DAG

Jehova Gud innførte denne grunnleggende tidsenheten på den første «dag» i den perioden da han beredte jorden for menneskene, idet svøpet omkring jorden åpenbart ble gjennomtrengt av diffust lys, slik at det for første gang ble dag og natt på jorden, som roterte rundt sin egen akse i lyset fra solen. «Gud forårsaket et skille mellom lyset og mørket. Og Gud begynte å kalle lyset Dag, men mørket kalte han Natt.» (1Mo 1: 4, 5) Her sikter ordet «Dag» til de timene da det er lyst, i motsetning til nattens mørke timer. Deretter blir ordet «dag» imidlertid brukt om andre tidsenheter av forskjellig lengde. Både i De hebraiske skrifter og i De greske skrifter blir ordet «dag» (hebr. jom; gr. hemẹra) brukt i så vel bokstavelig som overført og symbolsk betydning.

Ordet «dag» brukes også i betydningen «døgn». Et soldøgn, som er en grunnleggende tidsenhet, er den tiden det tar for jorden å rotere om sin egen akse.

Hebreernes dag begynte om kvelden ved solnedgang og endte ved solnedgang dagen etter. Døgnet varte altså fra kveld til kveld. «Fra kveld til kveld skal dere holde deres sabbat.» (3Mo 23: 32) Dette var etter mønster av Jehovas skapelsesdager, slik det antydes i 1. Mosebok 1: 5: «Det ble kveld, og det ble morgen, første dag.» – Jf. Da 8: 14.

Hebreerne var ikke de eneste som regnet dagen fra kveld til kveld. Det gjorde også fønikerne, numiderne og atenerne. Babylonerne, derimot, regnet dagen fra soloppgang til soloppgang, mens egypterne og romerne regnet den fra midnatt til midnatt (slik som vi gjør).

Selv om hebreerne offisielt begynte dagen om kvelden, uttrykte de seg av og til som om den begynte om morgenen. Det sies for eksempel i 3. Mosebok 7: 15: «Kjøttet av hans fellesskapsofres takkoffer skal spises den dagen han frambærer sitt offer. Han skal ikke legge noe av det til side til om morgenen.» Dette var uten tvil bare en praktisk måte å uttrykke seg på som betydde «natten over».

Som det framgår av skapelsesberetningen, blir de timene da det er lyst, også kalt «dag». (1Mo 1: 5; 8: 22) I Bibelen blir dagen inndelt i naturlige avsnitt: morgenlysningen eller morgendemringen rett før dagens begynnelse (Sl 119: 147; 1Sa 30: 17), soloppgangen, eller daggryet (Job 3: 9), morgenen (1Mo 24: 54), middagstiden (5Mo 28: 29; 1Kg 18: 27; Jes 16: 3; Apg 22: 6), tiden ved solnedgang, som avmerket dagens slutt (1Mo 15: 12; Jos 8: 29), og skumringen, eller kveldsmørket (2Kg 7: 5, 7). De faste tidene da prestene skulle frambære visse ofre eller brenne røkelse, var alminnelig kjent. – 1Kg 18: 29, 36; Lu 1: 10.

Hva er tiden «mellom de to kveldene»?

I forbindelse med slaktingen av påskelammet den 14. nisan omtaler Bibelen «de to kveldene». (2Mo 12: 6) I noen kommentarer til den jødiske tradisjon blir dette framstilt som tiden fra middag (da solen begynner å dale på himmelen) til solnedgang. Det ser imidlertid snarere ut til at uttrykket skal forstås slik at den første kvelden svarer til solnedgang, og den andre kvelden til den tiden da aftenrøden eller gjenskjæret fra solen tar slutt og mørket faller på. (5Mo 16: 6; Sl 104: 19, 20) Også den spanske rabbineren Aben (Ibn) Esra (1092–1167), samaritanene og kareerne oppfattet uttrykket slik. Dette synet er dessuten blitt framholdt av autoriteter som Michaelis, Rosenmüller, Gesenius, Maurer, Kalisch, Knobel og Keil.

