De kristne er pålagt å ta seg av de eldre iblant dem
DET hadde gått tre måneder. Men ingen av den eldre kvinnens barn hadde tatt seg tid til å besøke henne. Hun er en ensom beboer på et aldershjem i Cape Town i Sør-Afrika. Barna hennes bor like i nærheten.
En eldre kvinne som bor på et aldershjem i Johannesburg, tilbringer mesteparten av tiden på balkongen. Hun sitter ofte og gråter.
Slike sørgelige tilfelle blir stadig mer vanlige, selv i land hvor det tidligere var vanlig skikk og bruk å ta godt hånd om de eldre. I Soweto, den store svarte bydelen utenfor Johannesburg, har «de gamle mistet sin myndighet og familiens tradisjonelle respekt og omsorg», ifølge en pressemelding. Det har oppstått en lignende situasjon blant den store indiske befolkningen i Sør-Afrika. Indere har vanligvis hatt omsorg for de gamle iblant dem, men som en embetsmann nylig sa, er det nå blitt slik at unge indiske ektepar ’ikke ønsker å bli bebyrdet med sine gamle foreldre’.
Sanne kristne følger imidlertid Bibelens påbud: «Du skal hedre din far og din mor.» (2. Mosebok 20: 12; Efeserne 6: 2) Denne forpliktelsen opphører ikke når foreldrene blir gamle. I 1. Timoteus 5: 8 står det nemlig: «En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.» En kristen må blant annet sørge for sine tilårskomne foreldre, selv om dette innebærer store offer — både følelsesmessig og økonomisk.
Medlemmer av den kristne menighet i dag har stort sett gjort en beundringsverdig innsats for å dekke sine foreldres følelsesmessige og fysiske behov. Men sett at eldre kristne ikke har gudfryktige barn eller barnebarn som kan ta seg av dem. Hvordan får de dekket sine behov?
Menighetens ansvar
Disippelen Jakob skrev: «En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød.» Jakob sa også: «Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: ’Farvel, hold dere varme og spis dere mette’ — hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død.» — Jakob 1: 27; 2: 15—17.
Så hvis en eldre kristen trenger hjelp, er det noe som angår hele menigheten. De eldste kan ta ledelsen når det gjelder dette. Som Paulus skrev i 1. Timoteus 5: 4 (NW), bør de først finne ut hvorvidt den eldre bror eller søster har barn eller barnebarn som er villige til å «betale et passende vederlag til sine foreldre og besteforeldre, for dette er antagelig i Guds øyne». Hvis en slik ordning ikke er mulig, kan de eldste undersøke hvilke offentlige trygder eller stønader som er tilgjengelige. Det kan også være at noen i menigheten er i en slik stilling at de kan yte økonomisk hjelp.
Hvis det imidlertid viser seg at slike ordninger ikke lar seg gjennomføre, kan de eldste vurdere om vedkommende er kvalifisert til å motta støtte fra selve menigheten. Paulus sa: «Bare den som har fylt seksti år, kan innskrives blant menighetens enker. Hun må ha vært én manns hustru, være kjent for sine gode gjerninger.» — 1. Timoteus 5: 9, 10.
Men som regel er det ikke penger det er behov for. De eldste kan finne ut nøyaktig hva som er nødvendig. Trenger den eldre bror eller søster hjelp med innkjøp? Er de ensomme, eller trenger de oppmuntring? Trenger de transport til møtene? Har de behov for at noen kommer og leser fra Bibelen og kristne publikasjoner for dem? Hvis en eldre person fysisk sett ikke er i stand til å komme på møtene, er det da mulig å gjøre opptak av møtene, slik at vedkommende kan høre programmet hjemme hos seg selv? Det kan være at de eldste må besøke og snakke med de eldre mange ganger før de får fullstendig innblikk i situasjonen. Men som hyrder bør de ’merke seg vel hvordan sauene ser ut’. — Ordspråkene 27: 23.
Hvordan menigheter har hjulpet
Når man har fått fastslått hvilke behov en eldre bror eller søster har, kan man treffe bestemte tiltak. I en menighet hvor det hersker en varm, omsorgsfull og uselvisk ånd, er det ikke vanskelig å finne mange brødre og søstre som er villige til å hjelpe. Da faller det ikke en urimelig stor byrde bare på noen få. Én menighet har for eksempel utarbeidet en plan for forkynnere som ønsker å besøke de eldre. Brødrene og søstrene er glade for å kunne være med på dette, og ingen av de eldre blir oversett.
