Er Bibelen selvmotsigende?

’GUD lyver ikke,’ sier Bibelen. (Hebreerne 6: 18) Kan da hans bok være full av opplagte selvmotsigelser og betydelige uoverensstemmelser og fremdeles bli kalt Guds Ord? Den kan ikke det. ’Hva da med uoverensstemmelsene?’ spør du kanskje.

Når det gjelder en bok som i århundrenes løp møysommelig ble skrevet av for hånd, og som trengte å bli oversatt til de språk som folk til de forskjellige tider benyttet, er det å vente at det under avskrivningen snek seg inn noen forandringer. Men ingen av dem er av et slikt omfang og er så tungtveiende at de gir grunn til å tvile på at Bibelen som et hele er inspirert og autoritativ. Ved å foreta en nøyaktig undersøkelse vil en finne en troverdig løsning på tilsynelatende uoverensstemmelser. Det skjer altfor ofte at folk som hevder at Bibelen er selvmotsigende, ikke selv har foretatt en grundig undersøkelse, men bare har godtatt denne oppfatningen som er påtvunget dem av slike som ikke ønsker å tro på Bibelen eller å la seg lede av den. «At noen svarer før han har hørt, er dumt og til skam for ham,» advarer Bibelen i Ordspråkene 18: 13.

Noen kommer undertiden med den innvending at bibelskribentene ikke alltid synes å være enige om ting som har å gjøre med tall, rekkefølgen av begivenheter, gjengivelse av sitater og så videre. Men tenk over følgende: Hvis du bad en rekke øyenvitner til en begivenhet om å skrive ned det de så, ville da alle beretningene være helt like med hensyn til ordvalg og detaljer? Hvis de var det, ville du ikke da få mistanke om at det kunne foreligge en hemmelig avtale mellom skribentene? Gud lot også bibelskribentene få beholde sin spesielle måte å skrive og benytte språket på, samtidig som han sørget for at hans tanker og betydningsfulle kjensgjerninger ble overbrakt på en nøyaktig måte.

Sitater fra tidligere skrifter kan ha blitt litt forandret fra de opprinnelige uttalelsene for å dekke den nye skribentens behov og tjene hans hensikt, samtidig som de beholdt sin grunnbetydning og sin grunntanke. Det samme kan sies om rekkefølgen av begivenhetene. Én skribent gjengir kanskje begivenhetene i en strengt kronologisk rekkefølge, mens en annen gjengir dem i overensstemmelse med den betydning de har for de tanker som skal uttrykkes. Utelatelser kan likeledes forekomme i samsvar med skribentens synspunkt og hans sammendrag av beretningen. Matteus talte således om to blinde menn som ble helbredet av Jesus, mens Markus og Lukas nevner bare én. (Matteus 20: 29—34; Markus 10: 46; Lukas 18: 35) Matteus’ beretning er ikke i strid med de andre. Han er bare mer nøyaktig med hensyn til tall, mens Markus og Lukas retter oppmerksomheten mot den ene mannen som Jesus samtalte med.

Det var også forskjellige måter å regne tiden på. Det jødiske folk brukte to kalendere — den hellige kalender og den verdslige kalender eller landbrukskalenderen — og de begynte på forskjellige tider av året. Skribenter som bruker forskjellig dag og måned når de henviser til samme begivenhet, kan derfor rett og slett ha benyttet forskjellige kalendere. Ettersom Østens skribenter sjelden gjorde bruk av mindre inndelinger, ble deler av et år regnet som hele år. De ble avrundet til det nærmeste hele tall. Legg for eksempel merke til dette i beretningene om ættetavlene i 1. Mosebok, kapittel 5.

«Selvmotsigelsene» blir brakt i harmoni med hverandre

Men finnes det ikke skriftsteder i Bibelen som sier akkurat det motsatte av det andre skriftsteder sier? La oss se på noen få av dem som er blitt sitert av noen bibelkritikere.

Vi leser i Johannes 3: 22 at Jesus «døpte», mens beretningen litt lenger ute, i Johannes 4: 2, sier at «det ikke [var] Jesus som døpte». Men som resten av skriftstedet viser, var det Jesu disipler som utførte selve dåpshandlingene i hans navn og under hans ledelse. Det er noe lignende som skjer når både en forretningsmann og hans sekretær hevder at de har skrevet et bestemt brev.

