Utgangen av Egypt

JEHOVA gav Moses befaling om å tre fram for farao og tale i Jehovas navn og si: «Send mitt folk bort.» (2Mo 5: 1) Farao nektet å gjøre dette. Han ville ikke miste slavefolket. Og Farao kjente, eller anerkjente, ikke Jehova som den sanne Gud. (2Mo 5: 2) Farao tilbad Egypts guder og betraktet til og med seg selv som en gud! Det spørsmålet som kom i forgrunnen, var derfor: Hvem er den sanne Gud? Ved hjelp av ti plager fullbyrdet Jehova straffedommer «over alle Egypts guder», noe som førte til at Israel ble utfridd, og til at det ble bevist at Jehova er den levende og sanne Gud. – 2Mo 12: 12.

Israelittene drog ut i samlet flokk fra Rameses i Egypt den 15. nisan i 1513 f.v.t. Etter hvert som flokken drog østover, var det uten tvil andre fra Gosen som sluttet seg til dem. Da de kom til Etham, gav Jehova dem befaling om å «snu om og slå leir framfor Pi-Hakirot . . . ved havet». Egypterne trodde at israelittene hadde gått seg vill. (2Mo 13: 20; 14: 1–3) Det virket som om de var fanget i en felle mellom Rødehavet og fjellene. Og da de egyptiske stridsvognene kom bak dem, så det ut som om det ikke fantes noen utvei. Det var under slike omstendigheter Jehova utfridde Israel og tilintetgjorde farao og hans hær. (2Mo 14: 13–31) Jehova viste på den måten sin store makt og bevirket at det «på hele jorden» ble snakket om det han gjorde for Israel. – 2Mo 9: 16; Jos 2: 10; 9: 9.