Tider og tidsperioder i Jehovas hender
«Det tilkommer ikke dere å få kunnskap om de tider eller tidsperioder som Faderen har lagt inn under sin egen myndighet.» — APOSTLENES GJERNINGER 1: 7.
1. Hvordan besvarte Jesus apostlenes spørsmål om når ting skulle skje?
HVA ville vel være mer naturlig for dem som «sukker og stønner over alle de vederstyggeligheter som blir gjort» i kristenheten og over hele jorden, enn å lure på når denne onde ordning skal få sin ende og bli erstattet av Guds rettferdige, nye verden? (Esekiel 9: 4; 2. Peter 3: 13) Jesu apostler stilte Jesus spørsmål som dreide seg om når ting skulle skje, både like før han skulle dø, og etter hans oppstandelse. (Matteus 24: 3; Apostlenes gjerninger 1: 6) I sitt svar oppgav ikke Jesus noen metode for å regne ut datoer. I det ene tilfellet gav han disiplene et sammensatt tegn, og i det andre sa han at ’det ikke tilkom dem å få kunnskap om de tider eller tidsperioder som Faderen hadde lagt inn under sin egen myndighet’. — Apostlenes gjerninger 1: 7.
2. Hvordan vet vi at Jesus ikke alltid har kjent til Faderens tidsskjema?
2 Selv om Jesus er Jehovas enbårne Sønn, har selv ikke han alltid kjent til sin Fars tidsskjema. I sin profeti om de siste dager erkjente han ydmykt: «Om den dag og time vet ingen, verken himlenes engler eller Sønnen, men bare Faderen.» (Matteus 24: 36) Jesus var villig til å vente tålmodig på at hans Far skulle åpenbare for ham nøyaktig når tiden var inne til å gripe inn og tilintetgjøre denne onde tingenes ordning.a
3. Hva kan vi lære av de svarene Jesus gav på spørsmål om Guds hensikt?
3 To poenger kan utledes av den måten Jesus svarte på når han fikk spørsmål om når ting skulle skje i forbindelse med gjennomføringen av Guds hensikt. For det første at Jehova har et tidsskjema, og for det andre at det er han, og bare han, som setter det opp, og at hans tjenere ikke kan vente å få detaljerte opplysninger på forhånd om hans tider og tidsperioder.
Jehovas tider og tidsperioder
4. Hva betyr de greske ordene som er oversatt med «tider» og «tidsperioder» i Apostlenes gjerninger 1: 7?
4 Hva menes med ordene «tider» og «tidsperioder» i Apostlenes gjerninger 1: 7? Jesus omtaler her begrepet tid sett fra to forskjellige synsvinkler. Det greske ordet som er oversatt med «tider», betegner tid i betydningen varighet, et (kortere eller lengre) tidsrom. Ordet «tidsperioder» er en oversettelse av et ord som betegner en bestemt, eller fastsatt, tid, et bestemt tidsavsnitt som skiller seg ut ved bestemte trekk. Angående disse to ordene på grunnspråket sier W.E. Vine: «I Apostlenes gjerninger 1: 7 ’har Faderen lagt inn under sin egen myndighet’ både tidene (chronos), periodenes lengde, og tidsperiodene (kairos), epoker som skiller seg ut ved visse viktige hendelser.»
5. Når gjorde Jehova Noah kjent med at Han hadde til hensikt å ødelegge datidens fordervede verden, og hvilket tosidig oppdrag utførte Noah?
5 Før vannflommen fastsatte Gud en tidsbegrensning på 120 år for den fordervede verden som menneskene og også opprørske engler som hadde materialisert seg, hadde fått i stand. (1. Mosebok 6: 1—3) Den gudfryktige Noah var da 480 år gammel. (1. Mosebok 7: 6) Han var barnløs, og han forble barnløs i ytterligere 20 år. (1. Mosebok 5: 32) På et mye senere tidspunkt, etter at Noahs sønner var blitt voksne og hadde giftet seg, gjorde Gud Noah kjent med at han hadde til hensikt å fjerne ondskapen fra jorden. (1. Mosebok 6: 9—13, 18) Men selv nå, etter at Noah var blitt betrodd det tosidige oppdraget å bygge arken og å forkynne for sine samtidige, unnlot Jehova å åpenbare sitt tidsskjema for ham. — 1. Mosebok 6: 14; 2. Peter 2: 5.
