MORD

De ordene på grunnspråkene som blir gjengitt med «drepe» og «myrde», refererer generelt til det å ta et annet menneskes liv. Sammenhengen eller en sammenligning med andre skriftsteder vil vise om det dreier seg om en forsettlig eller uforsettlig, lovlig eller ulovlig, handling. I budet «du skal ikke myrde» (2Mo 20: 13) er det for eksempel tydelig at det hebraiske ordet for «myrde» (ratsạch) refererer til en lovstridig handling, til overlagt eller forsettlig drap. Men i 4. Mosebok 35: 27 betegner det samme ordet en handling som en blodhevner var bemyndiget til å utføre. Budet «du skal ikke myrde» må derfor forstås i forhold til hele Moseloven, som under visse omstendigheter tillot at man tok et menneskes liv, for eksempel ved henrettelse av en forbryter.

Den tidlige historie. Mord har vært kjent nesten fra begynnelsen av menneskehetens historie. Ved sin ulydighet gav det første menneske, Adam, synd og død videre til sine etterkommere og ble dermed i virkeligheten en morder. (Ro 5: 12; 6: 23) Det var Djevelen som med overlegg bidrog til denne utviklingen ved å forlede Adams hustru, Eva, til å synde, noe som gjorde ham til en manndraper, en morder, fra det tidspunkt da han begynte å opptre som en bakvasker av Gud. – 1Mo 3: 13; Joh 8: 44.

Mindre enn 130 år senere fant det første mordet i vanlig forstand sted. Det var et brodermord. Kain, Adams førstefødte sønn, myrdet sin rettferdige bror, Abel, drevet av misunnelse og hat. (1Mo 4: 1–8, 25; 5: 3) På grunn av denne handlingen ble Kain straffet med en forbannelse og forvist; han skulle bli en omstreifer og en flyktning på jorden. (1Mo 4: 11, 12) Det var først etter vannflommen på Noahs tid at Gud bemyndiget mennesker til å fullbyrde dødsstraff for mord. – 1Mo 9: 6.

Under Moseloven. Flere hundre år senere fikk israelittene Moseloven, som inneholdt omfattende bestemmelser angående det å ta et annet menneskes liv. Den skilte mellom overlagt eller forsettlig drap og uforsettlig drap. Omstendigheter som ble tatt i betraktning når gjerningsmannen hevdet at drapet hadde skjedd av vanvare, var om han (1) på forhånd hadde hatet den drepte (5Mo 19: 11, 12; jf. Jos 20: 5), (2) hadde ligget på lur etter ham (4Mo 35: 20, 21) eller (3) hadde brukt en gjenstand eller et redskap som man kunne drepe et menneske med (4Mo 35: 16–18). Også slaver som døde når de ble slått av sin herre, skulle hevnes. (2Mo 21: 20) Mens de som hadde drept noen med forsett, skulle straffes med døden og ikke kunne kjøpes fri med en løsepenge, kunne de som hadde drept noen av vanvare, bevare livet ved å flykte til en tilfluktsby. – 2Mo 21: 12, 13; 4Mo 35: 30, 31; Jos 20: 2, 3; se TILFLUKTSBYER.

Visse overlagte handlinger som indirekte forårsaket eller kunne ha forårsaket en annens død, ble betraktet som sidestilt med forsettlig drap. Hvis en okse for eksempel hadde det med å stange og eieren var blitt advart og likevel ikke passet på den, kunne det at den drepte et menneske, føre til at han ble idømt dødsstraff. I noen tilfeller kunne det imidlertid tas imot en løsepenge for eierens liv. Dommerne ville uten tvil i et slikt tilfelle ta omstendighetene i betraktning. (2Mo 21: 29, 30) Hvis noen avla falskt vitnesbyrd for å oppnå at en annen ble dømt til døden, skulle vedkommende selv lide døden. – 5Mo 19: 18–21.

Loven tillot selvforsvar, men begrenset den retten man hadde til å kjempe for sin eiendom. Hvis en mann drepte en tyv som var i ferd med å bryte seg inn i hans hjem, pådrog han seg blodskyld hvis det skjedde om dagen. Grunnen til det var tydeligvis at det ikke var dødsstraff for tyveri, og at tyven kunne gjenkjennes og stilles for retten. Hvis inntrengeren kom om natten, var det imidlertid vanskelig å se hva man gjorde, og å vite hva inntrengeren hadde i sinne. Derfor ble den som drepte en som trengte seg inn i hans hjem om natten, betraktet som skyldfri. – 2Mo 22: 2, 3.

I det første århundre e.v.t. ble de som forsøkte å drepe Jesus, omtalt som barn av Djevelen, den første manndraperen. (Joh 8: 44) De skriftlærde og fariseerne utsmykket de rettferdiges graver og hevdet at de ikke ville ha vært med på å slå profetene i hjel hvis de hadde levd på sine forfedres tid. Likevel la de den samme morderiske innstilling for dagen overfor Guds Sønn. – Mt 23: 29–32; jf. Mt 21: 33–45; 22: 2–7; Apg 3: 14, 15; 7: 51, 52.

Hat sidestilt med mord. Mord utgår fra hjertet. (Mt 15: 19; Mr 7: 21; jf. Ro 1: 28–32.) Enhver som hater sin bror, er derfor en manndraper, en morder. (1Jo 3: 15) Jesus forbandt også mord med urette holdninger – for eksempel det at man er vedvarende vred på sin bror, tiltaler ham med ringeaktende skjellsord eller fordømmer ham som en ’foraktelig dåre’. (Mt 5: 21, 22) Et slikt hat kan føre til mord. Det ser ut til at ordene i Jakob 5: 6 – «dere har fordømt, dere har myrdet den rettferdige» – kan forstås på denne måten. Onde, rike personer som gav uttrykk for hat overfor Guds Sønns sanne disipler og undertrykte dem, myrdet i noen tilfeller også disse kristne bokstavelig talt. Ettersom Jesus Kristus betrakter det som blir gjort mot hans brødre, som noe som blir gjort mot ham selv, hadde disse menneskene i billedlig forstand også myrdet ham, og det var tydeligvis det Jakob hadde i tankene. – Jf. Jak 2: 1–11; Mt 25: 40, 45; Apg 3: 14, 15.

Selv om Kristi etterfølgere ville bli forfulgt og i noen tilfeller til og med drept for rettferdighetens skyld, måtte det aldri skje at de kom til å lide fordi de hadde gjort seg skyldig i mord eller i andre forbrytelser. – Mt 10: 16, 17, 28; 1Pe 4: 12–16; Åp 21: 8; 22: 15.