AMALEK

(Ạmalek), AMALEKITTER.

Amalek var sønn av Esaus førstefødte, Elifas, og dennes medhustru Timna. Han var en av sjeikene i Edom. (1Mo 36: 12, 15, 16) Navnet Amalek betegnet også hans etterkommeres stamme. – 5Mo 25: 17; Dom 7: 12; 1Sa 15: 2.

Noen mener at amalekittenes opprinnelse går mye lenger tilbake, og at de ikke stammet fra Esaus sønnesønn Amalek. Denne formodningen finnes det imidlertid ikke noe solid grunnlag for. Den oppfatning at amalekittene eksisterte før Amalek, er basert på Bileams uttalelse: «Amalek var den første blant nasjonene, men siden skal hans ende endog være hans undergang.» (4Mo 24: 20) Bileam uttalte seg imidlertid ikke her om historien i sin alminnelighet og om opprinnelsen til nasjoner som hadde oppstått 700–800 år tidligere. Han snakket bare om de historiske forhold i forbindelse med israelittene, som han var leid til å forbanne, og som var i ferd med å gå inn i det lovte land. Etter at han hadde omtalt Moab, Edom og Se’ir som Israels motstandere, erklærte han at Amalek i virkeligheten var «den første blant nasjonene» som reiste seg mot israelittene da de var på vei fra Egypt til Palestina, og derfor sa han at Amaleks ende skulle være «hans undergang».

Da Moses i beretningen om de begivenheter som inntraff på Abrahams tid, før Amalek var født, talte om «hele amalekittenes område», benyttet han tydeligvis det senere navnet på området, det navnet som var kjent på hans tid, uten dermed å si at amalekittene hadde eksistert før Amalek. (1Mo 14: 7) Det amalekittiske områdets sentrum lå nord for Kadesj-Barnea, i Negev-ørkenen, i den sørlige delen av Palestina, og deres bosteder strakte seg derfra ut på Sinaihalvøya og inn i det nordlige Arabia. (1Sa 15: 7) På ett tidspunkt nådde deres innflytelse muligens inn i Efraims fjellområde. – Dom 12: 15.

Amalek var «den første blant nasjonene» som rettet et uprovosert angrep mot israelittene etter utgangen av Egypt. Det skjedde i Refidim, i nærheten av Sinai-fjellet. Som følge av dette erklærte Jehova at amalekittene skulle utryddes fullstendig. (4Mo 24: 20; 2Mo 17: 8–16; 5Mo 25: 17–19) Da israelittene et år senere i strid med Jehovas ord forsøkte å gå inn i det lovte land, ble de slått tilbake av amalekittene. (4Mo 14: 41–45) To ganger i løpet av dommertiden var disse Israels motstandere med på å angripe Israel. Første gang var mens Eglon var konge i Moab. (Dom 3: 12, 13) Den andre gangen var da de sammen med midjanittene og «østerlendingene» plyndret Israel i sju år før Gideon og hans 300 mann tilføyde dem et knusende nederlag. – Dom 6: 1–3, 33; 7: 12; 10: 12.

På grunn av dette vedvarende hatet krevde Jehova i kongetiden amalekittene til regnskap, idet han befalte kong Saul å slå dem, noe han gjorde «fra Havila og helt til Sjur, som ligger foran Egypt». Saul overtrådte imidlertid Jehovas befaling ved å skåne Agag, kongen deres. Men Gud lot seg ikke trosse, for ’Samuel hogg Agag i stykker framfor Jehova i Gilgal’. (1Sa 15: 2–33) Senere gjorde David flere innfall i amalekittiske landsbyer, og da amalekittene deretter angrep Siklag og førte Davids hustruer og eiendeler med seg, ble de slått av David og 400 av hans menn, og alt byttet ble erobret tilbake. (1Sa 27: 8; 30: 1–20) Under Hiskias regjeringstid tilintetgjorde noen fra Simeons stamme den rest som var igjen av amalekittene. – 1Kr 4: 42, 43.

Deretter finner vi ingen direkte omtale av amalekittene, verken i Bibelen eller i den verdslige historie. Det er imidlertid sannsynlig at ’agagitten Haman’ var en av deres etterkommere, for «Agag» var tittelen eller navnet på visse amalekittiske konger. (Est 3: 1; 4Mo 24: 7; 1Sa 15: 8, 9) Amalekittene ble således utslettet, sammen med andre navngitte folkeslag, «så folk kan kjenne at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden». – Sl 83: 6–18.