Messias — et sikkert håp?
Han kalte seg Moses. Hans virkelige navn er gått tapt i årenes løp. På 400-tallet reiste han rundt på hele Kreta og overbeviste jødene der om at han var Messias, som de ventet på. Han fortalte at snart ville det bli slutt på undertrykkelsen, utlendigheten og fangenskapet. De trodde ham. Da frigjøringsdagen kom, fulgte jødene «Moses» til en odde som lå ut mot Middelhavet. Han sa at de bare behøvde å kaste seg uti vannet, så ville det dele seg framfor dem. Mange gjorde som han sa, og kastet seg uti. Men havet delte seg ikke. En hel del druknet, mens noen ble reddet av sjøfolk og fiskere. Men Moses var ikke å finne noe sted. Den messias var borte.
HVA er en messias? Det får oss kanskje til å tenke på ordene «frelser», «gjenløser» og «leder». Mange tror at en messias er en skikkelse som fyller sine tilhengere med håp og iver, og som lover å lede dem fra undertrykkelse til frihet. Ettersom menneskenes historie for en stor del er preget av undertrykkelse, er det ikke overraskende at det har stått fram atskillige slike messiaser i århundrenes løp. (Jevnfør Forkynneren 8: 9.) Men i likhet med Moses fra Kreta, som kalte seg Messias, har disse messiasene oftere ført til skuffelse og ulykke for sine tilhengere enn til frigjøring.
«Dette er kongen Messias!» Det var slik den aktede rabbineren Akiba ben Joseph hilste Simon Bar-Kokba i år 132. Bar-Kokba var en mektig mann som hadde kommandoen over en veldig hær. Mange jøder mente at her var det endelig en mann som kunne gjøre slutt på den romerske verdensmakts undertrykkende styre. Bar-Kokba mislyktes, og som følge av det måtte hundretusener av hans landsmenn bøte med livet.
På 1100-tallet stod det fram en annen jødisk messias, denne gangen i Yemen. Da kalifen, herskeren, bad om et tegn på at han var Messias, foreslo denne messias at kalifen skulle la ham halshogge, så skulle hans raske oppstandelse tjene som et tegn. Kalifen gikk med på planen — og det var slutten for denne messias fra Yemen. I det samme landet sa en mann ved navn David Alroy til jødene i Midtøsten at de skulle forberede seg på å følge ham på englevinger tilbake til det hellige land. Mange trodde at han var Messias. Jødene i Bagdad ventet tålmodig oppå hustakene sine, lykkelig uvitende om at tyver plyndret husene deres.
På 1600-tallet stod Sabbatai Zevi fram. Han kom fra Smyrna og forkynte for jøder i hele Europa at han var Messias. Også mange kristne hørte på ham. Zevi tilbød sine tilhengere frigjøring — tydeligvis ved å la dem synde uhemmet. Hans nærmeste tilhengere gav seg av med orgier, nudisme, utukt og incest og straffet så seg selv ved å la seg piske, ved å rulle naken rundt i snøen og ved å begrave seg selv i den kalde jorden med bare hodet over bakken. Da Zevi drog til Tyrkia, ble han grepet og fikk beskjed om at han enten måtte omvende seg til islam eller dø. Han omvendte seg. Mange av hans tilhengere ble rystet. Men de neste 200 årene var det fortsatt enkelte som kalte Zevi Messias.
Kristenheten har også hatt sine messiaser. På 1100-tallet bygde en mann ved navn Tanchelm opp en hær av tilhengere og overtok kontrollen over Antwerpen. Denne messias kalte seg en gud; han solgte til og med sitt eget badevann for at tilhengerne skulle drikke det som et sakrament! En annen «kristen» messias var Thomas Müntzer i Tyskland på 1500-tallet. Han ledet en oppstand mot de lokale sivile myndigheter og sa til sine tilhengere at dette var Harmageddon-slaget. Han lovte at han skulle fange opp fiendenes kanonkuler i ermene. Men isteden ble hans folk massakrert, og selv ble han halshogd. I århundrenes løp har det stått fram mange andre slike messiaser i kristenheten.
Andre religioner har også hatt sine messias-skikkelser. Islam peker på at mahdi, den som blir riktig veiledet, vil innvarsle en rettferdig tidsalder. I hinduismen har noen hevdet at de har vært avataraer, inkarnasjoner av forskjellige guder. Og som The New Encyclopædia Britannica påpeker: «Til og med en så ’umessiansk’ religion som buddhismen har, blant mahayanagrupper, frambrakt troen på den framtidige Buddha Maitreya, som skal stige ned fra sin himmelske bolig og ta de trofaste med seg til paradiset.»
