Skapelsesdagenes lengde. Bibelen oppgir ikke hvor lange de enkelte skapelsesperiodene var. Men alle de seks skapelsesdagene er endt, for det blir sagt om den sjette dag (liksom det blir sagt om hver av de fem foregående dagene): «Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.» (1Mo 1: 31) Dette blir imidlertid ikke sagt om den sjuende dag, da Gud begynte å hvile, noe som tyder på at den sjuende dag ennå ikke var over. (1Mo 2: 1–3) Over 4000 år etter at den sjuende dag, Guds hviledag, hadde begynt, viste dessuten Paulus at denne dagen ennå ikke var avsluttet. I Hebreerne 4: 1–11 henviste han til Davids ord i Salme 95: 7, 8, 11 og til 1. Mosebok 2: 2 og gav formaningen: «La oss derfor gjøre vårt ytterste for å komme inn til denne hvilen.» På apostlenes tid hadde den sjuende dag vart i flere tusen år og var ennå ikke over. Jesus Kristus blir i Bibelen omtalt som «sabbatens Herre» (Mt 12: 8), så hans tusenårige styre inngår tydeligvis i den store sabbaten, Guds hviledag. (Åp 20: 1–6) Dette peker i retning av at Guds hviledag varer i flere tusen år. Den «uken» som blir beskrevet i 1. Mosebok 1: 3 til 2: 3, som ender med en hviledag, eller sabbat, synes å danne en parallell til den uken som israelittene inndelte tiden i, og som, i overensstemmelse med Guds vilje, endte med en sabbat på den sjuende dag. (2Mo 20: 8–11) Og i og med at den sjuende dag har vart i tusener av år, er det rimelig å trekke den slutning at også hver av de seks skapelsesdagene strakte seg over flere tusen år.

Noe som tydelig viser at en «dag» kan være en lengre tidsperiode enn 24 timer, er det som blir sagt i 1. Mosebok 2: 4, hvor alle skapelsesdagene blir omtalt som én «dag». Noe annet som peker i samme retning, er apostelen Peters inspirerte uttalelse: «Én dag er for Jehova som tusen år og tusen år som én dag.» (2Pe 3: 8) At hver enkelt skapelsesdag ikke bare strakte seg over 24 timer, men over lengre tidsperioder, tusener av år, harmonerer dessuten med de vitnesbyrd man finner i selve jordskorpen.

«En ny skapning.» Etter den sjette skapelsesperioden avsluttet Jehova sin skapervirksomhet i tilknytning til jorden. (1Mo 2: 2) Han har imidlertid utrettet store ting på det åndelige område. Apostelen Paulus skriver for eksempel: «Hvis noen er i forening med Kristus, er han en ny skapning.» (2Kt 5: 17) Å være «i» eller «i forening med» Kristus vil her si å være ett med ham som et lem på hans legeme, som en del av hans brud. (Joh 17: 21; 1Kt 12: 27) For å skape et slikt forhold drar Jehova Gud et menneske til sin Sønn og avler vedkommende med hellig ånd. Som en åndsavlet sønn av Gud er vedkommende «en ny skapning» med utsikt til å få del i det himmelske rike sammen med Jesus Kristus. – Joh 3: 3–8; 6: 44.