De gjorde Jehovas vilje

Foreldre som fikk lønn for sin tro

FOR israelittene var det stor stas når en gutt ble født. Det betydde at slekten ville bli ført videre, og at arvelodden ville bli i familien. Men omkring år 1593 f.v.t. kunne det å få en sønn virke mer som en forbannelse enn en velsignelse for hebreerne. Hvorfor? Fordi farao i Egypt hadde gitt befaling om at alle deres nyfødte guttebarn skulle drepes, ettersom han var redd for den raske befolkningsøkningen blant jødene i det området som var underlagt ham. — 2. Mosebok 1: 12, 15—22.

Det var i denne tiden, da det ble gjort et slikt grufullt forsøk på folkemord, at Amram og Jokebed, et hebraisk ektepar, ble foreldre til en vakker gutt. Det er lett å forestille seg hvordan redselen må ha lagt en demper på deres glede når de tenkte på det farao hadde befalt. Men Amram og Jokebed så på den lille gutten sin og bestemte seg for at de ikke skulle svikte ham, uansett hvilke følger det måtte få. — 2. Mosebok 2: 1, 2; 6: 20.

De handlet i tro

Amram og Jokebed holdt gutten sin skjult i tre måneder. (2. Mosebok 2: 2) Dermed tok de en stor risiko, for hebreerne og egypterne bodde like i nærheten av hverandre. Hvis det ble oppdaget at noen prøvde å omgå faraos befaling, ville de trolig bli straffet med døden — og barnet ville også dø. Hva kunne så disse foreldrene gjøre for at sønnen deres og de selv skulle beholde livet?

Jokebed tok noen papyrusskudd. Papyrus er en robust sumpplante, omtrent som bambus, og har en trekantet stengel som er omtrent så tykk som en finger. Planten kan bli opptil seks meter høy. Egypterne brukte den til å lage papir, matter, seil, sandaler og lette båter.

Jokebed brukte stenglene til å lage en kiste som var stor nok til at hun kunne legge barnet oppi. Så smurte hun kisten inn med asfalt og bek for at den skulle henge sammen, og for at den skulle bli vanntett. Deretter la hun barnet oppi og satte kisten i sivet ved bredden av Nilen. — 2. Mosebok 2: 3.

Barnet blir oppdaget

Datteren til Jokebed, Mirjam, stilte seg opp i nærheten for å se hva som kom til å skje. Så kom faraos datter til Nilen for å bade.a Kanskje Jokebed visste at prinsessen pleide å komme til denne delen av Nilen, og med hensikt satte fra seg kisten der den lett kunne bli oppdaget. Uansett fikk faraos datter snart øye på kisten, der den lå midt inne i sivet, og hun bad en av tjenestepikene sine om å hente den. Da hun så den gråtende gutten oppi kisten, fikk hun medlidenhet med ham. Hun skjønte at dette var et av hebreernes barn. Men hvordan kunne hun la et slikt vakkert barn bli drept? I tillegg til at faraos datter viste alminnelig medmenneskelighet, kan det være at hun var påvirket av den utbredte oppfatningen blant egypterne som gikk ut på at man måtte ha gjort gode gjerninger i løpet av sin levetid for å komme til himmelen.b — 2. Mosebok 2: 5, 6.

Mirjam, som fulgte med på avstand, gikk bort til faraos datter. «Skal jeg gå og tilkalle en amme for deg blant de hebraiske kvinnene, så hun kan amme barnet for deg?» spurte hun. «Gå av sted!» svarte prinsessen. Mirjam løp til moren sin. Det tok ikke lang tid før Jokebed stod foran faraos datter. «Ta dette barnet med deg og am det for meg,» sa prinsessen til henne, «og jeg skal selv gi deg din lønn.» Det kan godt være at faraos datter på det tidspunktet skjønte at Jokebed var moren til barnet. — 2. Mosebok 2: 7—9.

Jokebed beholdt gutten sin til han var avvent.c Dermed fikk hun mange dyrebare muligheter til å lære ham om den sanne Gud, Jehova. Så tok Jokebed ham med seg tilbake til faraos datter, som gav ham navnet Moses, som betyr «reddet opp av vannet». — 2. Mosebok 2: 10.

Hva vi kan lære

Amram og Jokebed benyttet seg fullt ut av den korte tiden de hadde anledning til å lære sønnen sin de prinsippene som gjaldt den rene tilbedelse. Foreldre i vår tid bør også utnytte sine muligheter i så måte. Ja, det er absolutt nødvendig at de gjør det. Satan Djevelen «går omkring som en brølende løve og søker å sluke noen». (1. Peter 5: 8) Han ville fryde seg om han klarte å gjøre dyrebare ungdommer — både gutter og jenter — som har utsikter til å bli fine tjenere for Jehova, til sine ofre. Det at de er unge av år, får ikke ham til å vise noen medfølelse. Kloke foreldre lærer derfor barna sine helt fra den spede barndom av å frykte den sanne Gud, Jehova. — Ordspråkene 22: 6; 2. Timoteus 3: 14, 15.

I Hebreerne 11: 23 blir det som Amram og Jokebed gjorde da de gjemte barnet sitt de tre første månedene, omtalt som en troshandling. Begge disse gudfryktige foreldrene viste at de stolte på Jehovas makt til å frelse, ved å nekte å svikte barnet sitt, og det ble de velsignet for. Vi bør også holde oss strengt til Jehovas lover og prinsipper, i tillit til at uansett hva Jehova tillater at vi blir utsatt for, så vil det til slutt være til vårt beste, for vi vil oppnå evig lykke. — Romerne 8: 28.

[Fotnoter]