Hva betyr De ti bud for deg?

I DEN tredje måned etter utfrielsen av Egypt i 1513 f.Kr. slo israelittene leir i ørkenen ved foten av Sinai-fjellet. På Jehovas befaling steg profeten Moses opp på fjellet hvor han hørte Gud love at han ville gjøre nasjonen Israel til sin «eiendom framfor alle andre folk». Moses overbrakte så dette løftet til folket gjennom nasjonens eldste. «Og hele folket svarte, alle som én: ’Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.’» — 2. Mosebok 19: 1—8; se vers 1 i NW.

Deretter kunngjorde Gud uttrykkelig De ti bud for Moses og innledet lovene med disse ordene: «Jeg er [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset.» (2. Mosebok 20: 2) Denne dekalogen var rettet til israelittene, som i det første budet får vite: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» — 2. Mosebok 20: 3.

Senere gav Jehova Moses instrukser gjennom andre guddommelige bud til Israel. (2. Mosebok 20: 4 til 23: 19) Disse utgjorde til sammen omkring 600 lover. Og for en glede det må ha vært for folket å få vite at Guds engel gikk foran dem for å berede veien til det lovte land! (2. Mosebok 23: 20—22) Jehova erklærte: «I hele ditt folks påsyn vil jeg gjøre slike under som det ikke har vært maken til på hele jorden eller hos noe folkeslag. Hele det folket du lever iblant, skal se hvor fryktinngytende det er, det verk som jeg, [Jehova], vil gjøre for deg.» Hva krevde Jehova til gjengjeld av sitt folk? «Gi nøye akt på det jeg befaler deg i dag!» Ja, Jehova krevde at folket adlød alle hans lover og forskrifter. — 2. Mosebok 34: 10, 11.

Hva De ti ord betydde for Israel

Som følge av at israelittene ble beskyttet av Gud da de flyktet fra sitt fangenskap i Egypt, hadde de lært Guds navn å kjenne i en ny forstand. Jehova var blitt deres Befrier. (2. Mosebok 6: 2, 3) Det tredje bud fikk derfor en spesiell betydning for dem, ettersom de her fikk et forbud mot å misbruke Guds navn. — 2. Mosebok 20: 7.

Men hva med det fjerde bud, som dreide seg om hviledagen eller sabbaten? Dette budet understreket betydningen av å ha respekt for det som er hellig, slik Jehova tidligere hadde vist da han innførte en «sabbat» i forbindelse med innsamlingen av manna. (2. Mosebok 16: 22—26) Fordi enkelte israelitter ikke straks adlød Jehova, minnet han dem simpelthen om at han hadde gitt dem denne befalingen. «Husk at [Jehova] har gitt dere sabbaten! . . . Så holdt folket seg i ro den sjuende dagen.» (2. Mosebok 16: 29, 30) Senere viste Jehova hvor enestående dette arrangementet var, da han sa: «Den skal være et tegn på pakten mellom meg og israelittene til evig tid.» — 2. Mosebok 31: 17.

Tenk også på det uforlignelige tiende bud, som forbyr begjær. Dette er en lov som ikke noe menneske kunne håndheve. Enhver israelitt var ansvarlig overfor sin Gud, Jehova, som ransaket den enkeltes hjerte for å finne ut hvilke motiver han hadde. — 2. Mosebok 20: 17; 1. Samuelsbok 16: 7; Jeremia 17: 10.

Et korrigert syn

Jesus Kristus, som ble født inn i nasjonen Israel, sa til sine disipler: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» (Matteus 5: 17) Apostelen Paulus skrev til de kristne hebreere: «Loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingene selv slik de virkelig er.» (Hebreerne 10: 1) Dersom du hadde vært en hebreer som var gått over til kristendommen, hvordan ville du ha forstått disse uttalelsene? Noen medlemmer av den første kristne menighet trodde at de hundrevis av lover som Gud gav gjennom Moses, De ti bud innbefattet, fremdeles var gjeldende. Men var dette det rette syn?

Tenk nøye over Paulus’ ord til de jøde-kristne i provinsen Galatia: «Vi er av fødsel jøder og ikke syndere av hedensk ætt. Men vi vet at et menneske ikke blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Kristus Jesus.» (Galaterne 2: 15, 16) Det ble altså ikke krevd at en skulle vise fullstendig lydighet mot Moseloven for å komme i en rettferdig stilling innfor Gud, for det ville ikke være mulig for ufullkomne mennesker. Paulus tilføyde: «De som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er den som ikke holder fast på alt det som står skrevet i lovboken og gjør etter det. . . . Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld.» — Galaterne 3: 10—13.

