DAN

[dommer].

1. Den femte av Jakobs tolv sønner; født i Paddan-Aram. (1Mo 35: 25, 26) Dan var den førstefødte til Rakels tjenestekvinne Bilha, som fikk barn på vegne av sin ufruktbare frue i egenskap av Jakobs medhustru. Det var derfor Rakel raskt adopterte gutten og gav ham navnet Dan, idet hun sa: «Gud har virket som min dommer . . . og gitt meg en sønn.» (1Mo 30: 6) Dan fikk en helbror, Naftali. Da Jakob flyttet ned til Egypt med hele sin husstand, hadde Dan en sønn ved navn Husjim (kalt Sjuham i 4Mo 26: 42). (1Mo 46: 7, 23, 26) Sytten år senere, da Jakob på dødsleiet kalte sine sønner til seg, var Dan juridisk likestilt med sine elleve brødre som overhode for en av Israels tolv stammer. Jakob velsignet ham med ordene: «Dan kommer til å dømme sitt folk som en av Israels stammer. La Dan vise seg å være en slange ved veien, en hornslange ved stien, som biter hesten i hælene så dens rytter faller bakover. Jeg skal visselig vente på frelse fra deg, Jehova.» – 1Mo 49: 16–18.

2. En av Israels stammer, oppkalt etter Jakobs femte sønn. Dans sønn Husjim ble også kalt Sjuham, og sjuhamittene er den eneste slekten som er oppført under Dans stamme. (4Mo 26: 42) Da Dan kom til Egypt, hadde han bare denne ene sønnen, men omkring 200 år senere, da stammen kom ut av trelldommen, talte den 62 700 mann som var i 20-årsalderen eller eldre. (1Mo 46: 23; 4Mo 1: 1, 38, 39) Når det gjaldt antallet av stridsdyktige menn, var dette den nest største stammen. I ødemarken lå Dans stamme, med Akieser som høvding, leiret nord for tabernaklet sammen med Asjers stamme og Naftali stamme. Under vandringene hadde Dans stamme den meget viktige oppgaven å danne baktropp, et vitnesbyrd om stammens mot, lojalitet og pålitelighet. – 4Mo 2: 25–31; 10: 25.

Ved utskiftingen av det lovte land fikk Dans stamme, representert ved høvdingen Bukki, Joglis sønn, et av de minste områdene, til tross for at denne stammen fremdeles var den nest største i antall. Dens lodd, det sjuende, falt imidlertid på et meget attraktivt område som hadde grense mot Judas, Efraims og Benjamins områder og strakte seg fra Sjefelas fruktbare daler til kystslettene ved Middelhavet. Men ettersom Dan ikke drev ut de fremmede nasjonene, slik som Jehova hadde befalt, ble stammen hardt trengt. (4Mo 26: 43; 34: 22; Jos 19: 40–46; Dom 1: 34) Derfor drog en del av stammen opp til nordenden av Palestina og inntok byen Lesjem, eller Lajisj, og kalte den «Dan». (Jos 19: 47, 48; Dom 18: 11–31) Under dette toktet røvet danittene et utskåret bilde fra en mann som het Mika, og stilte det opp som sin egen gud, til tross for at medlemmer av Dans stamme mange år tidligere var blitt utvalgt til å stå på Ebal-fjellet for å framsi forbannelsen, som blant annet lød slik: «Forbannet er den mann som lager et utskåret bilde eller en støpt billedstøtte – en vederstyggelighet for Jehova.» (5Mo 27: 13–15) Da dommeren Barak kjempet mot Siseras styrker, fikk han ingen støtte av Dans stamme. – Dom 5: 17.

