Jehova — «en stridsmann»

EGYPTERNES elitestyrker var blitt utslettet. Langs Rødehavet ble likene av vognstyrere og hestfolk kastet hit og dit av brenningen, og inne på land lå det militært utstyr strødd utover. Anført av Moses sang israelittene denne jublende seierssangen: «Jeg vil lovsynge [Jehova], for han er høy og herlig; hest og kriger styrtet han i sjøen. [Jehova] er en stridsmann, [Jehova] er hans navn.» — 2. Mosebok 15: 1, 3.

Jehovas seier ved Rødehavet var virkelig en demonstrasjon av hans overlegenhet i krig. Israelittene hadde gått ut av Egypt i slagorden, men var ikke særlig stridsdyktige. Ved hjelp av en skystøtte som ble en ildstøtte om natten, hadde Jehova ledet dem fra Ramses til Etam, «like ved ørkenen». (2. Mosebok 12: 37; 13: 18, 20—22, vers 18 fra NW) Så sa Jehova til Moses: «Si til israelittene at de skal snu om og slå leir foran Pi-Hakirot, rett imot Ba’al-Safon, mellom Migdol og havet! . . . Så kommer farao til å tenke at israelittene har gått seg vill i landet . . . Og . . . han setter etter dem.» (2. Mosebok 14: 1—4) Israelittene adlød Jehova. De snudde om og drog til Pi-Hakirot. Faraos spioner meldte ifra om at de tilsynelatende hadde gått seg vill, og som forutsagt mobiliserte farao sin hær for å sette etter dem. — 2. Mosebok 14: 5—9.

En felle — for israelittene eller for farao?

Omringet av fjell på begge sider og med havet foran og egypterne bak befant de livredde israelittene seg tilsynelatende i en felle. De ropte derfor til Gud om hjelp. Moses samlet folket og sa: «Vær ikke redde! Stå bare fast, så skal dere få se hvordan [Jehova] frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. [Jehova] skal stride for dere, og dere skal være stille.» (2. Mosebok 14: 10—14) Det løftet gikk i oppfyllelse. «Skystøtten som var foran dem, flyttet seg og tok plass bak dem, så den kom mellom egypternes hær og Israels hær. . . . hærene kom ikke inn på hverandre hele natten.» — 2. Mosebok 14: 15—20.

På Jehovas befaling løftet Moses staven sin ut over havet så «vannet skilte seg», for at israelittene skulle kunne unnslippe. For et forbausende mirakel som fant sted! (2. Mosebok 14: 16, 21) En sterk østavind begynte å skille vannet i Rødehavet, slik at det ble dannet en passasje som var bred nok til at hele folket — omkring tre millioner — kunne gå igjennom i slagorden. Til venstre og høyre for israelittene stod det ’størknede’ vannet som to store murer. — 2. Mosebok 15: 8.

Ved hjelp av lyset fra ildstøtten klarte israelittene å komme seg unna over havbunnen, som var blitt tørr på grunn av vinden. Da det ble morgen, hadde den siste av israelittene kommet over på den andre siden. «Egypterne satte etter dem med alle faraos hester, vogner og hestfolk og fulgte dem midt ut i sjøen.» Forfølgerne havnet rett i en felle! — 2. Mosebok 14: 23.

Jehova «skapte forvirring» blant egypterhæren, og «han slo hjulene av vognene deres, så det var tungt for dem å komme seg fram». Moses rakte nå hånden ut over havet, og ’vannet vendte tilbake til sitt gamle leie’. Vannet som hadde stått som en mur på begge sider, skylte over egypterne. De prøvde å flykte, men Jehova «drev dem midt ut i sjøen». Ingen av dem overlevde! I jubel over seieren sang israelittene sin lovsang for Jehova. — 2. Mosebok 14: 24 til 15: 3; Salme 106: 11.

Jehova strider for Josva

Jehova viste seg å være «en stridsmann» også i andre slag. Et av dem var slaget om Ai. Det første angrepet på byen slo feil på grunn av Akans alvorlige synd. Da det var ordnet opp i saken, gav Jehova Josva befaling om å gå imot byen igjen. — Josva 7: 1, 4, 5, 11—26; 8: 1, 2.

Josva fulgte Jehovas befaling. Om natten la han folk i bakhold på vestsiden av byen. Hovedstyrken drog mot nord til en dal like utenfor Ai og var klar til et frontalangrep. Mennene i Ai bet på kroken. De var fremdeles opprømte på grunn av seieren etter det forrige sammenstøtet og skyndte seg hodekulls ut av byen imot israelittene. Israelittene lot som om de trakk seg tilbake og «tok flukten mot ødemarken». Dermed trakk de også fienden lenger og lenger bort fra Ai. — Josva 8: 3—17.

Akkurat i rette øyeblikk sa Jehova til Josva: «Rekk spydet du har i hånden, ut mot Ai; for nå vil jeg gi byen i din vold.» På dette signalet gikk de som lå i bakhold, til angrep på byen. De hogg innbyggerne ned med sverd og satte ild på byen. Da fiendens styrker utenfor byen fikk se røyken, ødela det fullstendig disiplinen og kampånden hos dem. Josva, som gikk over fra tilbaketrekning til angrep, sperret fienden inne mellom sine to styrker. En seier som mennesker stod bak? Nei. Som Josva senere sa til israelittene om hvorfor de vant: «Det var [Jehova] deres Gud som kjempet for dere.» — Josva 8: 18—27; 23: 3.