Når Jesu jødiske etterfølgere ikke lenger var under lovens forbannelse, var da en kristen forpliktet til å holde alle de budene som var gitt til Israel? Paulus skrev til kolosserne: «[Gud] tilgav oss alle våre synder. Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset [torturpælen, NW].» — Kolosserne 2: 13, 14.

Det var uten tvil mange av de første kristne som trengte å korrigere sitt syn og innse at de var blitt «løst fra loven». (Romerne 7: 6) Ved å vise tro på Jesu offerdød, som avskaffet loven og banet vei for innvielsen av den forutsagte ’nye pakt’, var det mulig for dem å stå i et godkjent forhold til Jehova. — Jeremia 31: 31—34; Romerne 10: 4.

Hvilken betydning har de for oss?

Betyr dette at De ti bud, en grunnleggende del av loven, ikke lenger har noen betydning for de kristne? På ingen måte. Selv om De ti ord ikke er juridisk bindende for de kristne, utgjør de, i likhet med andre befalinger i Moseloven, fremdeles sunne retningslinjer. Jesus sa for eksempel at de to største bud er de som fordrer kjærlighet til Gud og til nesten. (3. Mosebok 19: 18; 5. Mosebok 6: 5; Matteus 22: 37—40) I Paulus’ veiledning til de kristne i Roma siterte han det sjette, sjuende, åttende og tiende bud og tilføyde: «Eller hvilket bud det kan være, de sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv.» — Romerne 13: 8, 9.

Siden De ti bud er en del av Guds inspirerte Ord, hvilken hensikt tjener de da i dag? De viser hva som er Guds syn i forskjellige spørsmål. (2. Timoteus 3: 16, 17) Tenk over hvordan de gjør dette.

De fire første budene kaster lys over våre forpliktelser overfor Jehova. (Det første) Han er en Gud som krever udelt hengivenhet. (Matteus 4: 10) (Det andre) Ingen av hans tjenere må bruke gudebilder. (1. Johannes 5: 21) (Det tredje) Vi må bruke Guds navn på en tilbørlig og verdig måte, aldri på en respektløs måte. (Johannes 17: 26; Romerne 10: 13) (Det fjerde) Hele vårt liv må dreie seg om åndelige ting. Det gjør det mulig for oss å hvile eller å ’holde sabbat’ hva det å følge en selvrettferdig handlemåte angår. — Hebreerne 4: 9, 10.

(Det femte) Det at barna er lydige mot sine foreldre, er fremdeles av grunnleggende betydning for familiens enhet og fører til at den oppnår Jehovas velsignelse. Og for et vidunderlig håp dette «første av budene som har et løfte», gir! Det gir ikke bare løfte om at «det kan gå deg godt», men også om at «du kan leve lenge i landet». (Efeserne 6: 1—3) Nå som vi lever i de «siste dager» av denne onde tingenes ordning, vil en slik lydighet mot Gud gi unge mennesker utsikter til å leve evig, uten å måtte dø. — 2. Timoteus 3: 1; Johannes 11: 26.

Kjærligheten til vår neste vil hindre oss i å skade ham ved slike onde gjerninger som (det sjette) å slå i hjel, (det sjuende) å bryte ekteskapet, (det åttende) å stjele og (det niende) å komme med uriktige uttalelser. (1. Johannes 3: 10—12; Hebreerne 13: 4; Efeserne 4: 28; Matteus 5: 37; Ordspråkene 6: 16—19) Men hva med våre motiver? (Det tiende) Budet om ikke å begjære minner oss om Jehovas krav om at våre intensjoner alltid er rette i hans øyne. — Ordspråkene 21: 2.

Hvilket vell av kunnskap finner vi ikke i De ti bud! Fordi de er basert på guddommelige prinsipper som aldri blir foreldet, burde vi verdsette dem som verdifulle påminnelser om den plikt vi har til å elske Gud og vår neste. — Matteus 22: 34—39.

[Bilde på side 6]

Jesu død avskaffet loven, deriblant De ti bud som ble gitt til israelittene ved fjellet Sinai