HAGE

Det hebraiske ordet gan og det greske kẹpos betegner et dyrket område, ofte med kunstig vanning. Hager i bibelsk tid var vanligvis inngjerdet med en tornehekk eller med en mur av stein eller leire, kanskje med tornete planter på toppen. – Høy 4: 12.

Generelt sett er de hagene som er omtalt i Bibelen, nokså annerledes enn slike hager som er vanlige i Vesten. Mange av dem lignet mest på parker og hadde forskjellige slags trær, deriblant frukttrær og nøttetrær (For 2: 5; Am 9: 14; Høy 6: 11), og også krydderplanter og blomster (Høy 6: 2). Hagene fikk god naturlig eller kunstig vanning, og det snodde seg gjerne stier gjennom dem. De enkelte familier anla kanskje mindre hager. Kong Akab sa at han ville ha Nabots vingård til grønnsakhage. – 1Kg 21: 2.

De ovennevnte, parklignende hagene lå vanligvis utenfor byene, bortsett fra hager som tilhørte konger eller svært rike menn. Kongens hage, ved det stedet hvor Sidkia og hans menn prøvde å flykte fra Jerusalem under kaldeernes beleiring, lå trolig like utenfor bymuren mot sørøst. (2Kg 25: 4; Ne 3: 15) Josefus omtaler et sted som het Etan, som han sier lå mellom 13 og 16 km fra Jerusalem, og som han beskriver som «et deilig område, rikt som det er på parker og rennende bekker». Han hevder at Salomo pleide å kjøre til dette området i sin vogn. (Jewish Antiquities, VIII, 186 [vii, 3]) Den hagen i Susan hvor kong Ahasverus holdt et sjudagers gjestebud i det tredje året av sin regjering, må ha vært stor og vakker. – Est 1: 1–5.

I Babylon. Babylons hengende hager var et av oldtidens sju underverker. Kong Nebukadnesar bygde dem for å glede sin kone, en medisk prinsesse, som hadde problemer med å venne seg til det flate landskapet i Babylonia og lengtet hjem til fjellene i hjemlandet. Det sies at Nebukadnesar bygde buer i terrasser og dekket dette fjellet i murverk med så mye jord at de største trær kunne vokse der. På toppen bygde han et reservoar som det ble tatt vann til fra Eufrat ved hjelp av en skruepumpe.

I Egypt. Mens israelittene var i Egypt, dyrket de åpenbart mindre grønnsakhager. Femte Mosebok 11: 10 sier at de sørget for vanning med foten, trolig enten ved hjelp av fotdrevne vannhjul eller ved å bruke foten til å lage og tette igjen åpninger i kantene på vanningskanalene for å vanne ulike deler av hagen.

Getsemane. Getsemane hage, som lå på Oljeberget utenfor Jerusalem, på motsatt side av Kedron-dalen, var et av de stedene Jesus Kristus helst søkte til når han ville være alene sammen med disiplene sine. Det var denne hagen han trakk seg tilbake til sammen med disiplene da han hadde spist sitt siste påskemåltid og hadde innstiftet Herrens aftensmåltid. Han gikk da et stykke fra disiplene sine og bad inderlig, og en engel kom og tjente ham. Forræderen, Judas, som visste hvor Jesus pleide å oppholde seg, førte en folkemengde til Getsemane, hvor han forrådte Jesus med et kyss. – Mt 26: 36, 46–49; Lu 22: 39–48; Joh 18: 1, 2.

Gravsteder. Noen hager ble brukt til gravsteder. Manasse og hans sønn Amon ble begravet i Ussas hage. (2Kg 21: 18, 25, 26) Jesus ble begravet i en ny minnegrav i en hage. (Joh 19: 41, 42) Israelittene falt fra og begynte å ofre til hedenske guder i hagene, idet de satte seg ned blant gravstedene og spiste motbydelige ting som et ledd i avgudsdyrkelsen, noe Jehova kunngjorde at han skulle dømme dem for. – Jes 65: 2–5; 66: 16, 17.

Edens hage. Historiens mest kjente hage er Edens hage. Det later til at den var tydelig avgrenset, utvilsomt av naturlige grenser. Den lå «i Eden, mot øst», og hadde inngang på østsiden. Det var her kjerubene ble postert med et flammende sverdblad etter at Adam hadde syndet, for å hindre adgangen for menneskene til livets tre, som stod midt i hagen. (1Mo 2: 8; 3: 24) Hagen fikk godt med vann, ettersom det rant en elv gjennom den som delte seg og ble til fire store elver, eller hovedelver. I dette parklignende «gledens paradis» (1Mo 2: 8, Dy) vokste alle slags trær som var innbydende å se på og gode å spise av, foruten annen vegetasjon, og alle slags dyr og fugler holdt til der. Adam skulle dyrke hagen og ta hånd om den, og han skulle utvide den, slik at den til slutt skulle omfatte hele jorden, når han adlød Guds befaling om å ’legge jorden under seg’. Eden var en helligdom, et sted hvor Gud billedlig talt vandret, og hvor han kommuniserte med Adam og Eva; den var et fullkomment hjem for dem. – 1Mo 2: 9, 10, 15–18, 21, 22; 1: 28; 3: 8–19; se PARADIS.

Bibelen opplyser ikke hvor lenge kjerubene ble stående for å vokte veien til livets tre, men det kan være at ordningen bestod fram til vannflommen, som fant sted 1656 år etter at Adam var blitt skapt. Nå som hagen ikke lenger ble passet av Adam, som sammen med Eva var blitt drevet ut fordi de hadde vært ulydige og spist av treet til kunnskap om godt og ondt, er det sannsynlig at den forfalt. Uansett må den ha blitt utslettet i vannflommen. – Se EDEN nr. 1.

Det ble hentydet til hagens skjønnhet flere hundre år etter vannflommen, i forbindelse med at Lot så ut over Jordan-distriktet og så at det «overalt var et vannrikt område . . . som Jehovas hage». (1Mo 13: 10) Jehova holdt et øye med det lovte land og bevarte det som en arv for Israel. Moses stiller det lovte land opp som kontrast til Egypt, hvor israelittene måtte sørge for kunstig vanning, som i en grønnsakhage, mens det lovte land ble vannet av «himlenes regn». – 5Mo 11: 10–12.

Brukt billedlig. I en advarsel til Juda gjennom Joel sa Jehova at «et tallrikt og mektig folk» skulle ødelegge landet og forvandle det fra å være «som Edens hage» til å bli en ødemark. (Joe 2: 2, 3) De som på den annen side gjør Jehovas vilje og nyter hans gunst, blir sammenlignet med en vannrik hage. (Jes 58: 8–11) Slik skulle situasjonen være for Jehovas paktsfolk når det fikk vende tilbake fra landflyktigheten i Babylon. – Jes 51: 3, 11; Jer 31: 10–12.

I Esekiel 28: 12–14 sies det om «kongen i Tyrus» at han hadde vært i Edens hage og «på Guds hellige fjell». Ved Libanon-fjellets skråninger, som var kjent for sine sedrer, hadde kongen, iført prektige gevanter og omgitt av kongelig prakt, vært som i en Edens hage og på et Guds fjell.

Hyrden i Salomos høysang sammenligner sin elskede, sjulamittinnen, med en hage med all dens liflighet, skjønnhet, vellukt og utsøkte frukter. – Høy 4: 12–16.