Det er ingenting som tyder på at hebreerne inndelte døgnet i timer før landflyktigheten i Babylon. Ordet ’time’ i Daniel 3: 6, 15; 4: 19, 33; 5: 5 i noen oversettelser, deriblant King James Version, er oversatt fra det arameiske ordet sjaʽạh, som bokstavelig betyr «et blikk», og som mer korrekt kan oversettes med «øyeblikk». Etter landflyktigheten, derimot, ble det vanlig blant jødene å inndele døgnet i timer. Med «skyggen på trinnene», som er omtalt i Jesaja 38: 8 og 2. Kongebok 20: 8–11, siktes det muligens til en måte å beregne tiden på ved hjelp av et slags solur, hvor det ble kastet skygge på en rekke trappetrinn. – Se SOLEN (Skyggen som gikk ti trinn tilbake).

Babylonerne brukte seksagesimalsystemet, et tallsystem med 60 som basistall. Dette systemet er ennå bevart i vår inndeling av døgnet i 24 timer som hver inndeles i 60 minutter, som igjen inndeles i 60 sekunder.

På Jesu tid var det alminnelig å inndele dagslysperioden i timer. Ifølge Johannes 11: 9 sa Jesus derfor: «Er det ikke tolv timer med dagslys?» Disse timene ble som regel regnet fra soloppgang til solnedgang, eller fra omkring kl. 6 til kl. 18. «Den tredje time» var således omkring kl. 9, og det var ved denne tiden den hellige ånd ble utøst på pinsedagen. (Mt 20: 3; Apg 2: 15) Da Jesus, sliten etter en reise, satt ved Jakobs kilde, var det omkring «den sjette time», eller ved middagstid. Det var også ved denne tiden Peter ble svært sulten i Joppe. (Joh 4: 6; Apg 10: 9, 10) Det var dessuten ved middagstid det falt et mørke over hele jorden som varte inntil «den niende time», eller omkring kl. 15, da Jesus utåndet på torturpælen. (Mt 27: 45, 46; Lu 23: 44, 46) Den niende time ble også kalt «bønnetimen». (Apg 3: 1; 10: 3, 4, 30) «Den sjuende time» var omkring kl. 13, og «den ellevte time» omkring kl. 17. (Joh 4: 52; Mt 20: 6–12) Også natten ble inndelt i timer. – Apg 23: 23; se NATT.

Hebreerne brukte av og til uttrykket ’dag og natt’ i betydningen en del av en soldag eller et døgn på 24 timer. Det sies for eksempel i 1. Kongebok 12: 5, 12 at Rehabeam bad Jeroboam og israelittene «gå bort i tre dager» og så komme tilbake til ham. At han ikke mente tre hele døgn à 24 timer, men deler av tre døgn, framgår av at folket kom tilbake til ham «på den tredje dagen». I Matteus 12: 40 blir uttrykket «tre dager og tre netter» brukt i samme betydning om Jesu opphold i Sjeol. Som beretningen viser, ble han oppreist til liv på «den tredje dagen». De jødiske prestene forstod tydeligvis at det var dette Jesus hadde ment, for i sine bestrebelser på å hindre hans oppstandelse siterte de det han hadde sagt: «Etter tre dager skal jeg bli oppreist», og deretter bad de Pilatus gi befaling om at ’graven skulle sikres til den tredje dagen’. – Mt 27: 62–66; 28: 1–6; se andre eksempler i 1Mo 42: 17, 18; Est 4: 16; 5: 1.

Hebreerne brukte ikke navn på ukedagene, med unntak av den sjuende dagen, som ble kalt sabbaten. (Se SABBATSDAG.) De øvrige dagene ble angitt ved sin tallmessige rekkefølge. På Jesu og apostlenes tid ble dagen før sabbaten kalt Forberedelse. (Mt 28: 1; Apg 20: 7; Mr 15: 42; Joh 19: 31; se UKE.) Hedningene gav ukedagene navn etter planetene og andre himmellegemer. Romerne gav dagene navn etter solen, månen, Mars, Merkur, Jupiter, Venus og Saturn. I Nord-Europa ble fire av disse navnene senere skiftet ut med de germanske motstykkene til de romerske gudene som dagene representerte.

Noen ganger inngår ordet «dag» eller «sabbat» i angivelsen av en avstand, nemlig i uttrykkene «en dagsreise» og «en sabbatsreise». – 4Mo 11: 31; Apg 1: 12; se MÅL OG VEKT.

I profetier står en dag undertiden for et år. Dette framgår av Esekiel 4: 6: «Du [skal] legge deg på din høyre side, og du skal bære misgjerningen til Judas hus i førti dager. En dag for et år, en dag for et år, det har jeg gitt deg.» – Se også 4Mo 14: 34.

