HALSHOGGING

En form for dødsstraff som ikke var foreskrevet i Moseloven, men som ble benyttet i de fleste nasjoner. Når noen ble halshogd i Israel, skjedde dette som regel etter at vedkommende var blitt drept, og formålet var gjerne å gjøre det offentlig kjent at han var død, enten til skam og skjensel eller til skrekk og advarsel.

Farao ’løftet opp’ hodet til sjefen for bakerne, øyensynlig i den forstand at han lot ham halshogge. (1Mo 40: 19) Da David hadde felt Goliat med en stein fra slyngen, tok han sverdet hans og «gjorde det endelig av med ham» ved å hogge hodet av ham for øynene på israelittenes og filisternes hærer. Dette satte skrekk i filisterne, som flyktet i forvirring. (1Sa 17: 51, 52) Filisterne hogg hodet av Saul etter at han var død, og hengte hans og hans sønners kropper opp på muren til byen Bet-Sjan. (1Sa 31: 9, 12) Rekab og Ba’anah, to onde menn, drepte Sauls sønn Isjbosjet og hogg hodet av ham og tok dette med til kong David, idet de trodde at de ville oppnå Davids gunst på denne måten. Men David fikk dem drept på grunn av dette. (2Sa 4: 5–12) For å berge byen sin fulgte innbyggerne i Abel ved Bet-Ma’aka et råd fra en vis kvinne og hogg hodet av Sjeba, sønn av Bikri, og kastet det over muren, til Joab. Det blir ikke opplyst hvorvidt Sjeba ble drept før hodet ble hogd av ham. (2Sa 20: 15, 21, 22) Samarias eldste og byens fremtredende menn drepte Akabs 70 sønner og sendte hodene deres i kurver til Jehu i Jisre’el. Her ble de lagt i to hauger ved byporten som et vitnesbyrd om at den dom fra Jehova som Elia hadde uttalt, var blitt fullbyrdet. – 2Kg 10: 6–10; 1Kg 21: 20–22.

Bibelen forteller at Herodes Antipas fikk døperen Johannes halshogd i fengselet etter anmodning fra datteren til Herodias. (Mt 14: 8–11; Mr 6: 24–28; Lu 9: 9) I et syn så apostelen Johannes «sjelene til dem som var henrettet med øks på grunn av det vitnesbyrd de hadde avlagt om Jesus, og fordi de hadde talt om Gud». – Åp 20: 4; se FORBRYTELSE OG STRAFF.