6. a) Hvordan viste Noah at han la det som hadde med tidspunkter å gjøre, i Jehovas hender? b) Hvordan kan vi følge Noahs eksempel?
6 I flere tiår — kanskje i et halvt århundre — ’gjorde Noah alt det Gud hadde befalt ham’. Noah gjorde dette «ved tro», uten å kjenne til et nøyaktig tidspunkt. (1. Mosebok 6: 22; Hebreerne 11: 7) Jehova lot være å fortelle ham nøyaktig når ting skulle skje, helt til det var bare én uke igjen til vannflommen skulle begynne. (1. Mosebok 7: 1—5) Fordi Noah hadde ubetinget tillit til Jehova Gud, kunne han legge det som hadde med tidspunkter å gjøre, i hans hender. Tenk hvor takknemlig Noah må ha vært da han erfarte Jehovas beskyttelse under vannflommen, og da han senere kunne gå ut av arken og ut på en renset jord! Bør ikke vi, som har et lignende håp om utfrielse, vise en lignende tro på Gud?
7, 8. a) Hvordan oppstod det nasjoner og verdensriker? b) Hvordan har Jehova ’bestemt de fastsatte tider og de fastlagte grenser for menneskenes bosetning’?
7 I tiden etter vannflommen forlot de fleste av Noahs etterkommere den sanne tilbedelse av Jehova. De ønsket å holde seg samlet på ett sted og begynte derfor å bygge en by og et tårn for falsk tilbedelse. Jehova bestemte seg nå for å gripe inn. Han forvirret språket deres og «spredte . . . dem derfra [fra Babel] ut over hele jordens overflate». (1. Mosebok 11: 4, 8, 9) Med tiden utviklet de gruppene som hadde samme språk, seg til nasjoner, og noen av disse tok opp i seg andre nasjoner og ble til regionale makter, ja i noen tilfeller til verdensmakter. — 1. Mosebok 10: 32.
8 I forbindelse med gjennomføringen av sin hensikt har Gud av og til bestemt hvor grensene mellom nasjoner skulle gå, og når en bestemt nasjon skulle innta en dominerende posisjon, enten lokalt eller som verdensrike. (1. Mosebok 15: 13, 14, 18—21; 2. Mosebok 23: 31; 5. Mosebok 2: 17—22; Daniel 8: 5—7, 20, 21) Apostelen Paulus viste til denne siden ved Jehovas tider og tidsperioder da han sa til noen intellektuelle grekere i Aten: «Den Gud som dannet verden og alt som er i den, . . . dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker til å bo på hele jordens overflate, og han bestemte de fastsatte tider og de fastlagte grenser for menneskenes bosetning.» — Apostlenes gjerninger 17: 24, 26.
9. Hvordan har Jehova ’forandret tider og tidsperioder’ vedrørende konger?
9 Dette betyr ikke at Jehova er ansvarlig for alle politiske erobringer og endringer blant nasjonene. Han kan imidlertid gripe inn når han velger å gjøre det, for å gjennomføre sin hensikt. Profeten Daniel, som var vitne til at det babylonske verdensrike gikk under og ble erstattet av Medo-Persia, sa derfor om Jehova: «Han forandrer tider og tidsperioder, avsetter konger og innsetter konger, gir visdom til de vise og kunnskap til dem som kjenner skjelneevne.» — Daniel 2: 21; Jesaja 44: 24 til 45: 7.
«Tiden nærmet seg»
10, 11. a) Hvor lenge i forveien fastsatte Jehova når han skulle utfri Abrahams etterkommere av trelldommen? b) Visste israelittene nøyaktig når de skulle bli utfridd?