I profetiene blir det nevnt forskjellige perioder som består av et visst antall dager: tre og en halv dag (Åp 11: 9), ti dager (Åp 2: 10), 40 dager (Ese 4: 6), 390 dager (Ese 4: 5), 1260 dager (Åp 11: 3; 12: 6), 1290 dager (Da 12: 11), 1335 dager (Da 12: 12) og 2300 dager (Da 8: 14).

Ordet «dag(er)» blir også brukt om en tidsperiode som faller sammen med en bestemt persons levetid, som i uttrykkene «Noahs dager» og «Lots dager». – Lu 17: 26–30; Jes 1: 1.

Også i andre tilfeller blir ordet «dag» brukt i fleksibel eller i overført betydning, for eksempel i uttrykkene «den dag da Gud skapte Adam» (1Mo 5: 1), «Jehovas dag» (Sef 1: 7), «en dag med heftig vrede» (Sef 1: 15), «frelsens dag» (2Kt 6: 2), «den dag da de ugudelige menneskene skal dømmes» (2Pe 3: 7) og «Guds, Den Allmektiges, store dag» (Åp 16: 14).

At ordet «dag» kan brukes fleksibelt til å uttrykke tidsenheter av forskjellig lengde, framgår også av skapelsesberetningen i 1. Mosebok, som forteller om en uke bestående av seks skapelsesdager etterfulgt av en sjuende dag, en hviledag. Denne uken utgjorde et mønster for den uken som Gud foreskrev for jødene under lovpakten. (2Mo 20: 8–11) I Bibelen avsluttes beretningen om hver av de seks skapelsesdagene slik: «Og det ble kveld, og det ble morgen», første, andre, tredje, fjerde, femte og sjette dag. (1Mo 1: 5, 8, 13, 19, 23, 31) Passasjen om den sjuende dag avsluttes imidlertid ikke med disse ordene, noe som tyder på at denne perioden, da Gud har hvilt fra sin skapergjerning med hensyn til jorden, fortsatte. I Hebreerne 4: 1–10 viste Paulus at Guds hviledag fremdeles varte på hans tid, mer enn 4000 år etter at denne hvileperioden, den sjuende dag, var begynt. Av dette framgår det at hver skapelsesdag, eller arbeidsperiode, i hvert fall må ha vært på flere tusen år. Som det sies i A Religious Encyclopædia (bd. I, s. 613): «Skapelsesberetningens dager var skapelsesdager, stadier i prosessen, ikke 24-timers dager.» – Redigert av P. Schaff, 1894.

Alle de seks tidsenhetene eller skapelsesdagene som gikk med til å berede planeten Jorden, blir i 1. Mosebok 2: 4 betegnet under ett som én «dag»: «Dette er en historisk beretning om himlene og jorden på den tid da de ble skapt, på den dag da Jehova Gud dannet jord og himmel.»

Menneskets situasjon kan ikke sammenlignes med Skaperens. Skaperen befinner seg ikke innenfor vårt solsystem og er uberørt av dets forskjellige sykluser og himmellegemenes omløpsbaner. Salmisten sier om Gud, som er fra uavgrenset tid til uavgrenset tid: «For tusen år er i dine øyne bare som dagen i går, når den er forbi, og som en vakt om natten.» (Sl 90: 2, 4) I tråd med dette skriver apostelen Peter: «Én dag er for Jehova som tusen år og tusen år som én dag.» (2Pe 3: 8) For mennesket er 1000 år ensbetydende med omkring 365 242 enkelte tidsenheter bestående av dag og natt, men for Skaperen kan dette være én ubrutt periode hvor han påbegynner en virksomhet i samsvar med sin hensikt og fullfører den, omtrent som når et menneske begynner på en oppgave om morgenen og fullfører den ved dagens slutt.

Jehova er Skaperen av vårt univers, hvor faktorene tid, rom, bevegelse, masse og energi har vist seg å være uløselig forbundet. Han har herredømme over alt dette og lar det tjene hans hensikt, og han har fastsatt bestemte tider, helt ned til «dag og time», for sine handlinger overfor sine skapninger på jorden. (Mt 24: 36; Ga 4: 4) Han overholder disse tidene med den største punktlighet.