Asfaltsjøen i Trinidad og Tobago

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT PÅ TRINIDAD

HVA har Cross Harbour-tunnelen i Hongkong, motorveien mellom Innsbruck og Brennerpasset i Østerrike og Jubilee Way-viadukten i England til felles? De har alle sammen på et tidspunkt fått et veidekke som inneholder en helt unik asfalta — den som kommer fra Pitch Lake i Trinidad og Tobago.

Den store «sjøen» Pitch Lake er en naturlig forekomst av asfalt. I 1814 beskrev en geografisk ordbok den som «et fantastisk fenomen». Se selv når vi nå tar en tur til denne sjøen, som ligger nær sørvestkysten av Trinidad.

En spasertur oppå sjøen

Når vi kommer inn i landsbyen La Brea ved Pitch Lake (brea og pitch er det spanske og det engelske ordet for «bek»), legger vi merke til at noen fortauer ser ut til å synke ned i bakken. Ja, også noen hus er merkelig skjeve, som om de er i ferd med å segne sammen under sin egen vekt. Vi får ikke særlig tid til å tenke over hvorfor det er slik, for foran oss vider det seg ut noe som ser ut som en enorm, nedlagt parkeringsplass. Vi har kommet fram til asfaltsjøen. Guiden vår forteller at Pitch Lake dekker et område på rundt 0,5 kvadratkilometer og er omkring 80 meter dyp på midten. «La oss ta en nærmere titt,» foreslår han.

Veldig forsiktig tar vi våre første skritt ut på sjøen og oppdager at den ujevne overflaten er mye fastere enn vi hadde forestilt oss. Sjøen kan faktisk med letthet bære vekten av en lastebil og annet tungt maskineri. (Men hvis slike tunge ting blir stående lenge på samme sted, synker de sakte nedover.) Vi må likevel passe på hvor vi tråkker! I denne faste grunnen er det her og der små flekker med klebrig bitumen som kan gi en intetanende gjest en lite hyggelig og klissete overraskelse.

Helt fra vi kom hit, har vi av og til kjent en guffen lukt. «Hydrogensulfid,» blir vi fortalt. Det dannes små mengder hydrogensulfid i sjøen, i tillegg til metan, etan og karbondioksid. Guiden deler opp en asfaltklump, og vi ser at den ligner på sveitserost — den er full av hull etter innestengte gassbobler.

Pitch Lake har også stor betydning for dyrelivet. Den sjeldne maskeanden (Oxyura dominica) holder til i noen vannansamlinger på overflaten av asfaltsjøen og i gresset rundt den. Vi kommer antageligvis ikke til å få øye på denne lille fuglen i dag, ettersom den vanligvis blir helt urørlig eller dykker lydløst ned i vannet hvis noen nærmer seg. Da vi går forbi noe gress som rekker oss til brystet, flyr det plutselig opp en annen fugl, rødflikbladhøne (Jacana jacana). Den mørke kroppen står i kontrast til den svake gulfargen den har på undersiden av vingene. Her finnes det også amerikapurpurhøne (Porphyrula martinica) og andre våtmarksfugler. I dammene lever det små ferskvannsfisker, og innimellom hender det at man får øye på kaimaner, som tilhører krokodillefamilien.

Brukt i 400 år

Guiden vår peker mot kysten og forteller at i 1595 ankret den britiske oppdagelsesreisende sir Walter Raleigh opp i dette området. Den gangen var asfaltsjøen, som nå ligger i en liten fordypning, en flat slette med asfaltstrømmer som nådde helt ut til kysten. Raleigh brukte asfalten til å tette de lekke skipene sine og uttalte at den var «av aller beste slag», for som han sa: «Den smeltes ikke av solen slik norsk bek gjør, og er derfor meget verdifull for skip som driver handel med sydlige havner.»b

Den kanadiske legen Abraham Gesner, som senere ble kalt oljeindustriens far, framstilte i 1846 en ny lampeolje ved å destillere asfalt fra Trinidad. Denne nye oljen var parafin. Svovelen i denne asfalten gjorde dessverre at oljen fikk en ganske ubehagelig lukt. Senere oppdaget Gesner en annen asfaltforekomst, som praktisk talt var luktfri.

Asfalten fra sjøen på Trinidad kom virkelig til sin rett da det ble oppdaget hvor verdifull den var til bruk i veidekker. I 1876 foreslo noen ingeniører at den skulle brukes i veidekket på Pennsylvania Avenue i Washington, D.C. Trass i stor trafikk skal dette dekket ha holdt seg i veldig god stand i elleve år. Dette var med på å gjøre Trinidads asfalt berømt.

I de senere årene har oljeselskaper vært i stand til å produsere billigere bitumen som et biprodukt ved raffinering av råolje. Ingeniører har allikevel fortsatt å bruke Trinidads naturlige asfalt ved bygging av motorveier, broer, flyplasser og havneanlegg. Hvorfor?

