La ditt ja bety ja

 1. Hva sa Jesus om det å sverge, og hvorfor?

SANNE kristne trenger vanligvis ikke å sverge, eller avlegge ed. Det er fordi de adlyder Jesus, som sa: «La rett og slett deres ord ja bety ja.» Han mente med dette at man bør holde ord. Rett før han kom med dette påbudet, hadde han sagt: «Dere skal ikke sverge i det hele tatt.» Han sa dette for å fordømme en vane mange har lagt seg til i sin dagligtale – de sverger på både det ene og det andre uten at de noen gang har tenkt å holde ord. De som gjør dette og på den måten går «ut over» et enkelt ja eller nei, avslører kanskje at de egentlig ikke er til å stole på, og at de derfor er under innflytelse av «den onde». – Les Matteus 5:33–37.

 2. Forklar hvorfor det ikke alltid er galt å avlegge ed.

² Mente Jesus at det alltid er galt å avlegge ed? Nei, det kan ikke være det han mente. Som vi lærte i den forrige artikkelen, sverget Jehova Gud og hans rettferdige tjener Abraham ved viktige anledninger. Og Guds lov krevde at det ble avlagt ed for å få avgjort visse saker. (2. Mos 22:10, 11; 4. Mos 5:21, 22) I tråd med dette kan det bli nødvendig for en kristen å sverge på at han skal si sannheten, hvis han skal vitne i en rettssak. Og i sjeldne tilfeller kan en kristen kanskje komme til at det er nødvendig å avlegge ed for å gi andre en forsikring om det han har til hensikt å gjøre, eller for å bidra til å avgjøre en sak. Da Jesus stod framfor det jødiske Sanhedrinet og øverstepresten tok ham i ed, motsatte ikke Jesus seg dette. Han svarte det som var sant. (Matt 26:63, 64) Jesus trengte naturligvis ikke å avlegge ed overfor noen. Men i mange tilfeller understreket han påliteligheten i det han skulle til å si, på denne unike måten: «I sannhet, ja i sannhet, sier jeg dere.» (Joh 1:51; 13:16, 20, 21, 38) Vi skal nå se nærmere på hva vi kan lære av Jesus, Paulus og andre som lot sitt ja bety ja.

 3. Hva lovte Jesus i bønn til Gud, og hvordan reagerte hans himmelske Far?

³ «Se, jeg er kommet . . . for å gjøre din vilje, Gud.» (Hebr 10:7) Med disse betydningsfulle ordene, som Jesus sa i bønn til Gud, framstilte han seg for Gud for å gjøre alt det som var forutsagt om den lovte Ætt, noe som blant annet innebar at han skulle la Satan «knuse hans hæl». (1. Mos 3:15) Ingen andre mennesker har noensinne frivillig påtatt seg et slikt tungt ansvar. Jehova lot sin røst lyde fra himmelen for å gi uttrykk for at han hadde full tillit til sin Sønn, selv om han ikke krevde at Jesus sverget på at han skulle holde ord. – Luk 3:21, 22.

 4. I hvilken grad lot Jesus sitt ja bety ja?

⁴ Jesus lot det alltid være samsvar mellom liv og lære – han lot sitt ja bety ja. Han tillot ikke at noe hindret ham i å utføre det oppdraget han hadde fått av sin Far når det gjaldt å forkynne det gode budskap om Guds rike og gjøre disipler av alle som Gud drog til ham. (Joh 6:44) Bibelen sier i hvilken grad Jesus holdt sitt løfte om å gjøre Guds vilje, når den sier: «Uansett hvor mange Guds løfter er, så er de blitt ja ved hjelp av ham.» (2. Kor 1:20) Jesus er virkelig det beste eksemplet når det gjelder å holde sitt løfte til Gud. La oss nå se på en som gjorde sitt beste for å etterligne Jesus.

