Høst gagn av ’himmelkornene’

KORT tid etter at israelittene på mirakuløst vis var blitt utfridd av Egypt, viste de en alvorlig mangel på tro på sin Befrier, Jehova. Som følge av det lot Jehova dem vandre omkring i Sinai-ødemarken i 40 år. I løpet av hele denne tiden spiste og drakk israelittene og en «stor blandet flokk» av utlendinger som sluttet seg til dem, «så de kunne bli mette». (2. Mosebok 12: 37, 38) Salme 78: 23—25 forteller hvordan dette var mulig: «Han [Jehova] tok til å gi befaling til skyhimlene der oppe, og himmelens dører åpnet han. Og han fortsatte å la manna som de kunne spise, regne over dem, ja, himmelkorn gav han dem. Mektiges brød var det mennesker spiste; forsyninger sendte han dem, så de kunne bli mette.»

Moses, som også spiste av mannaen, beskrev dette unike fødemidlet. Han skrev at om morgenen, etter at laget med dugg hadde fordampet, var det «på ødemarkens overflate . . . noe fint fnuggaktig, fint som rimfrost på jorden. Da Israels sønner fikk se det, begynte de å si til hverandre: ’Hva er det?’», eller bokstavelig på hebraisk «man huʼ?» Dette uttrykket var sannsynligvis opprinnelsen til ordet «manna», det navnet israelittene gav dette fødemidlet. Moses sa: «Det var hvitt som korianderfrø, og smaken var som av flate kaker med honning.» — 2. Mosebok 16: 13—15, 31, NW, fotnoten.

Mannaen var ikke et naturlig forekommende fødemiddel, som noen hevder. Den ble tilveiebrakt av en overnaturlig kraft. Den var for eksempel ikke bare tilgjengelig på et bestemt sted eller på en bestemt årstid. Hvis den ble oppbevart natten over, gikk det mark i den, og den begynte å stinke. Men den doble porsjonen som hver familie samlet dagen før den ukentlige sabbat, ble ikke ødelagt når den ble liggende natten over, så derfor kunne den spises på sabbaten — den dagen det ikke la seg noe manna på marken. Mannaen var helt klart en mirakuløs foranstaltning. — 2. Mosebok 16: 19—30.

Når Salme 78 omtaler ’mektige’, eller ’engler’, tyder det på at Jehova kan ha brukt engler til å framskaffe mannaen. (Salme 78: 25, NW, fotnoten) Uansett hvordan det forholdt seg, hadde folket all grunn til å takke Gud for hans godhet. Men de fleste viste en utakknemlig holdning overfor nettopp den som hadde utfridd dem av slaveriet i Egypt. Vi kan også komme til å ta Jehovas foranstaltninger for gitt eller til og med bli utakknemlige hvis vi ikke mediterer over hans kjærlige godhet. Vi kan derfor være takknemlige for at Jehova har latt beretningen om israelittenes utfrielse og de etterfølgende hendelser nedskrive til «vår opplæring». — Romerne 15: 4.

Hva de kristne kan lære av det israelittene opplevde

Jehova skaffet ikke til veie manna til de rundt tre millioner israelittene bare med tanke på å dekke deres fysiske behov. Han ønsket også ’å ydmyke dem og sette dem på prøve’ for å lutre og tukte dem til gagn for dem selv. (5. Mosebok 8: 16; Jesaja 48: 17) Hvis de reagerte positivt på lutringen og tukten, ville Jehova med glede ’gjøre godt imot dem i deres kommende dager’ ved å bringe dem fred, velstand og lykke i det lovte land.

Én viktig ting som de måtte lære, var at «mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hver uttalelse fra Jehovas munn». (5. Mosebok 8: 3) Hvis ikke Gud hadde sørget for mannaen, ville folket ha sultet, og det var noe de villig innrømmet. (2. Mosebok 16: 3, 4) Takknemlige israelitter ble hver dag minnet om at de var helt avhengige av Jehova, og de ble derfor gjort ydmyke. Når slike mennesker kom inn i det lovte land og nøt godt av den materielle overfloden der, var det mindre sannsynlig at de ville glemme Jehova og sin avhengighet av ham.

