Han «vandret med den sanne Gud»

NOAH rettet ryggen og strakte på sine verkende muskler. Se ham for deg – han satte seg kanskje på en kraftig bjelke og tok seg en liten pause mens han så ut over den svære arken som var i ferd med å ta form. Luften var fylt av den skarpe lukten av varm tjære. Lyden av tømrerverktøy gav gjenlyd på byggeplassen. Fra der hvor Noah satt, kunne han se sønnene sine arbeide hardt på forskjellige deler av det store reisverket. Sønnene, konene deres og hans egen kjære kone hadde arbeidet sammen med ham på dette prosjektet i flere tiår nå. De hadde kommet langt, men det var fortsatt mye igjen!

Folk som bodde i området, mente at det de holdt på med, var idiotisk. Etter hvert som arken tok form, lo folk bare mer og mer av at det angivelig skulle komme en flom som ville oversvømme hele jorden. Den katastrofen som Noah stadig advarte dem om, virket så usannsynlig, så absurd! De kunne ikke begripe at en mann ville kaste bort livet sitt – og familiens liv – på et så tåpelig prosjekt. Men Noahs Gud, Jehova, hadde en helt annen oppfatning av sin tjener.

Guds Ord sier: «Noah vandret med den sanne Gud.» (1. Mosebok 6:9) Hva betyr det? Det betyr ikke at Gud vandret på jorden, eller at Noah kom til himmelen. Det betyr at Noah var så nøye med å adlyde sin Gud og elsket ham så høyt at det var som om han og Jehova vandret sammen som venner. Flere tusen år senere sa Bibelen om Noah: «Ved [sin] tro fordømte han verden.» (Hebreerne 11:7) På hvilken måte gjorde han det? Hva kan vi som lever nå, lære av hans tro?

Noah vokste opp i en verden hvor forholdene raskt gikk fra vondt til verre. Det skjedde mye ondt allerede da hans oldefar Enok levde. Enok, som også var en rettferdig mann som vandret med Gud, hadde forutsagt at det skulle komme en dommens dag over de ugudelige menneskene. Nå, på Noahs tid, var det moralske klimaet blitt mye verre. Ja, jorden var ødelagt i Guds øyne, for den var full av vold. (1. Mosebok 5:22; 6:11; Judas 14, 15) Hvorfor var forholdene blitt så mye verre?

Det skjedde noe dypt tragisk blant Guds åndesønner, englene. En av dem hadde allerede gjort opprør mot Jehova og blitt Satan Djevelen ved å baktale ham og forlede Adam og Eva til å synde. På Noahs tid begynte andre engler å gjøre opprør mot Jehovas rettferdige herredømme. De forlot sin gudgitte stilling i himmelen, kom til jorden, ikledde seg menneskelig skikkelse og giftet seg med vakre kvinner. Disse stolte, selviske og opprørske englene hadde en fordervende innflytelse på menneskene. – 1. Mosebok 3:1–5; 6:1, 2; Judas 6, 7.

De unaturlige forbindelsene mellom materialiserte engler og de kvinnene de giftet seg med, resulterte i bastardavkom – sønner som var usedvanlig store og sterke. Bibelen omtaler dem som nefilim, som bokstavelig betyr «fellere», det vil si «de som får andre til å falle». Nefilim var ondskapsfulle voldsmenn og bidrog til at verden ble enda mer brutal og ugudelig. Skaperen konstaterte derfor «at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle tilbøyeligheter i dets hjertes tanker bare var onde hele tiden». Jehova bestemte at han 120 år senere skulle utslette dette onde samfunnet. – 1. Mosebok 6:3–5.

Forestill deg hvordan det må ha vært å ta seg av en familie i en slik verden! Noah gjorde det. Han fant en god kone. Etter at han var blitt 500 år gammel, fødte hun ham tre sønner – Sem, Kam og Jafet.a Noah og hans kone måtte beskytte sønnene sine mot fordervende innflytelse fra omgivelsene. Små gutter har gjerne en tendens til å beundre og se opp til sterke og berømte menn – og nefilim var nettopp det. Noah og hans kone kunne nok ikke skjerme barna sine mot alt som ble fortalt om det disse kjempene gjorde, men de kunne lære dem den tiltalende sannheten om Jehova Gud, som hater alt som er ondt. De måtte hjelpe sønnene sine til å forstå at Jehova følte seg såret på grunn av volden og opprørskheten i verden. – 1. Mosebok 6:6.