Messias i vårt århundre
I vårt århundre er behovet for en ekte messias blitt mer presserende enn noensinne. Det er derfor ikke overraskende at mange har påstått at de har vært Messias. I Kongo i 1920-, 1930- og 1940-årene ble Simon Kimbangu og hans etterfølger Andre «Jesus» Matswa hyllet som messiaser. De døde, men deres tilhengere venter fremdeles på at de skal komme igjen og innvarsle et afrikansk tusenårsrike.
På Ny-Guinea og i Melanesia har det i vårt århundre også oppstått «cargo cults», religiøse bevegelser hvor medlemmene venter at det skal komme et skip eller fly bemannet med messiaslignende hvite menn som vil gjøre dem rike og innvarsle en lykkelig tidsalder da til og med de døde vil oppstå.
De industrialiserte landene har også hatt sine messiaser. Noen er religiøse ledere, som Sun Myung Moon, som har utropt seg selv som Jesu Kristi etterfølger og tar sikte på å rense verden ved hjelp av en forent familie som består av hans tilhengere. Politiske ledere har også prøvd å anta messiansk status. Et av århundrets mest grufulle eksempler på det er Adolf Hitler, med sitt pompøse snakk om et tusenårsrike.
Politiske filosofier og organisasjoner har også fått messiansk status. The Encyclopedia Americana sier for eksempel at den marxist-leninistiske politiske teori har messianske overtoner. Og organisasjonen De forente nasjoner, som vidt og bredt blir hyllet som det eneste håp om verdensfred, ser ut til å ha blitt en slags messias-erstatning i mange menneskers sinn.
Et sikkert håp?
Denne korte oversikten gjør det bare altfor klart at de messianske bevegelsers historie for en stor del er preget av illusjoner, feilslåtte forhåpninger og knuste drømmer. Det er derfor ikke særlig overraskende at mange i vår tid stiller seg skeptiske til håpet om en messias.
Men før vi helt avfeier det messianske håp, bør vi finne ut hvor det kommer fra. «Messias» er faktisk et ord fra Bibelen. Det hebraiske ordet er ma·shiʹach, som betyr «den salvede». I bibelsk tid ble konger og prester noen ganger utnevnt til sine stillinger ved en salvelsesseremoni, hvor en velluktende olje ble helt over hodet deres. Betegnelsen ma·shiʹach ble derfor med rette brukt om dem. Det hendte også at menn ble salvet, eller utnevnt til en spesiell stilling, uten at det fant sted noen salvelsesseremoni. Paulus anvender uttrykket ’Kristus’ eller ’den salvede’ på Moses i Hebreerne 11: 24—26, for han ble valgt ut som Guds profet og representant.
Denne definisjonen av messias som «den salvede» skiller Bibelens messiaser klart ut fra de falske messiaser vi har drøftet. Bibelens messiaser utnevnte ikke seg selv, og de ble heller ikke valgt ut av en beundrende tilhengerskare. Nei, deres utnevnelse kom ovenfra, fra Jehova Gud selv.
Selv om Bibelen snakker om mange messiaser, hever den én av dem over de andre. (Salme 45: 8, NW) Denne Messias er den sentrale skikkelsen i Bibelens profetier, nøkkelen til oppfyllelsen av Bibelens mest inspirerende løfter. Og denne Messias kan hanskes med de problemene vi står overfor i dag.
Menneskehetens Frelser
Bibelens Messias angriper menneskehetens problemer ved roten. Da våre første foreldre, Adam og Eva, gjorde opprør mot Skaperen på oppfordring fra den opprørske åndeskapningen Satan, tilrev de seg i virkeligheten retten til å styre. De ville selv bestemme hva som var rett, og hva som var galt. Dermed avskar de seg fra Jehovas kjærlige, beskyttende styre og kastet menneskeslekten ut i det kaos og den elendighet som selvstyre, ufullkommenhet og død medførte. — Romerne 5: 12.