10 Over 400 år i forveien fastsatte Jehova nøyaktig hvilket år han skulle ydmyke kongen i det egyptiske verdensrike og utfri Abrahams etterkommere av slaveriet der. Da han åpenbarte sin hensikt for Abraham, gav han ham dette løftet: «Du skal vite for visst at din ætt kommer til å bli fastboende utlendinger i et land som ikke er deres, og de blir nødt til å tjene dem, og disse kommer i sannhet til å plage dem i fire hundre år. Men jeg dømmer den nasjonen de kommer til å tjene, og deretter skal de dra ut med mye gods.» (1. Mosebok 15: 13, 14) Da Stefanus stod foran Sanhedrinet og oppsummerte Israels historie, viste han til denne perioden på 400 år og sa: «Som tiden nærmet seg for oppfyllelsen av det løftet som Gud åpent hadde kunngjort for Abraham, vokste folket og ble tallrikt i Egypt, inntil det stod fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente til Josef.» — Apostlenes gjerninger 7: 6, 17, 18.
11 Den nye faraoen gjorde israelittene til slaver. På dette tidspunktet hadde ikke Moses skrevet 1. Mosebok, men det er sannsynlig at Jehovas løfter til Abraham var blitt overlevert enten muntlig eller skriftlig. Likevel later det til at det som israelittene hadde fått vite, ikke var tilstrekkelig til at de kunne regne ut det nøyaktige tidspunktet da de skulle bli utfridd av undertrykkelsen. Gud visste når han skulle utfri dem, men de undertrykte israelittene hadde etter alt å dømme ikke fått vite det. Vi leser: «Og det skjedde i løpet av disse mange dagene at Egypts konge til slutt døde, men Israels sønner fortsatte å sukke på grunn av slavearbeidet og å utstøte klagerop, og deres rop om hjelp steg stadig opp til den sanne Gud på grunn av slavearbeidet. Med tiden hørte Gud deres stønn, og Gud kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Gud så da til Israels sønner, og Gud la merke til det som skjedde.» — 2. Mosebok 2: 23—25.
12. Hvordan viste Stefanus at Moses prøvde å gripe inn før Jehovas tid var inne til det?
12 At israelittene ikke visste nøyaktig når de skulle bli utfridd, kan også utledes av Stefanus’ sammenfatning. I forbindelse med at han omtaler Moses, sier han: «Da nå tiden for hans førtiende år var i ferd med å utløpe, oppkom det i hans hjerte at han ville se til sine brødre, Israels sønner. Og da han fikk se en mann bli urettferdig behandlet, forsvarte han den som ble mishandlet, og hevnet ham ved å slå egypteren ned. Han gikk ut fra at hans brødre ville forstå at Gud var i ferd med å gi dem frelse ved hans hånd, men de forstod det ikke.» (Apostlenes gjerninger 7: 23—25) Moses prøvde altså å gripe inn 40 år før Guds tid var inne til det. Stefanus peker på at Moses måtte vente ytterligere 40 år før Gud ’gav israelittene frelse ved hans hånd’. — Apostlenes gjerninger 7: 30—36.
13. Hvordan kan vår situasjon sammenlignes med israelittenes situasjon før utfrielsen av Egypt?
13 Selv om «tiden nærmet seg for oppfyllelsen av . . . løftet», og selv om Jehova Gud hadde bestemt hvilket år dette skulle skje, måtte Moses og hele Israel vise tro. De måtte vente på Jehovas fastsatte tid, tydeligvis uten å kunne regne ut på forhånd når den skulle komme. Også vi er overbevist om at vår utfrielse av den nåværende, onde tingenes ordning nærmer seg. Vi vet at vi lever i «de siste dager». (2. Timoteus 3: 1—5) Bør vi da ikke være villige til å legge tro for dagen og vente til den fastsatte tiden for Jehovas store dag er inne? (2. Peter 3: 11—13) Da kan vi synge en storslått sang om utfrielse til ære for Jehova, slik Moses og de andre israelittene gjorde. — 2. Mosebok 15: 1—19.
«Da tidens fulle mål var nådd»
14, 15. Hvordan vet vi at Gud hadde fastsatt et bestemt tidspunkt for når hans Sønn skulle komme til jorden, og hva var det profetene og til og med engler ventet årvåkent på?
