HÅND
Den ytterste delen av armen. Det hebraiske ordet for «hånd» omfatter noen ganger håndleddet; for eksempel brukes det i denne betydningen i 1. Mosebok 24: 22, 30, 47 og i Esekiel 16: 11, hvor det er tale om armbånd som settes på en kvinnes «hender», og i Dommerne 15: 14, hvor det er tale om båndene rundt Samsons ’hender’. Ettersom hånden anvender og styrer kraften fra armen, blir ordet «hånd» ofte brukt billedlig i betydningen anvendt makt. (2Mo 7: 4; 13: 3; 5Mo 2: 15; Lu 1: 66) Ettersom menneskehånden er svært bevegelig og anvendelig og kan brukes til så mange slags arbeid, blir den i mange skriftsteder brukt som symbol på en rekke forskjellige handlinger.
Det vanligste hebraiske ordet for «hånd» er jadh; ordet kaf blir noen ganger gjengitt med «hånd», men det betyr bokstavelig «håndflate». (Job 22: 30, NW, fotn.) Det vanligste greske ordet for «hånd» er kheir.
Håndbevegelser og deres betydning. Man benyttet håndbevegelser for å gi uttrykk for forskjellige ting. Man løftet hendene i bønn, som regel med håndflatene vendt bønnfallende mot himmelen (2Kr 6: 12; Ne 8: 6); løftet hånden under avleggelse av en ed (1Mo 14: 22); berørte munnen med hånden som en form for hilsen (Job 31: 27); klappet i hendene av glede eller for å tilkjennegi sitt bifall (2Kg 11: 12) eller som tegn på vrede eller forakt (4Mo 24: 10; Job 27: 23; Na 3: 19); svingte truende med hånden (Jes 10: 32); holdt hendene på hodet eller på hoftene som tegn på sorg eller trengsel (2Sa 13: 19, Jer 30: 5, 6); vasket hendene i vann som tegn på seremoniell renhet eller uskyld eller for å befri seg for ansvar. – Mt 15: 1, 2; 27: 24; se som en kontrast til dette Sl 26: 5, 6; 51: 1, 2; se KROPPSSTILLINGER, GESTER, SYMBOLSKE HANDLINGER.
Brukt billedlig og symbolsk. Hånden ble noen ganger brukt billedlig om selve personen, som da David bad Nabal om mat: «Gi dine tjenere og din sønn David det din hånd måtte finne.» (1Sa 25: 8) Den kunne også betegne et menneskes generelle innstilling eller handlemåte (1Mo 16: 12) eller det at ethvert menneske skal stå til regnskap for sine handlinger. – 1Mo 9: 5; Ese 3: 18, 20.
Ved den seremonien som foregikk i forbindelse med at prestene ble innsatt i sitt embete, la Moses ofrene på prestenes hender, noe som innebar at han i symbolsk forstand utrustet dem og ’fylte deres hender’ med makt og myndighet med tanke på prestetjenesten. – 3Mo 8: 25–27, 33; se FYLLE NOENS HÅND MED MAKT.
Jehova forsikret Jakob om at hans sønn Josef skulle ’legge sin hånd på hans øyne’, det vil si lukke Jakobs øyne etter at Jakob var død. (1Mo 46: 4) Dette privilegiet tilkom vanligvis den førstefødte. Disse ordene gav derfor ikke bare Jakob en forsikring om at hans elskede sønn Josef ville være i hans nærhet i hans siste leveår, men de var åpenbart også et uttrykk for at førstefødselsretten, som Ruben forspilte, skulle gå til Josef.
Det sies billedlig om Gud at han bruker sine ’hender’, det vil si anvender sin makt, når han utretter noe, for eksempel i forbindelse med skapelsen (Sl 8: 6; 102: 25), tilintetgjørelsen av sine fiender (Jes 25: 10, 11), utfrielsen av sitt folk (2Mo 7: 4, 5), gunstbevisninger og maktutfoldelser overfor dem som søker ham (Esr 8: 22), materiell omsorg (Sl 104: 28; 145: 16) og tilbud om hjelp (Jes 11: 11). Elihu erklærte at de mektige går bort, «men ikke ved noens hånd», og steinen i Nebukadnesars profetiske drøm ble brutt løs fra fjellet, men «ikke med hender». I begge tilfellene betydde dette at det ville skje ved Jehovas makt og ikke ved menneskers inngripen. – Job 34: 1, 20; Da 2: 34, 44, 45.