Så har vi skriftstedet i 1. Mosebok 2: 2, som forteller at Gud hvilte etter at han hadde «fullført hele sitt verk». I motsetning til dette sier Jesus i Johannes 5: 17 at Gud «arbeider til denne dag». Men som det fremgår av sammenhengen, taler beretningen i 1. Mosebok spesielt om Guds skapergjerninger, mens Jesus viser til de gjerninger Gud gjør i og med at han gir menneskene veiledning og drar omsorg for dem.

En annen tilsynelatende selvmotsigelse finner vi ved å sammenligne 2. Mosebok 34: 7 med Esekiel 18: 20. Det første skriftstedet sier at Gud «lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn», mens det siste sier at «en sønn skal ikke bære farens skyld». Hvorfor ser det ut som om disse skriftstedene er selvmotsigende? Fordi de er tatt ut av sin sammenheng. Undersøk i hvilken sammenheng og ut fra hvilken bakgrunn de ble skrevet. Det blir da tydelig at da Gud omtalte den straff som ikke bare skulle komme over fedrene, men også over barn og barnebarn, talte han om hva som ville bli resultatene for israelittene som en nasjon hvis de syndet mot ham og ble ført i fangenskap. Da han derimot nevnte at en sønn ikke ville bli holdt ansvarlig for sin fars synd, talte han om personlig ansvarlighet.

Det finnes forskjeller, for eksempel i beretningene om Jesu fødsel, som det berettes om i Matteus 1: 18—25 og Lukas 1: 26—38. Men motsier de hverandre?

Har du noen gang lest to biografier om samme berømte person? Hvis du har det, har du da lagt merke til at disse biografiene avviker fra hverandre uten at de nødvendigvis motsier hverandre? Dette skyldes ofte skribentens personlige inntrykk eller de kilder han har benyttet. Det avhenger også av hva forfatteren mener er viktig å fortelle i sin presentasjon, hvilken synsvinkel han ser det ut fra, og hvem han ønsker å henvende seg til. Beretninger som ble skrevet med tanke på ikke-jødiske lesere, ville således skille seg ut fra dem som ble skrevet for jødiske lesere, som allerede forstod og godtok visse kjensgjerninger.

Dette er bare noen få eksempler på skriftsteder i Bibelen som uten at en foretar en omhyggelig undersøkelse, kan se ut som om de motsier hverandre. Men når en undersøker dem nøye, samtidig som en tenker over hvilken synsvinkel skribenten så dem ut fra, og den sammenheng de står i, er de slett ikke selvmotsigende. De er rett og slett skriftsteder som krever at en foretar en ytterligere undersøkelse. De fleste unnlater imidlertid å gjøre seg slike nødvendige anstrengelser, ettersom de finner at det er mye lettere bare å si: ’Bibelen er selvmotsigende.’

Den fortjener vår tillit

Guds hellige ånd lot bibelskribentene få atskillig spillerom da de nedskrev sine beretninger. (Apostlenes gjerninger 3: 21) På den måten var de i stand til å frembringe et fargerikt og malende bilde av det de så. Det at de ikke skrev likt, tjener i virkeligheten til å fastslå deres troverdighet og sannferdighet og til at de ikke kan beskyldes for bedrageri og for at de hadde en hemmelig avtale med hverandre. (2. Peter 1: 16—21) Selv om bibelskribentene gjorde bruk av forskjellige måter å presentere stoffet på, pekte de alle i samme retning og hadde den samme hensikt, nemlig å vise menneskene hva Jehova Gud vil gjøre for å gjøre dem lykkelige, og hva menneskene på sin side må gjøre for å oppnå Guds godkjennelse. — Ordspråkene 2: 3—6, 9.

Bibelen er en bok som appellerer til vår tenkeevne. Den er helt igjennom harmonisk. Den er ikke selvmotsigende. Alle de 66 bøkene (1189 kapitlene eller 31 173 versene ifølge King James Version) fortjener vår fulle tillit. Ja, du kan stole på Bibelen!

[Ramme på side 6]

Hvis du finner en «selvmotsigelse» i Bibelen, kan det da være at

◆ du ikke kjenner til visse historiske kjensgjerninger eller skikker i fortiden?

◆ du ikke har tatt sammenhengen i betraktning?

◆ du har oversett hvilken synsvinkel skribenten så det ut fra?

◆ du forsøker å få feilaktige, religiøse oppfatninger til å stemme overens med det som Bibelen virkelig sier?

◆ du gjør bruk av en unøyaktig og foreldet bibeloversettelse?

[Bilder på side 7]

Matteus sa at to blinde menn ble helbredet av Jesus. Markus og Lukas nevnte bare én. Er dette en selvmotsigelse?