Hvor kjærlig var det derfor ikke av Jehova Gud å gi hele menneskeheten et glimt av håp på dette mørke tidspunktet i menneskenes historie! Da han uttalte dommen over Adam og Eva, forutsa han at deres avkom skulle få en redningsmann. Denne Frelseren ble omtalt som ’ætten’ og skulle komme for å oppheve den forferdelige virkningen av det Satan hadde gjort der i Eden; Ætten skulle knuse hodet på denne «slangen», Satan, og dermed tilintetgjøre ham. — 1. Mosebok 3: 14, 15.
Fra gammelt av betraktet jødene denne profetien som messiansk. Flere targumer, jødiske parafraser av de hellige skrifter som var i alminnelig bruk i det første århundre, forklarte at denne profetien skulle bli oppfylt «i kong Messias’ dager».
Det er derfor ikke noe rart at troende mennesker helt fra begynnelsen av har gledet seg over dette løftet om den kommende Ætten eller Frelseren. Tenk bare på hvordan Abraham må ha følt det da Jehova fortalte ham at Ætten skulle komme i hans slektslinje, og at «alle folk på jorden» — ikke bare hans egne etterkommere — skulle «bli velsignet» ved hjelp av denne Ætten. — 1. Mosebok 22: 17, 18.
Messias og spørsmålet om styre
Senere profetier knyttet dette håpet til et godt styre. I 1. Mosebok 49: 10 ble det sagt til Abrahams oldebarn Juda: «Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen [Silo, NW] kommer, han som folkene skal lyde.» Det var tydelig at denne «Silo» skulle herske — og han skulle ikke bare herske over jødene, men over «folkene», forskjellige folkeslag. (Jevnfør Daniel 7: 13, 14.) Jødene i gammel tid forbandt Silo med Messias; noen av de jødiske targumene byttet faktisk ordet «Silo» ut med «Messias» eller «kongen Messias».
Etter hvert som lyset ble klarere og inspirerte profetier ble åpenbart, ble forståelsen av denne Messias’ styre stadig bedre. (Ordspråkene 4: 18) I 2. Samuelsbok 7: 12—16 fikk kong David, en etterkommer av Juda, vite at denne Ætten skulle komme i hans slektslinje. Denne Ætten skulle dessuten være en uvanlig konge. Hans trone, hans styre, skulle bestå i all evighet! Jesaja 9: 6, 7 bekrefter det: «Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder . . . Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid. [Jehova], Allhærs Gud, skal gjøre dette i sin brennende iver.»
Kan du forestille deg et slikt styre? En rettferdig hersker som sørger for fred, og som hersker i all evighet. For en kontrast til historiens ynkelige rekke av falske messiaser! Bibelens Messias er langt fra en leder som er ført bak lyset, og som har utnevnt seg selv; han er en verdenshersker med all den makt og myndighet som er nødvendig for å forandre forholdene i verden.
Disse framtidsutsiktene er svært meningsfylte i vår vanskelige tid. Menneskeheten har aldri hatt et mer desperat behov for et slikt håp. Men ettersom det er så lett å gripe fatt i falske håp, er det nødvendig at hver enkelt av oss undersøker dette spørsmålet nøye: Var Jesus fra Nasaret den forutsagte Messias, som så mange tror? Den neste artikkelen vil drøfte dette.
[Ramme på side 6]
En messias i Brooklyn?
Plakater og neonlys i Israel har nylig kommet med kunngjøringen: «Forbered deg på Messias’ komme.» Denne opplysningskampanjen til 400 000 dollar er blitt drevet av lubavitcherne, en ultraortodoks sekt blant hasidiske jøder. Det er en allmenn oppfatning i gruppen, som består av 250 000 medlemmer, at deres store rabbiner, Menachem Mendel Schneerson i Brooklyn i New York, er Messias. Hvorfor? Schneerson forkynner at Messias skal komme i vår generasjon. Og ifølge bladet Newsweek fastholder fremtredende representanter for lubavitcherne at den 90 år gamle rabbineren ikke kommer til å dø før Messias kommer. I flere hundre år har sekten framholdt at hver generasjon frambringer minst én mann som er kvalifisert til å være Messias. For Schneersons tilhengere ser det ut til at han er en slik mann, og han har ikke utnevnt noen etterfølger. De fleste jøder aksepterer ham likevel ikke som Messias, sier Newsweek. Ifølge avisen Newsday har den 96 år gamle rivaliserende rabbineren Eliezer Schach kalt ham en «falsk messias».
[Bilde på side 7]
Troen på at Moses fra Kreta var Messias, kostet mange mennesker livet