En unik blanding

Denne asfalten er kjent for at når den blir brukt i asfaltblandinger, tilfører den veidekket slike egenskaper som styrke, holdbarhet, stabilitet og stor friksjon — for ikke å nevne en mattgrå finish som forbedrer sikten ved kjøring i mørke. Asfalt fra Pitch Lake er blitt brukt med stort hell i veidekker på steder der temperaturen stiger til over 40 varmegrader om sommeren og faller til under 25 kuldegrader om vinteren. På flyplasser der denne asfalten er blitt brukt på rullebanene, har dekket vart lenge til tross for stor belastning på grunn av de tunge flyene som hele tiden tar av og lander der. Disse banene er også motstandsdyktige mot nedbryting som skyldes avisingskjemikalier og drivstoff- og oljelekkasjer. Mange av disse asfaltdekkene har vart i over 20 år med lite vedlikehold eller nesten ikke noe vedlikehold i det hele tatt.

Egenskapene til asfalten fra sjøen på Trinidad er blitt forklart med dens spesielle sammensetning. Det bitumen som forekommer i denne asfalten, består av 63 til 67 prosent maltener og 33 til 37 prosent asfaltener. Maltener er en gruppe klebrige hydrokarboner som gir bitumen dets vedheftsegenskaper. Det er blitt sagt om de maltener som finnes i denne asfalten, at de er «svært klebrige og bindekraftige, snarere enn oljete, slik tilfellet er med visse typer bitumen framstilt [ved raffinering]». Asfaltener er en annen gruppe hydrokarboner, som er med på å gjøre bitumen termoplastisk — det blir mykt og flytende ved høye temperaturer, men hardt ved lave temperaturer. Disse komponentenes egenskaper og blandingsforhold gir asfalten egenskaper det er vanskelig å lage maken til i raffinerier.

Utgraving og foredling

Lyden av tunge maskiner tiltrekker vår oppmerksomhet, og vi snur oss og ser en anleggsmaskin kjøre ut på sjøen. Dette er en bulldoser utstyrt med kraftige metalltenner, som river opp asfalt fra overflaten på sjøen. Asfaltbitene blir så lastet på vogner som trekkes av kabler, til et raffineri i nærheten. Godt over ni millioner tonn asfalt er blitt gravd ut fra dette stedet siden slutten av 1800-tallet! Med dagens forbruk regner man med at de ti millioner tonn som anslås å være igjen, vil vare i enda 400 år.

Det hullet som dannes etter at flere tonn asfalt er tatt bort fra sjøen, krymper inn og forsvinner etter noen få uker. Dette gir inntrykk av at sjøen fyller seg opp igjen. Men den «faste» asfalten er i virkeligheten en svært tyktflytende væske, og slik masse flyter rett og slett ned i fordypningen fra området rundt den. Så sjøen er hele tiden i bevegelse, selv om en ikke merker det.

Husker du de skjeve husene vi så tidligere? En av grunnene til at de har beveget seg, er at det går underjordiske asfaltårer ut fra sjøen. De som bygger i dette området, må være nøye når de velger beliggenheten.

«La oss gå opp til raffineriet,» foreslår guiden. Raffineringsprosessen er ganske ukomplisert. Den ubehandlede asfalten tømmes i store tanker, som rommer over 100 tonn hver. Her smeltes asfalten ved hjelp av rørslynger med damp som er oppvarmet til cirka 165 celsiusgrader. Dette fører til at de innestengte gassene blir frigjort, og til at overflødig vann, som utgjør omkring 30 prosent av vekten av den ubehandlede asfalten, fordamper. Så blir asfalten filtrert for å fjerne små trebiter og andre planterester. Til slutt blir den varme asfalten tømt opp i fat av fiberplater fôret med silikonpapir. Fatene er laget her på raffineriet, og de tar rundt 240 kilo hver. Hele raffineringsprosessen tar omtrent 18 timer.

«Den rensede asfalten kalles Epuré,» forteller guiden oss. Den blandes lett med bitumen framstilt ved raffinering av råolje og med andre materialer som anvendes for å produsere høyverdige asfaltblandinger. I de senere år er den også blitt brukt i produksjon av forskjellige malinger, i tillegg til bindemidler og isolerende og impregnerende produkter. Slik har den funnet veien inn i mange hjem og bygninger verden rundt.

En forfatter skrev så treffende: «Det er noe spesielt . . . interessant ved dette Guds enestående verk, som fyller den som studerer naturen, med ærefrykt og beundring.» Ja, asfaltsjøen i Trinidad og Tobago er virkelig et fascinerende sted å besøke!

[Fotnoter]

Når de lettere bestanddelene i råolje fordamper, blir det tilbake en rest som nesten utelukkende består av bitumen. Bitumen blir i en del sammenhenger kalt asfalt. Men vanligvis blir ordet «asfalt» brukt om en blanding av bitumen og steinmaterialer, som sand og grus, som ofte blir brukt til veidekker. I denne artikkelen sikter «asfalt» til både det ubearbeidede og det raffinerte produktet fra Pitch Lake.

[Bilde på sidene 24 og 25]

Pitch Lake er en naturlig forekomst av asfalt

[Bilde på side 26]

Et asfaltraffineri

[Bilde på side 26]

Asfalt skrapes opp av sjøen