Det er ikke vanskelig for foreldre i dag å forstå Noahs og hans kones situasjon. Også vår verden er fordervet av vold og opprørskhet. Til og med underholdning som er rettet mot barn, kan være gjennomsyret av slike ting. Kloke foreldre gjør alt de kan for å motvirke en slik innflytelse ved å lære barna sine om fredens Gud, Jehova, som en dag vil gjøre slutt på all vold. (Salme 11:5; 37:10, 11) Det er mulig å lykkes! Noah og hans kone lyktes. Sønnene deres vokste opp og ble gode mennesker, og de giftet seg med kvinner som også var villige til å sette den sanne Gud, Jehova, først i livet.

En dag skjedde det noe som skulle forandre Noahs liv fullstendig. Jehova talte til sin kjære tjener og sa at han hadde til hensikt å gjøre ende på datidens verden. Og han befalte Noah: «Lag deg en ark av tømmer av et harpiksholdig tre.» – 1. Mosebok 6:14.

Denne arken var ikke en båt eller et skip, slik noen tror. Den hadde verken baug eller akterstavn, verken kjøl eller ror – ingen buede eller krumme linjer. Enkelt sagt var den en stor kiste eller kasse. Jehova gav Noah beskjed om nøyaktig hvilke dimensjoner arken skulle ha, oppgav noen detaljer om hvordan den skulle lages, og sa at Noah skulle overstryke den innvendig og utvendig med tjære. Videre fortalte han Noah hvorfor han skulle gjøre dette: «Se, jeg lar vannflommen med dens vannmasser komme over jorden . . . Alt som er på jorden, kommer til å utånde.» Men Jehova gav Noah denne befalingen: «Du skal gå inn i arken, du og dine sønner og din hustru og dine sønners hustruer sammen med deg.» Noah skulle også ta med seg eksemplarer av alle dyreslag. Bare de som var om bord i arken, kunne overleve den kommende vannflommen. – 1. Mosebok 6:17–20.

Noah stod overfor en gigantisk oppgave. Arken skulle være kolossalt stor – 133 meter lang, 22 meter bred og 13 meter høy. Den var mye større enn de største havgående treskipene som er blitt bygd, selv i moderne tid. Vegret Noah seg for å påta seg denne oppgaven? Klaget han over hvor vanskelig det ville bli? Eller forandret han noen detaljer for at det skulle bli enklere for ham? Bibelen svarer: «Noah gikk i gang med å gjøre alt det Gud hadde befalt ham. Akkurat slik gjorde han.» – 1. Mosebok 6:22.

Arbeidet tok flere tiår, kanskje 40–50 år. Trær skulle felles, tømmerstokker skulle slepes fram, og bjelker skulle hogges til, formes og føyes sammen. Arken skulle ha tre etasjer, flere rom og en dør på den ene siden. Det skulle tydeligvis lages vinduer øverst og dessuten et tak som sannsynligvis skulle være høyest på midten og skråne litt, slik at vannet ville renne av. – 1. Mosebok 6:14–16.

Etter hvert som årene gikk og arken tok form, må Noah ha gledet seg veldig over den støtten han fikk fra familien sin. Noahs oppdrag hadde en annen side som kan ha vært enda mer utfordrende enn det å bygge arken. Bibelen forteller at Noah var «en rettferdighetens forkynner». (2. Peter 2:5) Han tok derfor modig ledelsen i å prøve å advare folk i datidens onde, gudløse samfunn om den ødeleggelsen som nærmet seg. Hvordan reagerte de? Jesus Kristus sa senere at de ‘ikke gav akt’. Han sa at de var så oppslukt av dagliglivets gjøremål – de spiste, drakk og giftet seg – at de ikke brydde seg om Noahs advarsel. (Matteus 24:37–39) Det var sikkert mange som latterliggjorde ham og familien hans, og noen kan ha truet ham, motarbeidet ham og også brukt vold.

Men Noah og familien hans gav ikke opp. De levde i en verden som gjerne ville få deres hovedoppgave i livet – å bygge arken – til å virke uviktig, meningsløs eller tåpelig, men likevel fortsatte de trofast med arbeidet. Kristne familier i dag kan lære mye av den tro Noah og hans familie viste. Vi lever jo i det Bibelen kaller «de siste dager» av denne verdensordning. (2. Timoteus 3:1) Og Jesus sa at vår tid ville være akkurat som den tiden da Noah bygde arken. Når verden reagerer på budskapet om Guds rike med likegyldighet, latterliggjøring eller til og med forfølgelse, vil vi som kristne ha nytte av å tenke på Noah. Vi er ikke de første som møter slike utfordringer.