14 Jehova hadde fastsatt et bestemt tidspunkt for når hans enbårne Sønn skulle stå fram på jorden som Messias. Paulus skriver: «Da tidens fulle mål var nådd, utsendte Gud sin Sønn, som ble født av en kvinne, og som ble født under lov.» (Galaterne 4: 4) Dette utgjorde oppfyllelsen av Guds løfte om å sende en Ætt — ’Sjilo, som folkene skulle adlyde’. — 1. Mosebok 3: 15; 49: 10.
15 Guds profeter — ja til og med engler — ventet årvåkent på den ’bestemte tid’ da Messias skulle stå fram på jorden, og da det skulle bli gjort mulig for den syndige menneskehet å bli frelst. Peter sier: «Vedrørende nettopp denne frelse har profetene omhyggelig gransket og nøye forsket, de som profeterte om den ufortjente godhet som var bestemt for dere. De fortsatte å undersøke hvilken bestemt tid eller hva slags tid ånden i dem angav vedrørende Kristus, når den på forhånd vitnet om de lidelser Kristus skulle gjennomgå, og om de herligheter som skulle følge etter disse. . . . Nettopp disse ting ønsker engler å skue inn i.» — 1. Peter 1: 1—5, 10—12.
16, 17. a) Ved hjelp av hvilken profeti hjalp Jehova jødene i det første århundre til å nære forventninger om at Messias skulle stå fram? b) Hvordan berørte Daniels profeti jødenes forventninger med hensyn til Messias?
16 Gjennom sin profet Daniel, en mann med en urokkelig tro, hadde Jehova kommet med en profeti om «sytti uker». Denne profetien skulle gjøre det mulig for jødene i det første århundre å forstå at tiden nærmet seg da den lovte Messias skulle stå fram. Den sier blant annet: «Fra ordet om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem utgår, inntil Messias, Lederen, skal det være sju uker og sekstito uker.» (Daniel 9: 24, 25) Det er alminnelig enighet blant jødiske, katolske og protestantiske kommentatorer om at de ’ukene’ som er nevnt her, skal forstås som årsuker. De 69 ’ukene’ (483 år) som er nevnt i Daniel 9: 25, begynte i 455 f.v.t., da perserkongen Artaxerxes bemyndiget Nehemja til «å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem». (Nehemja 2: 1—8) De endte 483 år senere, nemlig i år 29 e.v.t., da Jesus ble døpt og salvet med hellig ånd og dermed ble Messias, eller Kristus. — Matteus 3: 13—17.
17 Det kan diskuteres om jødene i det første århundre visste nøyaktig når perioden på 483 år hadde begynt. Men angående den tiden da døperen Johannes begynte å utføre sin tjeneste, sies det at «folket gikk i forventning», og at «alle resonnerte i sine hjerter angående Johannes: ’Kan han kanskje være Kristus?’» (Lukas 3: 15) Noen bibelkommentatorer knytter disse forventningene til Daniels profeti. I en kommentar til dette verset sier Matthew Henry: «Her får vi vite . . . hvordan Johannes’ tjeneste og Johannes’ dåp fikk folket til å tenke på Messias og til å forstå det slik at han stod for døren. . . . Daniels sytti uker var nå ved å utløpe.» En fransk bibelkommentar sier: «Folk visste at de sytti årsuker som Daniel hadde fastsatt, nærmet seg sin avslutning. Ingen var overrasket over å høre døperen Johannes kunngjøre at Guds rike var kommet nær.» (Manuel Biblique av Vigouroux, Bacuez og Brassac) Den jødiske kommentatoren Abba Hillel Silver har skrevet at «Messias var ventet omkring den andre fjerdepart av det første århundre e.v.t.» på bakgrunn av «den tids populære kronologi».
Hendelser, ikke utregninger
18. Hva var det mest overbevisende vitnesbyrdet om at Jesus var Messias, selv om Daniels profeti hjalp jødene til å finne ut når Messias kunne forventes å stå fram?
