«Jeg er villig til å dra»

REBEKKA så utover det kuperte landskapet, som kastet lengre og lengre skygger. Etter flere uker høyt oppe på kamelryggen hadde hun endelig vent seg til kamelens gyngende måte å gå på. Barndomshjemmet hennes i Karan lå langt bak henne, hundrevis av kilometer mot nordøst. Kanskje hun aldri skulle få se familien sin igjen. Det var nok mange spørsmål om framtiden som surret rundt i hodet hennes – særlig nå som hun nærmet seg reisens slutt.

Karavanen hadde krysset store deler av Kanaan og var kommet inn i et tøffere terreng, Negev-landet. (1. Mosebok 24:62) Rebekka så sikkert sauer, for selv om området sannsynligvis var for vilt og karrig til at man kunne drive utstrakt jordbruk, var det rikelig med beiteområder der. Dette var kjente trakter for den eldre guiden. Han var sprekkeferdig etter å fortelle sin herre den gode nyheten – han hadde funnet en kone til Isak! Men Rebekka må ha lurt på hva slags liv hun kom til å få i dette landet. Hvordan var brudgommen, Isak? De hadde ikke truffet hverandre engang! Ville han bli glad for å se henne? Og hva ville hun synes om ham?

I dag synes folk i mange deler av verden at det er rart med arrangerte ekteskap. Andre steder er det helt vanlig. Uansett, Rebekka stod overfor noe nytt og ukjent. Dette var virkelig en kvinne med mot og tro! Vi trenger begge disse egenskapene når vi opplever forandringer i livet. Rebekkas tro kan også knyttes til andre flotte og sjeldne egenskaper.

Det som skulle bli en stor forandring i Rebekkas liv, begynte som en helt vanlig dag. Hun hadde vokst opp i eller i nærheten av Karan, en by i Mesopotamia. Foreldrene hennes var annerledes enn folk flest i Karan, som tilbad måneguden Sin. Foreldrene hennes tilbad nemlig Jehova. – 1. Mosebok 24:50.

Rebekka vokste opp og ble en vakker ung kvinne, men hun var ingen tiltaksløs, forfengelig skjønnhet. Hun var energisk, og hun holdt seg dessuten moralsk ren. Familien hennes var velstående nok til å ha tjenere, men de skjemte henne ikke bort eller behandlet henne som en prinsesse. Hun ble opplært til å arbeide hardt. Som så mange andre kvinner på den tiden hadde Rebekka mange tunge oppgaver. Hun hentet for eksempel vann til familien. Tidlig på kvelden pleide hun å ta en krukke på skulderen og gå til kilden for å hente vann. – 1. Mosebok 24:11, 15, 16.

En kveld, etter at hun hadde fylt krukken, kom en eldre mann mot henne. Han sa: «Vær snill og gi meg en liten slurk vann fra krukken din.» Det var da et beskjedent ønske, og så høflig som han var! Rebekka så at mannen hadde reist langt. Derfor skyndte hun seg å ta vannkrukken ned fra skulderen og lot ham få drikke så mye han ville av det friske, kalde vannet. Hun så også at han hadde ti kameler som hadde lagt seg ned, og at ingen hadde fylt drikketrauet enda. Hun merket at de snille øynene hans fulgte henne nøye, og hun ville gjerne hjelpe ham så godt hun kunne, så hun sa: «Også til dine kameler skal jeg dra opp vann, inntil de har drukket ferdig.» – 1. Mosebok 24:17–19.

Legg merke til at Rebekka ikke bare tilbød seg å gi de ti kamelene litt vann, men hun sa at de skulle få drikke seg utørste. En veldig tørst kamel kan drikke over 95 liter vann! Hvis alle de ti kamelene var så tørste, hadde Rebekka mange timers hardt arbeid foran seg. Men det er ting som tyder på at kamelene ikke var så ekstremt tørste.a Men visste Rebekka det da hun kom med tilbudet? Nei. Hun var mer enn villig til å gjøre det som krevdes for å kunne vise gjestfrihet mot denne eldre, fremmede mannen. Han tok imot tilbudet hennes. Så fulgte han spent med mens hun løp fram og tilbake og gang på gang fylte krukken og tømte den i drikketrauet. – 1. Mosebok 24:20, 21.

Rebekkas eksempel kan lære oss noe viktig. Vi lever i en tid da mange er egoistiske. Som forutsagt er menneskene blitt «egenkjærlige» – de er lite villige til å anstrenge seg for å gjøre noe for andre. (2. Timoteus 3:1–5) Kristne som prøver å bekjempe en sånn holdning, vil ha nytte av å tenke nøye over Bibelens beskrivelse av denne unge kvinnen som for så lenge siden løp fram og tilbake til brønnen.