Å være ’i noens hånd’ eller ’under noens hånd’ vil si å være underlagt noens makt eller herredømme (1Mo 9: 2; 41: 35; Job 2: 6; 1Pe 5: 6; jf. 1Mo 37: 21), eller det kan bety ’stå til noens rådighet’ eller ’være i noens varetekt’ (1Mo 16: 6; jf. NB; 1Mo 42: 37; jf. NB; Lu 23: 46; Joh 10: 28, 29). At noe skjer «med løftet hånd», betyr at det skjer under utfoldelse av kraft, seierrikt (2Mo 14: 8); å ’styrke noens hender’ betyr å gi noen makt, å støtte eller utruste noen (Esr 1: 6); ’å svekke hendene’ vil si å bryte ned moralen (Jer 38: 4); å ’legge sin sjel i sin hånd’ vil si å sette livet på spill (1Sa 19: 5; Job 13: 14). Man ’gav håndslag’ når man avla et løfte (Esr 10: 19), eller når man stilte sikkerhet for noen (Ord 6: 1–3; 17: 18; 22: 26); å ’legge hånden på noe’ kan bety å foreta seg noe (5Mo 15: 10; jf. KJ); å ’legge sin hånd på en annens eiendom’ betyr å stjele den eller å gjøre urettmessig bruk av den (2Mo 22: 7, 8, 10, 11); ’rene hender’ betegner uskyld (2Sa 22: 21; jf. Sl 24: 3, 4); ’hender fulle av blodsutgytelse’ betegner drap (Jes 1: 15; 59: 3, 7); å ’legge hånden på munnen’ betyr å forholde seg taus (Dom 18: 19); å ’la hendene synke’ vil si å bli mismodig (2Kr 15: 7; se også Jes 35: 3; He 12: 12, 13); å ’åpne hånden’ vil si å være gavmild (5Mo 15: 11).
Å «ligge litt til med foldede hender» fører til fattigdom for den late. (Ord 6: 9–11) Den late blir beskrevet som en som er for trett til å føre sin hånd tilbake til munnen etter at han har stukket den ned i gjestebudsskålen. (Ord 26: 15) Den forsømmelige, som «arbeider med slapp hånd, kommer til å sitte i små kår», mens «den flittiges hånd gjør rik». – Ord 10: 4.
Av andre hebraiske idiomatiske uttrykk hvor ordet «hånd» inngår, kan nevnes: å ’legge sin hånd sammen med noen’, som betyr å gjøre felles sak med noen eller stå på deres side (2Mo 23: 1; 1Sa 22: 17); ’ved noens hånd’ betyr under vedkommendes ledelse (2Mo 38: 21) eller ved hjelp av vedkommende (2Mo 4: 13; 3Mo 8: 36; 10: 11); at ’ens hånd ikke rekker’, eller at ’ens hånd ikke når fram til noe’, betyr at man ikke har tilstrekkelige (økonomiske) midler (3Mo 14: 21); ’hva ens hånd når til’, betyr hva man har råd til (4Mo 6: 21); ’sverdets hånd’ betyr sverdets makt eller sverdets vold (Job 5: 20); ’tungens hånd’ betyr tungens makt (Ord 18: 21); at man ’finner livskraft for sin hånd’ betyr at ens kraft blir gjenopplivet (Jes 57: 10, NB); å ’lukke hånden for sin bror’ vil si å være for gjerrig til å hjelpe ham. – 5Mo 15: 7.
Jehova sa til israelittene at de skulle binde hans ord «som et tegn på [sin] hånd» (5Mo 6: 6–8; 11: 18), noe som betydde at de stadig skulle huske det og ha det for øye. Likeledes hadde han risset Sion inn på sine håndflater (Jes 49: 14–16), et uttrykk for at han aldri ville glemme det. En lignende betydning hadde det løfte Jehova gav de evnukkene som holdt fast ved hans pakt. Han ville gi dem «et minnesmerke» (el. «et sted»; bokst.: «en hånd») i sitt hus. (Jes 56: 4, 5, NW, fotn.) Når noen som tilbad Gud, i symbolsk forstand skrev på sin hånd: «Tilhører Jehova», betydde det at de var hans slaver. (Jes 44: 5) På lignende måte er det at noen har ’villdyrets merke’ på sin høyre hånd, et symbol på at de gir «villdyret» og dets «bilde» sin oppmerksomhet, hengivenhet og aktive støtte, ettersom hendene blir brukt til å utføre arbeid med til gagn for den man tjener. – Åp 13: 16, 17; 14: 9, 10; 20: 4.
Håndspåleggelse. Man pleide å legge hendene på en person eller et dyr av forskjellige grunner. Den vanligste hensikten ved håndspåleggelse var å utnevne eller utpeke en person eller et dyr for å tilkjennegi at personen eller dyret var godkjent til et bestemt formål. Da prestene i Israel høytidelig ble innsatt i sitt embete, la Aron og hans sønner hendene på hodet til den oksen og de to værene som skulle ofres, og godkjente derved at disse dyrene ble ofret til gagn for dem for at de skulle kunne bli Jehova Guds prester. (2Mo 29: 10, 15, 19; 3Mo 8: 14, 18, 22) Da Moses på Guds befaling utnevnte Josva til sin etterfølger, la han sin hånd på Josva, som derved ble «full av visdoms ånd», slik at han kunne lede Israel på rette måte. (5Mo 34: 9) Man la også hendene på en person som tegn på at vedkommende mottok en velsignelse. (1Mo 48: 14; Mr 10: 16) Jesus Kristus rørte ved, eller la hendene på, noen av dem han helbredet. (Mt 8: 3; Mr 6: 5; Lu 13: 13) Den hellige ånds gave ble i noen tilfeller gitt til noen ved at apostlene la hendene på dem. – Apg 8: 14–20; 19: 6.