De kristne må i likhet med israelittene være seg bevisst at de er avhengige av Gud for å opprettholde livet, i både fysisk og åndelig forstand. (Matteus 5: 3; 6: 31—33) Da Jesus Kristus ble fristet av Djevelen, siterte han Moses’ ord i 5. Mosebok 8: 3: «Det står skrevet: ’Mennesket skal leve, ikke av brød alene, men av hver uttalelse som kommer fra Jehovas munn.’» (Matteus 4: 4) Ja, de sanne tilbedere av Gud får åndelig føde når de leser Jehovas uttalelser, som vi finner i hans Ord. De blir dessuten styrket i troen når de erfarer de gagnlige virkningene disse uttalelsene har på deres liv, idet de vandrer med Gud og setter Rikets interesser på førsteplassen.

Ufullkomne mennesker kan miste sin verdsettelse av ting som etter hvert blir dagligdagse, selv om det kan dreie seg om noe som gjenspeiler Jehovas kjærlige omsorg. Den overnaturlige framskaffelsen av mannaen var for eksempel noe som både forundret og tilfredsstilte israelittene til å begynne med, men etter en stund begynte mange av dem å klage. «Vår sjel har begynt å avsky det foraktelige brødet,» klaget de respektløst, noe som tydet på at de var begynt å ’trekke seg bort fra den levende Gud’. (4. Mosebok 11: 6; 21: 5; Hebreerne 3: 12) Deres eksempel tjener derfor som «en advarsel for oss, som enden på tingenes ordninger er kommet til». — 1. Korinter 10: 11.

Hvordan kan vi legge oss dette advarende eksemplet på hjertet? Blant annet ved at vi aldri lar Bibelens lære eller de åndelige gaver vi får gjennom den tro og kloke slave-klasse, bli noe alminnelig, eller dagligdags. (Matteus 24: 45) Når vi først tar Jehovas gaver for gitt eller inntar en likegyldig holdning til dem, begynner vårt forhold til ham å kjølne.

Det er med god grunn Jehova unnlater å overøse oss med en konstant strøm av spennende, nye ting. Han kaster i stedet stadig klarere lys over sitt Ord. (Ordspråkene 4: 18) Det hjelper hans folk til å tilegne seg og praktisere det de lærer. Jesus fulgte sin Fars eksempel da han underviste sine første disipler. Han forklarte Guds Ord for dem «så langt de var i stand til å høre», eller «forstå», som noen oversettelser sier. — Markus 4: 33; jevnfør Johannes 16: 12.

Øk din verdsettelse av Guds foranstaltninger

Jesus gjorde også bruk av repetisjon. Sinnet vårt kan naturligvis raskt oppfatte et bestemt punkt, et bibelsk prinsipp for eksempel, men det å legge seg dette prinsippet på hjertet og gjøre det til en del av vår kristne «nye personlighet» kan ta litt lengre tid, spesielt hvis gamle, verdslige vaner og holdninger er dypt rotfestet i oss. (Efeserne 4: 22—24) Dette var tilfellet med Jesu disipler når de skulle overvinne stolthet og framelske ydmykhet. Jesus måtte lære dem ydmykhet ved en rekke anledninger, og hver gang måtte han belyse det samme grunnleggende punktet fra en ny synsvinkel, slik at det kunne synke ned i deres hjerte, noe det med tiden også gjorde. — Matteus 18: 1—4; 23: 11, 12; Lukas 14: 7—11; Johannes 13: 5, 12—17.

