig straff som myndighetene tildeler en person på grunn av en forbrytelse, er et indirekte uttrykk for Guds vrede. – Ro 13: 3–7.
Jesus forutsa at frykt skulle gjøre seg gjeldende jorden over i «avslutningen på tingenes ordning». Han sa at det skulle bli «fryktelige ting å se», og at mennesker skulle bli ’avmektige på grunn av frykt og i påvente av de ting som skulle komme over den bebodde jord’. (Lu 21: 11, 26) Mens folk i sin alminnelighet skulle reagere på denne måten, bør Guds tjenere følge det prinsipp som kommer til uttrykk i Jesaja 8: 12: «Det de frykter, skal dere ikke frykte.» Apostelen Paulus forklarer: «For Gud har ikke gitt oss feighets ånd, men krafts og kjærlighets og et sunt sinns ånd.» – 2Ti 1: 7.
Etter at vismannen nøye hadde studert menneskene og deres beskjeftigelser og ulykkelige erfaringer, sa han: «Konklusjonen på det hele, etter at alt er blitt hørt, er: Frykt den sanne Gud og hold hans bud. For dette er hele den forpliktelse mennesket har.» – For 12: 13.
Dyrs frykt for mennesker. I 1. Mosebok 9: 2 blir ordet «frykt» brukt i forbindelse med dyrene. Gud sa til Noah og hans sønner: «Frykt for dere og skrekk for dere skal fortsette å være over alle levende skapninger på jorden.» I det året Noah og hans familie oppholdt seg i arken, hadde de dyrene og fuglene som var der, en frykt for disse menneskene, en frykt som la bånd på dem. Etter vannflommen forsikret Jehova Noah om at denne frykten ville vare ved. De erfaringer menneskene har gjort når det gjelder dyr, bekrefter dette. Dr. George G. Goodwin, som er konservator ved det amerikanske naturhistoriske museum, sa: «En leopard vil normalt ikke angripe mennesker, men hvis den blir tirret eller såret, vil den vende seg mot mennesker og kjempe.» Giftslanger som er kjent for å være aggressive, for eksempel mambaen og kongekobraen, vil på lignende måte som regel foretrekke å gli forsiktig bort fra mennesker, dersom det er mulig, framfor å angripe. Selv om mennesker har mishandlet dyr og noen dyr derfor er blitt farlige, er det vanligvis slik at dyrene fortsatt nærer en hemmende frykt for menneskene. Dette er i samsvar med Guds uttalelse i 1. Mosebok 1: 26–28 om at dyrene helt fra skapelsen av skulle være underlagt menneskene.