ISMAELITT

[av (tilhørende) Ismael].

Etterkommer av Ismael, Abrahams førstefødte sønn, som han fikk med Hagar, Saras egyptiske tjenestepike. (1Mo 16: 1–4, 11) Ismael giftet seg med en egyptisk kvinne som han fikk tolv sønner med (Nebajot, Kedar, Adbe’el, Mibsam, Misjma, Duma, Massa, Hadad, Tema, Jetur, Nafisj og Kedma), og de ble høvdinger for de forskjellige ismaelittiske klanene. (1Mo 21: 21; 25: 13–16) Rasemessig sett var ismaelittene altså til å begynne med en fjerdedel semittiske og tre fjerdedeler hamittiske.

Som Gud hadde lovt, ble ismaelittene til «en stor nasjon», ’så tallrik at den ikke kunne telles’. (1Mo 17: 20; 16: 10) De slo seg ikke til ro på bestemte steder (de bygde få byer), men foretrakk nomadetilværelsen. Ismael selv var «en sebra av et menneske», det vil si, en hvileløs omstreifer som fartet omkring i Paran-ødemarken og livnærte seg som bueskytter. Hans etterkommere var også for det meste beduiner som bodde i telt, et folk som vandret omkring over hele Sinaihalvøya fra et sted «foran Egypt», det vil si øst for Egypt, og gjennom det nordlige Arabia «like til Assyria». De var kjent som et vilt og krigersk folk som det var vanskelig å leve i fred med, helt i tråd med det som ble sagt om deres stamfar Ismael: «Hans hånd vil være vendt mot alle, og alles hånd vil være vendt mot ham.» – 1Mo 16: 12; 21: 20, 21; 25: 16, 18.

Det heter videre om ismaelittene: «Foran alle sine brødre slo han seg ned [hebr. nafạl].» (1Mo 25: 18) Om midjanittene og deres forbundsfeller sies det likeledes at de «lå [nofelịm, en partisippform av nafạl] . . . omkring på lavsletten» på israelittenes område inntil Gideons menn drev dem bort. (Dom 7: 1, 12) Da ismaelittene ’slo seg ned’, var det derfor tydeligvis fordi de aktet å holde seg i området til de eventuelt ble fordrevet med makt.

Det er sannsynlig at det i tidens løp ble inngått ekteskap mellom ismaelitter og Abrahams etterkommere gjennom Ketura (1Mo 25: 1–4), og at visse deler av Arabia ble befolket av deres avkom. Ismael og Midjan var jo halvbrødre. Det er trolig at deres respektive etterkommere giftet seg med hverandre og var knyttet sammen med blodets bånd og utviklet felles skikker og karaktertrekk og hadde den samme levevei. Dette kan ha ført til at betegnelsene «ismaelitter» og «midjanitter» ble brukt om hverandre, slik det blir gjort i beskrivelsen av den karavanen som solgte Josef til å være slave i Egypt. (1Mo 37: 25–28; 39: 1) De hordene som gjorde innhogg i Israel på Gideons tid, ble omtalt som både midjanitter og ismaelitter. Det blir sagt at noe som kjennetegnet ismaelittene, var at de bar neseringer av gull. – Dom. 8: 24; jf. Dom 7: 25 og 8: 22, 26.

Det later til at den fiendtlige holdningen Ismael inntok til Isak, smittet over til hans etterkommere. Det gikk så vidt at de hatet Isaks Gud, for da salmisten skrev om noen som ’intenst hatet’ Jehova, nevnte han også ismaelittene. (Sl 83: 1, 2, 5, 6) Men det fantes unntagelser. Når det gjelder den tilsynsordning David innførte, fortelles det at Obil, som omtales som ismaelitt, var oppsynsmann over kongens kameler. – 1Kr 27: 30, 31.

Muhammed (ca. 570–632 e.v.t.), islams grunnlegger, hevdet at han var ismaelitt, en etterkommer av Abraham gjennom Ismael.