Rebekka la helt sikkert merke til at den eldre mannen stirret på henne. Men det var ikke noe upassende i blikket hans, det uttrykte bare overraskelse, forundring og glede. Da hun endelig var ferdig, gav han henne gaver – verdifulle smykker! Så spurte han: «Hvem er du datter av? Jeg ber deg, fortell meg det. Er det plass i din fars hus til at vi kan overnatte?» Da hun fortalte ham om familien sin, ble han enda mer opprømt. Rebekka sa entusiastisk: «Det er både halm og mye fôr hos oss, og også et sted å overnatte.» Dette var et sjenerøst tilbud, for det var flere i reisefølget til den gamle mannen. Så løp hun av sted foran ham for å fortelle moren hva som hadde skjedd. – 1. Mosebok 24:22–28, 32.

Rebekka var tydeligvis blitt oppdratt til å vise gjestfrihet, en egenskap som ikke er like vanlig nå som før. Det gir oss enda en grunn til å etterligne denne godhjertete unge kvinnens tro. Tro på Gud bør få oss til å være gjestfrie. Jehova er gjestfri, for han er gavmild mot alle, og han vil at hans tilbedere skal etterligne ham. Når vi er gjestfrie, også mot dem som kanskje aldri gjengjelder gjestfriheten vår, gleder vi vår himmelske Far. – Matteus 5:44–46; 1. Peter 4:9.

Hvem var den gamle mannen ved brønnen? Han var en av tjenerne til Abraham, broren til Rebekkas bestefar, og var derfor velkommen hjemme hos Betuel, Rebekkas far. Denne tjeneren het trolig Elieser.b Verten hans tilbød ham mat, men han nektet å spise før han hadde fått fortalt hensikten med besøket. (1. Mosebok 24:31–33) Han snakket sikkert begeistret, for han hadde nettopp sett et kraftig bevis for at Gud, Jehova, velsignet dette viktige oppdraget hans. Hvordan?

Se for deg Elieser fortelle historien sin mens Rebekkas far, Betuel, og broren hennes, Laban, følger spent med. Han fortalte at Jehova hadde velsignet Abraham i Kanaan, og at Abraham og Sara hadde en sønn, Isak, som skulle arve alt. Abraham hadde gitt tjeneren sin et viktig oppdrag: Han skulle finne en kone til Isak blant Abrahams slektninger i Karan. – 1. Mosebok 24:34–38.

Abraham fikk Elieser til å avlegge ed på at han ikke skulle velge en kone til Isak blant kvinnene i Kanaan. Hvorfor ikke? Fordi kanaaneerne verken respekterte eller tilbad Jehova Gud. Abraham visste at Jehova til sin tid skulle straffe disse menneskene på grunn av det onde de gjorde. Abraham ville ikke at Isak, hans kjære sønn, skulle bli knyttet til dem og bli påvirket av deres dårlige moral. Han visste også at Isak skulle spille en viktig rolle i oppfyllelsen av Guds løfter. – 1. Mosebok 15:16; 17:19; 24:2–4.

Så fortalte Elieser vertskapet sitt at da han kom til brønnen i nærheten av Karan, hadde han bedt til Jehova Gud. Han bad i virkeligheten Jehova om å velge en kone til Isak. Hvordan? Elieser bad Gud om å sørge for at den Han ville at Isak skulle gifte seg med, kom til brønnen. Når han spurte om noe å drikke, skulle hun ikke bare tilby seg å gi vann til Elieser, men også til kamelene hans. (1. Mosebok 24:12–14) Og hvem hadde kommet og gjort nettopp det? Rebekka! Tenk hva hun må ha følt hvis hun overhørte det Elieser fortalte familien hennes!

Betuel og Laban ble grepet av det Elieser fortalte. De sa: «Fra Jehova har dette utgått.» Slik skikken var, inngikk de en ekteskapsallianse, og Rebekka ble lovt bort til Isak. (1. Mosebok 24:50–54) Men betyr det at Rebekka ikke hadde noe hun skulle ha sagt?

Mange uker tidligere hadde Elieser stilt Abraham akkurat det spørsmålet og sagt: «Hva om kvinnen ikke vil bli med meg?» Abraham hadde svart: «Da skal du være løst fra edsforpliktelsen.» (1. Mosebok 24:39, 41) Også hjemme hos Betuel hadde det noe å si hva den unge kvinnen selv ville. Elieser var så glad for at han hadde lyktes med oppdraget sitt, at han allerede neste morgen spurte om han kunne dra tilbake til Kanaan med Rebekka. Men familien hennes ville at hun skulle bli hos dem i minst ti dager. Til slutt løste de saken på denne måten: «La oss kalle på den unge kvinnen og be om et svar fra hennes munn.» – 1. Mosebok 24:57.