Noen medlemmer av Dans stamme utmerker seg spesielt i bibelhistorien. Oholiab, Akisamaks sønn, som fikk guddommelig visdom til å bistå Besalel, var meget dyktig til å brodere og veve kostbare stoffer til utsmykningen av tabernaklet. (2Mo 31: 1–6; 35: 34, 35; 38: 22, 23) Samson, som trofast tjente Jehova som Israels dommer i 20 år, oppfylte både Jakobs profeti på dødsleiet («Dan kommer til å dømme sitt folk») og Moses’ forutsigelse («Dan er en løveunge»). (1Mo 49: 16; 5Mo 33: 22; Dom 13: 2, 24, 25; 15: 20) Da David ble konge, var det 28 600 danitter blant hans lojale krigere. Senere blir Azarel, Jerohams sønn, omtalt som den fremste fyrsten for Dans stamme. (1Kr 12: 35; 27: 22) Moren til den ’kyndige mannen’ som Tyrus’ konge sendte for at han skulle bistå Salomo ved byggingen av templet, var av Dans stamme. – 2Kr 2: 13, 14.

3. En by i det aller nordligste Palestina. Før byen ble inntatt av Dans stamme, kalte dens hedenske innbyggere den Lesjem eller Lajisj. (Jos 19: 47; Dom 18: 7, 27) Danittene gjenoppbygde den ødelagte byen og kalte den «Dan etter navnet på sin far Dan». (Dom 18: 28, 29) Omkring 400 år tidligere blir byen imidlertid omtalt ved navnet Dan, nemlig i beretningen om den gangen Abraham forfulgte Kedorlaomer og hans forbundsfeller «helt til Dan». (1Mo 14: 14) Det er ingenting som taler imot at navnet Dan fantes på Abrahams tid og ble brukt om dette området. Det at dette tidlige navnet svarer til navnet på danittenes forfader, kan være tilfeldig, eller det kan skyldes Guds ledelse.

Navnet Dan forekommer igjen i Pentateuken i 5. Mosebok 34: 1, hvor det er nevnt i beskrivelsen av grensene for det området som Moses så da han fikk skue utover det lovte land fra sitt utsiktspunkt på Nebo-fjellet. Ettersom Dan ligger ved foten av Antilibanon (og ikke langt fra Hermon-fjellet), kan dette bety at Moses kunne se opp til denne fjellkjeden. At navnet «Dan» blir brukt her, kan svare til at det blir brukt i forbindelse med Abraham, eller det kan ha sammenheng med at det var Josva som skrev siste del av boken, som handler om hendelser som fant sted etter Moses’ død.

Dan lå «på den lavsletten som tilhørte Bet-Rehob», og dette området, som lå nord for Meroms vann og rett nedenfor Libanon, var vannrikt, fruktbart og meget tiltalende. (Dom 18: 28) Man mener at byen lå der hvor Tell al-Qadi (Tel Dan) ligger i vår tid. Dette arabiske navnet betyr «dommerhaugen» og har altså bevart betydningen av det hebraiske «Dan». To kilder herfra forenes i Nahr al-Leddan, som er den mest vannrike av de elvene som noen kilometer lenger borte løper sammen og blir til elven Jordan. Byen lå på en høyde ved foten av Hermon-fjellet og med utsikt over det utstrakte Hula-bekkenet. Den lå dessuten strategisk til, ved den viktige handelsveien mellom Tyrus og Damaskus.

Dan ble synonymt med Israels nordligste punkt, slik det framgår av det hyppig forekommende uttrykket «fra Dan til Be’er-Sjeba». (Dom 20: 1; 1Sa 3: 20; 2Sa 3: 10; 1Kg 4: 25; 2Kr 30: 5) I virkeligheten fantes det byer som lå lenger nord enn Dan, liksom det fantes flere byer som lå lenger sør enn Be’er-Sjeba, men Dan var åpenbart en viktig by i nord, slik Be’er-Sjeba var det i sør. På grunn av sin beliggenhet var Dan naturlig nok blant de første byene som fikk lide når landet ble angrepet nordfra, for eksempel da syreren Ben-Hadad trengte inn i landet. (1Kg 15: 20; 2Kr 16: 4) Det er uten tvil dette som gjenspeiles i Jeremias profetiske utsagn i Jeremia 4: 15; 8: 16. Etter at riket ble delt, stilte Jeroboam opp gullkalver i Dan og Betel for å få sine undersåtter til å la være å dra opp til templet i Jerusalem. – 1Kg 12: 28–30; 2Kg 10: 29.