Årene gikk, og arken begynte etter hvert å bli ferdig. Da Noah nærmet seg 600 år, mistet han noen som stod ham nær. Hans far, Lamek, døde.b Fem år senere døde Metusjalah – Lameks far og Noahs farfar – 969 år gammel. Dermed endte det lengste menneskeliv Bibelen forteller om. (1. Mosebok 5:27) Både Metusjalah og Lamek hadde levd samtidig med det første mennesket, Adam.

I det samme året fikk patriarken Noah en ny befaling fra Jehova Gud: «Gå inn i arken, du og hele din husstand.» Samtidig sa Gud til Noah at han skulle ta med seg eksemplarer av alle slags dyr inn i arken – sju av hvert av de rene dyrene, som kunne brukes som ofre, og to av hvert av de andre. – 1. Mosebok 7:1–3.

Det må ha vært et uforglemmelig syn. Hundrevis av dyr kom fra alle kanter – gående, flygende, krypende, vaggende og trampende – et overveldende mangfold når det gjelder størrelse, form og lynne. Det er ingen grunn til å tro at Noah måtte jage, drive eller lokke alle disse ville dyrene inn i arken, hvor det var temmelig begrenset plass. Beretningen sier at de «gikk . . . inn til Noah i arken». – 1. Mosebok 7:9.

Noen skeptikere sier kanskje: Hvordan kunne noe slikt gå an? Og hvordan kunne alle disse dyrene leve fredelig sammen på et sted hvor det var så trangt om plassen? Tenk over dette: Er det umulig for Skaperen av universet å ha kontroll over de dyrene han har skapt, og til og med gjøre dem tamme og medgjørlige hvis det er behov for det? Husk at Jehova er den Gud som skilte Rødehavet og fikk solen til å stå stille. Kunne ikke han gjøre alt det som blir beskrevet i beretningen om Noah? Selvsagt kunne han det – og det var det han gjorde!

Gud kunne naturligvis ha valgt å bevare dyrene i live på en annen måte. Men han valgte i sin visdom å gjøre det på en måte som minner oss om at han opprinnelig gav menneskene i oppdrag å ta seg av alle dyr som lever her på jorden. (1. Mosebok 1:28) I dag bruker mange foreldre beretningen om Noah for å lære barna sine at Jehova er glad i de menneskene og dyrene han har skapt.

En dag sa Jehova til Noah at vannflommen ville komme sju dager senere. Det må ha vært hektiske dager for Noahs familie. Tenk deg alt arbeidet med å plassere alle dyrene foruten fôr og matvarer på en ordnet måte og få familiens eiendeler om bord. Noahs kone og konene til Sem, Kam og Jafet var kanskje spesielt opptatt med å lage et levelig hjem om bord i arken.

Hva med folk omkring dem? De gav fortsatt ikke akt – til tross for alle bevisene for at Jehova velsignet Noah og hans anstrengelser. De kunne ikke unngå å legge merke til alle dyrene som gikk inn i arken. Men deres likegyldighet bør ikke overraske oss. Folk i dag unnlater å bry seg om de overveldende bevisene for at vi nå lever i de siste dager for denne verdensordning. Og som apostelen Peter forutsa, har det kommet spottere med spott, som latterliggjør dem som tar Guds advarsel alvorlig. (2. Peter 3:3–6) Folk latterliggjorde sikkert også Noah og hans familie.

Når ble det slutt på denne latterliggjøringen? Beretningen forteller at så snart Noah hadde ført familien sin og dyrene inn i arken, «lukket Jehova døren bak ham». Hvis noen av spotterne var i nærheten, stoppet helt sikkert denne handlingen fra Guds side munnen på dem. Hvis ikke, ble de utvilsomt tause da regnet kom – i strie strømmer! Og det regnet og regnet og regnet – helt til vannet oversvømte jorden, akkurat som Jehova hadde sagt det ville gjøre. – 1. Mosebok 7:16–21.

Gledet Jehova seg over disse onde menneskenes død? Nei, tvert imot! (Esekiel 33:11) Han hadde gitt dem god anledning til å forandre seg og gjøre det som var rett. Kunne de ha gjort det? Noahs levemåte er et svar på det spørsmålet. Ved at Noah vandret med Jehova og var lydig mot sin Gud i alle ting, viste han at det var mulig å overleve. På den måten fordømte han datidens verden ved sin tro; hans tro står som en talende kontrast til ondskapen i hans generasjon. Han og familien hans ble bevart på grunn av hans tro. Hvis du etterligner Noahs tro, kan også du og de du er glad i, oppnå uendelig store velsignelser. I likhet med Noah kan du vandre med Jehova Gud som hans venn. Og dette vennskapet kan vare evig!