I en annen menighet var det et eldre Jehovas vitne som ble overlatt til seg selv av sine ikke-troende barn. Men unge Jehovas vitner på stedet vasket og strøk klær og gjorde rent for henne, og de stelte også hagen hennes. Brødrene var med på å betale husleien og maten hennes. De tok henne med på stevner og møter. Og da hun døde, ordnet de alt det praktiske og økonomiske i forbindelse med begravelsen.
I en liten menighet i Sør-Afrika ble en eldre, farget bror (som tilhørte en slekt av blandet rase) helt lam etter et slag. Ettersom han ikke hadde noen slektninger som kunne ta seg av ham, lot en søster — som var enke — og sønnen hennes ham bo hos dem. Brødre fra menigheten badet ham hver sin gang. Og en hvit pionerbror kjørte tur med denne eldre broren i en rullestol. Dette var et uvanlig syn i Sør-Afrika og vakte stor oppsikt. Menigheten tok seg kjærlig av denne broren helt til han døde.
Det er ikke dermed sagt at det er lett å ta seg av eldre brødre og søstre. Vi må kanskje være svært initiativrike og besluttsomme for å kunne overvinne eventuelle problemer som kan oppstå.
Hjelp de eldre til å komme på møtene
En eldre søster som var enke og hadde problemer med hjertet, fikk en dag besøk av en eldste. Mens han var der, ringte en av naboene på og sa: «Jeg kommer ofte innom og finner at hun sitter og gråter fordi ingen kommer og tar henne med til Rikets sal.» Problemet var ikke så alvorlig som naboen gav uttrykk for, ettersom en familie i menigheten hadde en fast avtale om å kjøre henne til møtene. Men ved noen få anledninger hadde mannen jobbet overtid og ikke rukket å hente henne. Det kunne imidlertid helt sikkert ha blitt ordnet med at andre hentet henne.
Det er derfor viktig å huske at møtedeltagelse er svært viktig for de eldre. (Hebreerne 10: 24, 25) I en menighet er det en eldste som alltid ser etter om et bestemt eldre Jehovas vitne er til stede i Rikets sal. Hvis hun ikke er der fordi hun ikke er blitt hentet, løper han ut til bilen og kjører og henter henne. Hennes kjærlige smil gjør denne ekstra anstrengelsen vel verdt.
Taktfulle, men likevel iherdige
Av og til ønsker eldre mennesker imidlertid å være nokså uavhengige. Det kan være at de ikke vil ta imot hjelp selv om de trenger det. Og med mindre de eldste eller de som har fått i oppgave å hjelpe, er årvåkne, kan slike eldre mennesker være tilbøyelige til å prøve å ’gjøre det på egen hånd’.
En eldre enke hadde kreft, men hadde ikke sagt noe om det til andre. Hun trengte hjelp til å flytte sine personlige eiendeler til et sted som lå et par kilometer unna. I stedet for å si ifra til de eldste i menigheten fikk hun en 84 år gammel venninne til å hjelpe seg. Sammen lesste de noen av tingene på en kjerre og forsøkte å skyve den ved egen hjelp. De innså imidlertid snart at de ikke ville klare det, og enkens venninne gikk for å hente hjelp hos en eldste i nærheten.
Vi må derfor være taktfulle, men likevel iherdige og tenke over hva vi kan gjøre for å hjelpe slike. Hvis vi bare kommer med et generelt tilbud og sier: ’Hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med, må du bare si ifra’, vil svaret ofte være: ’Takk, men jeg klarer meg bra.’ Husk at da Lydia innbød apostelen Paulus og andre, gav hun seg ikke selv om de til å begynne med øyensynlig avslo. Isteden ’nødde hun dem til det’. (Apostlenes gjerninger 16: 15) Vær derfor iherdig. Finn ut hvilke behov og ønsker de eldre har, før de må spørre om hjelp.
De eldre bør selvfølgelig verdsette de anstrengelser andre gjør seg, og ikke være nærtagende, altfor kravstore eller kritiske. Hvis en eldre bror eller søster for eksempel får kjøre med andre, vil det være på sin plass at de tilbyr seg å være med på å betale omkostningene. En eldre søster baker brød og hekler små ting som hun gir til dem som kjører henne til møtene. I mange tilfelle er alt som trengs, å takke.
De kristne i dag bestreber seg på å adlyde påbudet i 3. Mosebok 19: 32: «Du skal reise deg for de grå hår og vise de gamle ære.» Jehovas tjenere overlater ikke de eldre til seg selv, slik mange verdslige mennesker gjør, og de unndrar seg ikke det ansvar som barn har overfor sine foreldre. Ved å sette av tid, ved å være tålmodige og med Jehovas hjelp arbeider de kristne for å kunne ta seg av de eldre iblant dem.
[Bilde på side 23]
De unge i menigheten kan ofte gjøre mye for å hjelpe de eldre