Utnevnelser til tjeneste. I den kristne menighet foretok man utnevnelser av modne menn som skulle ivareta ansvarsfulle oppgaver, ved at de som var bemyndiget til det, la hendene på dem. (Apg 6: 6; 1Ti 4: 14) På grunn av den innflytelse disse mennene kunne øve, og det eksempel de skulle utgjøre, gav apostelen Paulus Timoteus denne formaningen: «Vær aldri snar til å legge hendene på noen; vær heller ikke delaktig i andres synder.» Dette betydde at Timoteus ikke skulle utnevne en mann uten å ta hans kvalifikasjoner i betraktning. Det var ellers en fare for at han ikke påtok seg sitt ansvar på rette måte, og Timoteus måtte da bære en del av skylden for de vanskeligheter dette skapte. – 1Ti 5: 22.
Høyrehånden. Høyrehånden hadde stor betydning symbolsk sett. Det mishaget Josef at Jakob la armene i kors for å legge sin høyre hånd på Efraim, som var Josefs yngste sønn. Men Jakob gjorde dette med vilje, nemlig for å gi Efraim den fremste velsignelsen. (1Mo 48: 13–20) Den som befant seg ved en herskers høyre hånd, hadde den viktigste stillingen, nest etter herskeren selv (Sl 110: 1; Apg 7: 55, 56; Ro 8: 34; 1Pe 3: 22), eller hadde en begunstiget stilling hos ham. (Mt 25: 33) I synet i Åpenbaringen sies det at Jesus har de sju stjernene til de sju menigheter i sin høyre hånd, det vil si at alle de eldsterådene som de sju stjerner symboliserer, har hans gunst og er helt underlagt hans myndighet, makt og ledelse. – Åp 1: 16, 20; 2: 1.
Det at Gud griper en persons høyre hånd, vil si at han gir vedkommende styrke. (Sl 73: 23) For en kriger var høyrehånden vanligvis den hånden han svingte sverdet med, og den var ikke beskyttet av skjoldet, som han holdt i sin venstre hånd. Derfor stod eller kjempet en venn ved hans høyre hånd for å beskytte og forsvare ham. Dette forholdet blir brukt billedlig om den hjelp og beskyttelse Gud yter dem som tjener ham. – Sl 16: 8; 109: 30, 31; 110: 5; 121: 5.
I Forkynnerens bok sier skribenten: «Den vises hjerte er ved hans høyre hånd, men tåpens hjerte er ved hans venstre hånd.» Den vise blir med andre ord motivert til å følge en vei som er god og gagnlig, mens tåpen er tilbøyelig til å følge en dårlig vei. – For 10: 2.
Himmelretninger. De hebraiske ordene for «høyre hånd» (jamịn) og «venstre hånd» (semọʼl) blir også oversatt med henholdsvis «sør» og «nord». (1Mo 14: 15; Sl 89: 12) Himmelretningene ble angitt ut fra den synsvinkel at man stod med ansiktet mot øst; sør lå da til høyre og nord til venstre. – 1Sa 23: 19, 24.
Andre betydninger. Det hebraiske ordet for «hånd» (jadh) blir også brukt i betydningene «langsmed» (2Mo 2: 5), «side» (For 4: 1), «ved siden av» (Ne 3: 4, 5, 7), og «kyst» (4Mo 24: 24) og også i betydningen «tapp», om tappene i tabernaklets fagverksrammer (2Mo 26: 17). Ordet kaf (ofte gjengitt med «håndflate» og «hånd») blir brukt om ’fotsålen’ (1Mo 8: 9), om de ’begrene’ som ble brukt i tabernaklet og i templet (2Mo 25: 29; 4Mo 7: 84, 86; 2Kg 25: 14), om ’skålen’ i hofteleddet og om ’hulningen’ i en slynge (1Mo 32: 25, 32; 1Sa 25: 29). Både jadh (hånd) og kaf (håndflate; hånd) blir i tillegg oversatt med flere andre ord.
«Hendene fulle» står i overført betydning for en stor mengde (1Mo 41: 47), mens «en håndfull» betyr bare litt (1Kg 17: 12) eller en beskjeden mengde (For 4: 6), alt etter sammenhengen. – Se ARM; TOMMELFINGER; VASKING AV HENDER.