Nærm deg Gud
Det største vitnesbyrd om Guds kjærlighet
ABRAHAM elsket sin Gud, Jehova. Denne trofaste patriarken elsket også sin sønn Isak, som han hadde fått på sine gamle dager. Men da Isak kan ha vært 25 år gammel, ble Abraham satt på en prøve som krevde at han reagerte på en måte som var i strid med en fars naturlige følelser. Gud sa til ham at han skulle ofre sin sønn. Det endte imidlertid ikke med at Isak måtte dø. I det avgjørende øyeblikk grep Gud inn gjennom en engel. Det som står i denne bibelske beretningen, som vi finner i 1. Mosebok 22: 1–18, utgjør et profetisk forhåndsglimt av den store kjærlighet Gud skulle komme til å vise oss mennesker.
«Gud satte Abraham på prøve,» står det i vers 1. Abraham var en troens mann, men nå skulle hans tro bli satt på en større prøve enn den noen gang før var blitt satt på. Gud sa: «Jeg ber deg, ta din sønn, din eneste sønn, som du elsker så høyt, Isak, . . . og ofre ham . . . som et brennoffer på et av fjellene som jeg skal utpeke for deg.» (Vers 2) Det er i denne forbindelse viktig å huske at Gud ikke tillater at hans tjenere blir prøvd ut over det de kan tåle. Så denne prøven viste hvilken tillit han hadde til Abraham. – 1. Korinter 10: 13.
Abraham adlød uten å nøle. Vi leser: «Abraham [stod] tidlig opp om morgenen og salte eselet sitt og tok med seg to av tjenerne sine og sin sønn Isak; og han kløvde ved til brennofferet. Så brøt han opp og gav seg på vei.» (Vers 3) Etter alt å dømme holdt Abraham for seg selv hva prøven i detalj gikk ut på.
Så fulgte en tre dager lang reise, som gav tid til alvorlig ettertanke. Men Abraham vaklet ikke i sin beslutning om å adlyde Gud. Det han sa, gjenspeilte hans tro. Da han i det fjerne så det fjellet som Gud hadde utpekt for ham, sa han til tjenerne sine: «Bli dere her . . . , men jeg og gutten vil gå videre dit bort og tilbe og så komme tilbake til dere.» Da Isak spurte hvor sauen til brennofferet var, sa Abraham: «Gud skal skaffe til veie for seg sauen.» (Versene 5, 8) Abraham gikk ut fra at sønnen hans skulle komme tilbake sammen med ham. Hvorfor gjorde han det? Fordi «han regnet med at Gud til og med kunne oppreise ham [Isak] fra de døde». – Hebreerne 11: 19.
Da de var kommet opp på fjellet og Abraham tok kniven «for å drepe sin sønn», holdt en engel hånden hans tilbake. Gud skaffet så offeret til veie – en vær som hadde satt seg fast i et kratt. Denne væren kunne Abraham ofre «i stedet for sin sønn». (Versene 10–13) I Guds øyne var det som om Isak virkelig var blitt ofret. (Hebreerne 11: 17) En bibelkommentator sier: «Gud betraktet villigheten til å utføre handlingen som jevngod med å ha utført den.»
Jehovas tillit til Abraham hadde vist seg å være berettiget. Og Abrahams tillit til Jehova ble belønnet, for Jehova gjentok og utvidet sin pakt med Abraham, en pakt som gav løfte om velsignelser for mennesker fra alle nasjoner. – Versene 15–18.
Det endte altså med at Gud sparte Abraham for å bringe et offer som Han ikke ville spare seg selv for å bringe. Abrahams villighet til å ofre Isak dannet et forbilde på det at Gud ofret sin enbårne Sønn, Jesus, for våre synder. (Johannes 3: 16) Det at Gud ofret sin Sønn, er det største vitnesbyrd om Hans kjærlighet til oss. Siden Gud har brakt et slikt offer til gagn for oss, bør vi spørre oss selv: Hvilke ofre er jeg villig til å bringe for å behage Gud?