 5. Hvordan er Paulus et godt eksempel for oss?

⁵ «Hva skal jeg gjøre, Herre?» (Apg 22:10) Disse oppriktige ordene uttalte Paulus, som da var kjent som Saulus, da den herliggjorte Herren Jesus viste seg for ham i et syn for å få ham til å slutte å forfølge hans disipler. Denne hendelsen førte til at Saulus ydmykt angret sin tidligere livsførsel, ble døpt og tok imot det spesielle oppdraget han fikk, som gikk ut på å avlegge vitnesbyrd om Jesus for nasjonene. Fra da av fortsatte Paulus å kalle Jesus «Herre», og resten av sitt liv på jorden viste han at han virkelig betraktet Jesus som sin Herre. (Apg 22:6–16; 2. Kor 4:5; 2. Tim 4:8) Paulus var ikke som dem Jesus sa dette til: «Hvorfor kaller dere meg da ‘Herre! Herre!’, men gjør ikke det jeg sier?» (Luk 6:46) Jesus forventer altså at alle som sier at de tar imot ham som sin Herre, holder ord, slik Paulus gjorde.

6, 7. (a) Hvorfor forandret Paulus sin plan om å besøke Korint, og hvorfor hadde ikke de som kritiserte ham, rett da de satte spørsmålstegn ved hans pålitelighet? (b) Hvordan bør vi se på dem som er utnevnt til å ta ledelsen blant oss?

⁶ Paulus forkynte ivrig budskapet om Riket mange steder i Lilleasia og brakte det videre til Europa. Han opprettet også mange menigheter som han senere besøkte igjen. Noen ganger mente han at det var nødvendig å sverge på at det han skrev, var sant. (Gal 1:20) Da noen i Korint anklaget Paulus for å være upålitelig, skrev han til sitt forsvar: «Så sant som en kan sette sin lit til Gud: Vår tale til dere er ikke ja og likevel nei.» (2. Kor 1:18) Da Paulus skrev dette, var han i Makedonia, på vei fra Efesos til Korint. I utgangspunktet hadde han planlagt å besøke Korint før han drog til Makedonia. (2. Kor 1:15, 16) Men han hadde sett behov for å gjøre endringer i reiseruten, noe det kan hende at reisende tilsynsmenn i dag også gjør. De foretar ikke slike forandringer av trivielle, selviske grunner, men fordi det har oppstått noe uventet. Paulus hadde utsatt sitt planlagte besøk i Korint fordi han hadde menighetens beste i tankene. Hvordan kan vi si det?

⁷ En tid etter at Paulus hadde lagt sine opprinnelige planer, fikk han urovekkende nyheter om at splid og umoral ble tolerert i Korint. (1. Kor 1:11; 5:1) Han skrev da sitt første brev til korinterne, der han kom med streng veiledning for å korrigere situasjonen. I stedet for å seile direkte fra Efesos til Korint valgte Paulus å gi sine brødre tid til å anvende veiledningen, slik at besøket hans ville bli mer oppmuntrende når han til slutt kom. Han forsikret dem om at det virkelig var dette som var grunnen til at han forandret planene sine, da han i sitt andre brev til dem skrev: «Nå kaller jeg Gud til vitne mot min egen sjel på at det er for å skåne dere at jeg ennå ikke er kommet til Korint.» (2. Kor 1:23) Måtte vi aldri etterligne dem som kritiserte Paulus, men heller vise vår dype respekt for dem som er utnevnt til å ta ledelsen blant oss. Vi gjør vel i å etterligne Paulus, akkurat som han etterlignet Kristus. – 1. Kor 11:1; Hebr 13:7.

 8. Hvordan er Rebekka et godt eksempel for oss?

⁸ «Jeg er villig til å dra.» (1. Mos 24:58) Rebekka sa disse enkle ordene som svar til sin mor og sin bror da hun ble spurt om hun var villig til å dra hjemmefra samme dag og reise med en fremmed over 80 mil for å gifte seg med Abrahams sønn Isak. (1. Mos 24:50–58) Rebekkas ja betydde ja, og hun ble en trofast, gudfryktig kone for Isak, selv om det innebar at hun måtte bo i telt som utlending i det lovte land resten av livet. Hun ble belønnet for sin trofasthet ved at hun fikk bli en av stammødrene til den lovte Ætt, Jesus Kristus. – Hebr 11:9, 13.