I vår tid blir Jesu gjennomtenkte bruk av repetisjon brukt som et mønster på kristne møter og i Selskapet Vakttårnets publikasjoner. La oss derfor verdsette dette som et uttrykk for Guds kjærlige omsorg for oss og aldri bli lei av det vi får, slik israelittene ble lei av mannaen. Ja, når vi tålmodig gjør oss iherdige anstrengelser for å tilegne oss Jehovas regelmessige påminnelser, vil vi legge for dagen fine frukter i vårt liv. (2. Peter 3: 1) En slik takknemlig holdning viser at vi ’får tak i meningen’ i Guds Ord med både hjerte og sinn. (Matteus 13: 15, 19, 23) I den forbindelse har vi et fint eksempel i salmisten David. Han hadde ikke tilgang på den variasjon av åndelig føde som vi har i dag, men likevel beskrev han Jehovas lover som «søtere enn honning og vokskakenes flytende honning». — Salme 19: 10.

«Manna» som gir evig liv

«Jeg er livets brød,» sa Jesus til jødene. «Deres forfedre spiste mannaen i ødemarken og døde likevel. . . . Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen; hvis noen spiser av dette brød, skal han leve evig; og det brød som jeg skal gi, ja, det er mitt kjød for verdens liv.» (Johannes 6: 48—51) Bokstavelig brød eller manna verken kunne eller kan gi evig liv. Men de som viser tro på Jesu gjenløsningsoffer, vil til slutt bli velsignet med evig liv. — Matteus 20: 28.

Størsteparten av dem som høster gagn av Jesu gjenløsning, vil oppnå evig liv på en paradisisk jord. «En stor skare» av disse — forbilledlig framstilt ved «en stor blandet flokk» av utlendinger som sluttet seg til israelittene da de drog ut av Egypt — kommer til å overleve den kommende «store trengsel», som vil rense jorden for all ondskap. (Åpenbaringen 7: 9, 10, 14; 2. Mosebok 12: 38) De som israelittene selv var et forbilde på, vil oppnå en enda større belønning. Apostelen Paulus omtalte disse, som i alt teller 144 000, som Guds åndelige Israel. Den belønning de oppnår når de dør, er en oppstandelse til liv i himmelen. (Galaterne 6: 16; Hebreerne 3: 1; Åpenbaringen 14: 1) Der kommer Jesus til å gi dem en spesiell slags manna.

Betydningen av «den skjulte manna»

«Den som seirer, ham vil jeg gi noe av den skjulte manna,» sa den oppstandne Jesus til det åndelige Israel. (Åpenbaringen 2: 17) Denne symbolske skjulte manna får oss til å tenke på den manna som Gud gav Moses befaling om å oppbevare i en gullkrukke i den hellige paktens ark. Arken befant seg i Det aller helligste i tabernaklet. Der forble den ute av syne, skjult billedlig talt. Ettersom denne mannaen skulle oppbevares som et minne, ble den ikke ødelagt mens den lå i Arken, og den var derfor et passende symbol på mat som ikke forgår. (2. Mosebok 16: 32; Hebreerne 9: 3, 4, 23, 24) Det at Jesus gir de 144 000 den skjulte manna, utgjør en garanti for at de vil bli ikledd udødelighet og uforgjengelighet som åndelige sønner av Gud. — Johannes 6: 51; 1. Korinter 15: 54.

«Hos deg [Jehova] er livets kilde,» sa salmisten. (Salme 36: 9) Hvor godt bekrefter ikke foranstaltningen med mannaen — både den bokstavelige og den symbolske — denne grunnleggende sannhet! Den manna som Gud gav fortidens Israel, den symbolske manna i form av Jesu legeme som han gav til gagn for oss, og den symbolske skjulte manna som han gir de 144 000 gjennom Jesus, minner oss alle om at vi er helt avhengige av Gud for å oppnå liv. (Salme 39: 5, 7) La oss ydmykt og beskjedent stadig minne oss selv om det. Jehova vil til gjengjeld ’gjøre godt imot oss i våre kommende dager’. — 5. Mosebok 8: 16.

[Bilde på side 26]

Alle mennesker er avhengige av «det levende brød som er kommet ned fra himmelen», for å oppnå evig liv

[Bilde på side 28]

Når vi overværer alle de kristne møtene, viser vi at vi verdsetter Jehovas påminnelser