Senere gav Jehova Moses instrukser gjennom andre guddommelige bud til Israel. (2. Mosebok 20: 4 til 23: 19) Disse utgjorde til sammen omkring 600 lover. Og for en glede det må ha vært for folket å få vite at Guds engel gikk foran dem for å berede veien til det lovte land! (2. Mosebok 23: 20—22) Jehova erklærte: «I hele ditt folks påsyn vil jeg gjøre slike under som det ikke har vært maken til på hele jorden eller hos noe folkeslag. Hele det folket du lever iblant, skal se hvor fryktinngytende det er, det verk som jeg, [Jehova], vil gjøre for deg.» Hva krevde Jehova til gjengjeld av sitt folk? «Gi nøye akt på det jeg befaler deg i dag!» Ja, Jehova krevde at folket adlød alle hans lover og forskrifter. — 2. Mosebok 34: 10, 11.

Men hva med det fjerde bud, som dreide seg om hviledagen eller sabbaten? Dette budet understreket betydningen av å ha respekt for det som er hellig, slik Jehova tidligere hadde vist da han innførte en «sabbat» i forbindelse med innsamlingen av manna. (2. Mosebok 16: 22—26) Fordi enkelte israelitter ikke straks adlød Jehova, minnet han dem simpelthen om at han hadde gitt dem denne befalingen. «Husk at [Jehova] har gitt dere sabbaten! . . . Så holdt folket seg i ro den sjuende dagen.» (2. Mosebok 16: 29, 30) Senere viste Jehova hvor enestående dette arrangementet var, da han sa: «Den skal være et tegn på pakten mellom meg og israelittene til evig tid.» — 2. Mosebok 31: 17.