 9. Hvordan viste Rut at hun var en som holdt ord?

⁹ «Nei, sammen med deg skal vi vende tilbake til ditt folk.» (Rut 1:10) De moabittiske enkene Rut og Orpa sa dette flere ganger til sin svigermor, No’omi, som også var enke, og som var på vei tilbake fra Moab til Betlehem. På No’omis oppfordring drog Orpa til slutt tilbake til sitt hjemland. Men Rut lot sitt nei bety nei. (Les Rut 1:16, 17.) Hun holdt seg lojalt til No’omi og forlot sin familie og Moabs falske religion for godt. Hun tjente Jehova trofast resten av livet og ble belønnet ved å bli en av bare fem kvinner som er nevnt i Kristi slektsregister i Matteus’ evangelium. – Matt 1:1, 3, 5, 6, 16.

10. Hvorfor var Jesaja et godt eksempel for oss?

¹⁰ «Her er jeg! Send meg!» (Jes 6:8) Rett før Jesaja sa dette, fikk han et storslått syn av Jehova som satt på sin trone over Israels tempel. Mens han så dette synet, hørte han Jehova si: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Dette var en innbydelse til å bli Jehovas talsmann og overbringe Hans budskap til Hans gjenstridige folk. Jesaja viste seg å være tro mot sitt ord – hans ja betydde ja. I over 46 år tjente han trofast som profet og overbrakte kraftige domsbudskaper i tillegg til strålende løfter om gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse.

11. (a) Hvorfor er det så viktig å holde ord? (b) Nevn noen advarende eksempler på personer som ikke snakket sant.

¹¹ Hvorfor har Jehova latt de ovennevnte eksemplene bli nedskrevet i sitt Ord? Og hvor viktig er det at vi lar vårt ja bety ja? Bibelen viser tydelig at en som med vilje «bryter avtaler», er blant dem som «fortjener døden». (Rom 1:31, 32) Farao i Egypt, Juda-kongen Sidkia og Ananias og Saffira er noen av de dårlige eksemplene i Bibelen på personer som ikke lot sitt ja bety ja. Det gikk dårlig med alle disse fire, og de er advarende eksempler for oss. – 2. Mos 9:27, 28, 34, 35; Esek 17:13–15, 19, 20; Apg 5:1–10.

12. Hva vil hjelpe oss til å holde ord?

¹² Vi som lever i «de siste dager», er omgitt av «illojale» mennesker, folk som «har en ytre form for gudhengivenhet, men viser seg falske når det gjelder dens kraft». (2. Tim 3:1–5) Vi må gjøre så godt vi kan for å unngå slik dårlig omgang. I stedet bør vi komme regelmessig sammen med dem som går inn for å la sitt ja alltid bety ja. – Hebr 10:24, 25.

13. Hva er det viktigste ja en etterfølger av Jesus Kristus kan si?

¹³ Det viktigste løftet en person kan gi, har å gjøre med hans eller hennes innvielse til Gud. En som ønsker å fornekte seg selv som en disippel av Jesus, har ved tre bestemte anledninger mulighet til å si ja på konkrete spørsmål angående sitt ønske om å gjøre Guds vilje. (Matt 16:24) Disse tre ja, som dreier seg om én og samme ting – ens tjeneste for Jehova – utgjør til sammen en kristens viktigste ja. Når to eldste har en samtale med en som ønsker å bli udøpt forkynner, blir han eller hun spurt: «Ønsker du virkelig å være et av Jehovas vitner?» Senere, når vedkommende har gjort flere åndelige framskritt og ønsker å bli godkjent som en som kan bli døpt, vil de eldste ha møter med ham eller henne og spørre: «Har du foretatt din personlige innvielse til Jehova i bønn?» Og på dåpsdagen blir alle dåpskandidatene spurt: «Har du, på grunnlag av Jesu Kristi offer, angret dine synder og innviet deg til Jehova for å gjøre hans vilje?» Foran mange vitner sier de ja til at de har lovt å tjene Gud i all evighet.