Slaget ved Kisjon-bekken

Jehovas overlegenhet i krig ble igjen demonstrert ved Kisjon-bekken i nærheten av Megiddo. Kanaaneerkongen Jabin hadde undertrykt Israel i 20 år. Hæren hans, som var under Siseras kommando, hadde 900 krigsvogner med jernkniver på hjulene — en tilsynelatende uovervinnelig styrke i de dager. — Dommerne 4: 1—3, vers 3 fra NW.

Gjennom profetinnen Debora sendte Jehova likevel bud etter dommeren Barak og bad ham samle 10 000 krigere på toppen av Tabor-fjellet for å utfordre Jabins hær. Sisera reagerte raskt på denne samlingen av militære styrker og stormet fra Harosjet-Haggojim til Kisjon-bekken, mellom Tabor-fjellet og Megiddo. Han tenkte nok som så at israelittenes dårlig bevæpnede fotsoldater ikke hadde noen sjanse mot hans vogner der nede på flatmark. Men han regnet ikke med at han skulle kjempe mot en himmelsk Fiende. — Dommerne 4: 4—7, 12, 13.

Jehova gav Barak befaling om å gå ned fra det trygge stedet på toppen av Tabor-fjellet og til dalsletten. På den måten skulle han lokke Siseras tropper til kamp. Da slo Jehova til! En flom forvandlet slagmarken til en hengemyr, så Siseras tropper ikke kunne komme seg fram. I den panikk som oppstod, kunne israelittenes fotsoldater lett slå fienden. «Hele Siseras hær falt i striden. Ikke en eneste ble tilbake.» Kisjon-bekken hadde gått over sine bredder, med den følge at de kanaaneiske vognene kjørte seg fast. Vannmassene kan også ha ført med seg noen av likene. — Dommerne 4: 14—16; 5: 20, 21.

Seier over Gog og hans flokk

Disse begivenhetene i gammel tid gir oss et forhåndsglimt av Jehovas største seier, som fortsatt hører framtiden til. Et slag som vil finne sted «når årene er omme», nærmer seg. Ifølge Esekiels profeti vil Gog, som er et symbol på «denne verdens fyrste», Satan Djevelen, mobilisere en internasjonal angrepsstyrke. Han vil lede sine tropper slik at de inntar de billedlige «Israels fjell», det vil si den opphøyde åndelige tilstand som det kristne «Guds Israel» befinner seg i. — Esekiel 38: 1—9; Johannes 12: 31; Galaterne 6: 16.

Hva er det som frister Gog til å foreta dette omfattende angrepet på Guds folk? Profetien peker på deres fred og deres åndelige velstand. Gog sier: «Jeg vil dra opp mot et land med åpne byer, gå mot fredelige folk som bor trygt. De bor alle på steder som er uten murer og verken har bommer eller porter. Jeg vil rane og røve og ta bytte . . . [fra] et folk som . . . skaffer . . . seg fe [velstand, NW] og gods.» — Esekiel 38: 10—12.

Jehovas folk i sin alminnelighet er ikke velstående materielt sett. Men de er blitt åndelig rike som følge av sitt verdensomfattende forkynnelsesarbeid. ’En stor skare av alle nasjoner’ er blitt samlet inn og teller nå over fire millioner. (Åpenbaringen 7: 9, 10) Det må vi si er velstand! Satan, som er rasende på grunn av denne åndelige velstanden, prøver å utrydde Guds folk.

Men når Gog går mot Israels åndelige land, angriper han i virkeligheten Jehova Gud selv. «Da vil harmen stige opp i meg,» sier Jehova, som vil gjengjelde til gagn for sitt folk. Gogs hærer vil oppløses under kaotiske forhold. «Den ene skal vende sverdet mot den andre.» Jehova slipper så sine ødeleggende krefter løs — «høljende regn og haglsteiner; ild og svovel». Som ved Rødehavet, Ai og Kisjon-bekken vil Jehova igjen stride for sitt folk og herliggjøre sitt navn. «Slik åpenbarer jeg min storhet og hellighet og gir meg til kjenne for øynene på mange folkeslag. Da skal de sanne at jeg er [Jehova].» — Esekiel 38: 18—23.

Den historiske beretning om Jehovas kriger i gammel tid gir oss grunn til å ha fullstendig tillit til at han vil seire i den kommende ’store trengsel’. (Matteus 24: 21, 22) Jehova er alltid herre over situasjonen. Han kan overliste sine fiender og manøvrere omstendighetene slik at hans folk blir frelst. Ja, det vil gå som Jesaja forutsa: «[Jehova] drar ut som en helt, som en kriger vekker han sin stridslyst; han lar hærropet runge og viser sin styrke for fiendene.» (Jesaja 42: 13) I hans vitners øyne vil han for alltid være JEHOVA, «EN STRIDSMANN»! — 2. Mosebok 15: 3.

[Kart på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

Ruten for Israels utvandring fra Egypt

GOSEN

Memfis

Ramses

Sukkoth

Migdol

Pi-Hakirot

Etam

[Bilder på side 26]

Her, i området rundt Ai, ledet Jehova Josva og sitt folk slik at de vant en overlegen seier

Vannet i Kisjon-bekken steg raskt, noe som bidrog til at Jehovas fiender ble slått

[Rettigheter]

Begge foto: Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.