Rebekka stod nå foran en viktig avgjørelse i livet. Hva kom hun til å si? Ville hun spille på farens og brorens følelser og trygle om å bli spart for denne reisen ut i det ukjente? Eller ville hun se det som et privilegium å få være en del av noe som helt tydelig ble ledet av Jehova? Det svaret hun kom med, viste hva hun tenkte om denne plutselige, kanskje skremmende, forandringen i livet. Hun sa ganske enkelt: «Jeg er villig til å dra.» – 1. Mosebok 24:58.

For en flott innstilling hun hadde! De bryllupsskikkene vi har i dag, er kanskje helt annerledes, men vi kan fortsatt lære mye av Rebekka. Det som betydde mest for henne, var ikke det hun selv foretrakk, men det hennes Gud, Jehova, ønsket. Guds Ord inneholder fortsatt den aller beste veiledningen for dem som ønsker å gifte seg – både når det gjelder hvem man bør gifte seg med, og hvordan man kan bli en god ektefelle. (2. Korinter 6:14, 15; Efeserne 5:28–33) Vi gjør klokt i å følge Rebekkas eksempel og prøve å gjøre ting på Guds måte.

Betuels familie velsignet sin kjære Rebekka og sendte henne av gårde sammen med Elieser og mennene hans. Hun hadde med seg Debora, som hadde vært hennes amme, og noen tjenestejenter. (1. Mosebok 24:59–61; 35:8) Snart lå Karan langt bak dem. Reisen var lang, omkring 800 kilometer, og den tok kanskje 3 uker. Det var sikkert ikke noen behagelig reise. Rebekka hadde sett mange kameler i sitt liv, men vi kan ikke gå ut fra at hun var en erfaren kamelrytter. Bibelen beskriver familien hennes som et gjeterfolk, ikke som et handelsfolk med kamelkaravaner. (1. Mosebok 29:10) Nybegynnere på kamelryggen klager ofte på at det er ubehagelig – selv etter en kort ridetur!

Men Rebekka så framover. Hun prøvde helt sikkert å lære alt hun kunne om Isak og familien hans av Elieser. Se for deg den gamle mannen sitte ved leirbålet om kvelden og fortelle henne om det løftet Jehova hadde gitt sin venn Abraham. Gud skulle sørge for at det kom en etterkommer i Abrahams slekt som skulle bringe velsignelser til hele menneskeheten. Tenk for en ærefrykt Rebekka må ha følt da hun forstod at Jehovas løfte ville bli oppfylt gjennom forloveden hennes, Isak – og dermed også gjennom henne! – 1. Mosebok 22:15–18.

Nå var altså karavanen i Negev, og mørket hadde begynt å senke seg over landet. Da så Rebekka en mann som var ute og gikk på markene. Han så veldig tankefull ut. «Hun svingte seg ned fra kamelen» – kanskje hun ikke ventet til kamelen hadde lagt seg ned engang – og spurte: «Hvem er den mannen der, som kommer gående på marken for å møte oss?» (1. Mosebok 24:62–65) Da hun fikk vite at det var Isak, dekket hun seg til med et slør. (1. Mosebok 24:62–65) Hvorfor? Det var tydeligvis et tegn på respekt for den mannen hun skulle gifte seg med. I dag synes kanskje noen at en slik måte å underkaste seg på virker gammeldags. Men egentlig kan både menn og kvinner lære mye av Rebekkas ydmykhet, for hvem av oss trenger vel ikke mer av denne fine egenskapen?

Isak, som var cirka 40 år, sørget fortsatt over tapet av moren, Sara, som hadde dødd omkring tre år tidligere. Så Isak var nok en varmhjertet og følsom mann. Tenk for en velsignelse for en slik mann å få en kone som var så arbeidsom, gjestfri og ydmyk! Hvordan kom de ut av det med hverandre? Bibelen sier ganske enkelt: «Han fikk henne kjær.» – 1. Mosebok 24:67; 26:8.

For oss som lever rundt 3900 år senere, er det også lett å bli glad i Rebekka. Hun var modig, arbeidsom, gjestfri og ydmyk – et flott eksempel for oss! Vi bør alle – unge og gamle, menn og kvinner, gifte og ugifte – etterligne hennes tro!