14. Hvilken selvransakelse bør vi med jevne mellomrom foreta?

¹⁴ Enten du nettopp er blitt døpt eller har tjent Gud i mange tiår, må du med jevne mellomrom granske deg selv og stille deg spørsmål som: Etterligner jeg Jesus Kristus ved å fortsette å være tro mot mitt viktigste ja? Fortsetter jeg å være lydig mot Jesus ved å la forkynnelsen og arbeidet med å gjøre disipler være det jeg prioriterer i livet? – Les 2. Korinter 13:5.

15. På hvilke områder i livet er det viktig å la sitt ja bety ja?

¹⁵ For å være tro mot vårt innvielsesløfte må vi også være trofaste i andre viktige saker. For eksempel: Er du gift? Fortsett da å holde det verdifulle løftet du gav om å elske og ære din ektefelle. Har du undertegnet en kontrakt, eller har du fylt ut et søknadsskjema i forbindelse med et teokratisk privilegium? Innfri da dine forpliktelser og løfter. Har du takket ja til en invitasjon til et måltid hos noen som ikke har så god råd? Ikke avlys avtalen hvis du får en tilsynelatende bedre invitasjon av noen andre. Eller har du lovt noen på feltet at du skal komme på gjenbesøk? La da for all del ditt ja bety ja, og Jehova vil velsigne din tjeneste. – Les Lukas 16:10.

16. Hva bør vi gjøre hvis vi ikke har klart å holde ord?

¹⁶ Bibelen sier at vi som ufullkomne mennesker «snubler . . . mange ganger», spesielt når det gjelder vår bruk av tungen. (Jak 3:2) Hva bør vi gjøre hvis vi oppdager at vi ikke har holdt ord? I Guds lov til Israel var det en barmhjertig ordning for dem som hadde pådratt seg skyld ved å tale «tankeløst med sine lepper». (3. Mos 5:4–7, 11) Det finnes også en kjærlig ordning for kristne som begår en slik synd. Hvis vi bekjenner den konkrete synden for Jehova, vil han i sin barmhjertighet tilgi oss på grunnlag av Jesu Kristi tjeneste som Øversteprest. (1. Joh 2:1, 2) Men hvis vi skal fortsette å ha Guds godkjennelse, må vi frambringe frukter som passer for anger, ved at vi ikke praktiserer slike synder, og ved at vi gjør vårt beste for å rette opp den skade vår tankeløse tale eventuelt har påført andre. (Ordsp 6:2, 3) Det er selvfølgelig mye bedre å tenke seg godt om før en avlegger løfter som en ikke kan holde. – Les Forkynneren 5:2.

17, 18. Hvilken strålende framtid venter alle dem som går inn for å la sitt ja bety ja?

¹⁷ Alle Jehovas tjenere som fortsetter å gå inn for å la sitt ja bety ja, har en fantastisk framtid i vente! De 144 000 salvede har håp om udødelig liv i himmelen, hvor de sammen med Jesus i hans rike «skal herske som konger . . . i de tusen år». (Åp 20:6) Utallige millioner andre har håp om å leve i et paradis på jorden under Kristi rikes styre. Der vil de bli hjulpet til å oppnå fysisk og psykisk fullkommenhet. – Åp 21:3–5.

¹⁸ De som er trofaste under den endelige prøven, når Jesu tusenårige styre er omme, vil aldri igjen ha grunn til å betvile det andre sier. (Åp 20:7–10) Ethvert ja vil bety ja, og ethvert nei vil bety nei, for alle som lever da, vil til fullkommenhet etterligne vår kjærlige himmelske Far, Jehova, «sannhetens Gud». – Sal 31:5.