18 Selv om kronologien etter alt å dømme bidrog til at det jødiske folk hadde en viss formening om når Messias skulle stå fram, viser det som skjedde videre, at den ikke bidrog til at flertallet ble overbevist om at Jesus var Messias. Mindre enn et år før Jesus døde, spurte han disiplene: «Hvem sier folkeskarene at jeg er?» De svarte: «Døperen Johannes; men andre: Elia, og andre igjen at en av fortidens profeter er oppstått.» (Lukas 9: 18, 19) Det fortelles ingen steder at Jesus noen gang siterte profetien om de symbolske ukene for å bevise at han var Messias. Derimot sa han en gang: «Jeg har det vitnesbyrd som er større enn Johannes’ vitnesbyrd, for nettopp de gjerninger som min Far har gitt meg å fullføre, selve de gjerninger jeg gjør, vitner om meg at Faderen har sendt meg.» (Johannes 5: 36) Det var ikke en åpenbaring i tilknytning til en tidsregning, men snarere Jesu forkynnelse, de miraklene han utførte, og det som skjedde i forbindelse med at han døde (det mirakuløse mørket, det at forhenget i templet ble flerret i to, og jordskjelvet), som vitnet om at han var den Messias som var sendt av Gud. — Matteus 27: 45, 51, 54; Johannes 7: 31; Apostlenes gjerninger 2: 22.
19. a) Hvordan skulle de kristne vite at ødeleggelsen av Jerusalem var nær? b) Hvorfor trengte de kristne som flyktet fra Jerusalem, sterk tro selv etter at de hadde flyktet?
19 Etter Jesu død fikk heller ikke de første kristne noen metode for å regne ut når enden for den jødiske tingenes ordning skulle komme. I Daniels profeti om de symbolske ukene er riktignok ødeleggelsen av den jødiske ordning nevnt. (Daniel 9: 26b, 27b) Men den skulle finne sted først etter at de ’sytti ukene’ (455 f.v.t.—36 e.v.t.) var endt. Da de første hedningene var blitt etterfølgere av Jesus i år 36, hadde de kristne med andre ord passert det siste tidspunkt som var angitt i Daniel, kapittel 9. Det var ikke en tidsregning, men viktige hendelser som skulle vise at den jødiske ordning gikk mot slutten. Disse hendelsene, som var blitt forutsagt av Jesus, begynte å gå mot et klimaks i år 66, da romerske hærstyrker angrep Jerusalem og så trakk seg tilbake. Dette gav trofaste, aktpågivende kristne i Jerusalem og Judea en mulighet til å «flykte til fjellene». (Lukas 21: 20—22) Ettersom de ikke hadde noen holdepunkter i en tidsregning å gå ut fra, visste de ikke når ødeleggelsen av Jerusalem skulle komme. Det krevde virkelig sterk tro av dem å forlate husene, gårdene og verkstedene sine og å bli værende utenfor Jerusalem i omkring fire år, helt til år 70, da romerhæren vendte tilbake og utslettet den jødiske ordning. — Lukas 19: 41—44.
20. a) Hvordan kan vi høste gagn av det eksempel som Noah, Moses og de kristne i Judea i det første århundre foregikk med? b) Hva skal vi drøfte i den neste artikkelen?
20 I likhet med Noah, Moses og de kristne i Judea i det første århundre kan vi som lever i dag, tillitsfullt legge det som har med tider og tidspunkter å gjøre, i Jehovas hender. Vår overbevisning om at vi lever i endens tid, og at vår utfrielse nærmer seg, bygger ikke bare på en tidsregning, men først og fremst på virkelige hendelser som har oppfylt bibelske profetier. Og det at vi nå lever under Kristi nærvær, betyr ikke at vi ikke behøver å vise tro og fortsette å våke. Vi må fortsette å vente med stor forventning på de spennende hendelsene som er forutsagt i Bibelen. Det er dette som blir drøftet i den neste artikkelen.
[Fotnote]
Repetisjonsspørsmål
◻ Hva sa Jesus til apostlene om tider og tidspunkter?
◻ Hvor lenge i forveien fikk Noah vite når vannflommen skulle begynne?
◻ Hva er det som antyder at Moses og de andre israelittene ikke visste nøyaktig når de skulle bli utfridd av Egypt?
◻ Hvilket gagn kan vi ha av bibelske eksempler med hensyn til Jehovas tider og tidspunkter?
[Bilde på side 11]
På grunn av sin tro kunne Noah legge alt som hadde med tidspunkter å gjøre, i Jehovas hender