«Jehova er en barmhjertig og nådig Gud»

«Jehova, Jehova er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannhet.» — 2. MOSEBOK 34: 6.

 1. a) Hvilken trøst gir Bibelen dem som har opplevd at en som står dem nær, har forlatt den rene tilbedelse? b) Hvordan ser Jehova på dem som har veket av fra den rette vei?

«DATTEREN min sa til meg at hun ikke ville tilhøre den kristne menighet lenger,» sier en kristen far. «I dagevis, ja ukevis og månedsvis etterpå, gikk jeg med en nagende følelse i kroppen. Det var verre enn døden.» Det er virkelig vondt å se en man er glad i, forlate den sanne tilbedelse. Har du opplevd det? I så fall kan du finne trøst i å vite at Jehova føler med deg. (2. Mosebok 3: 7; Jesaja 63: 9) Men hvordan ser han på dem som har veket av fra den rette vei? Bibelen viser at Jehova er barmhjertig og ønsker at de skal gjenvinne hans gunst. Han kom med denne inntrengende oppfordringen til de opprørske jødene på Malakis tid: «Vend tilbake til meg, så vil jeg vende tilbake til dere.» — Malaki 3: 7.

 2. Hvordan viser Bibelen at barmhjertighet er en viktig del av Jehovas personlighet?

² Guds barmhjertighet ble framhevet for Moses på Sinai-fjellet. Der åpenbarte Jehova seg som «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannhet». (2. Mosebok 34: 6) Denne erklæringen understreker at barmhjertighet er en viktig del av Jehovas personlighet. Han ønsker «at alle skal nå fram til anger,» skrev den kristne apostelen Peter. (2. Peter 3: 9) Det er selvfølgelig grenser for Guds barmhjertighet. «Han kommer slett ikke til å frita for straff,» ble det sagt til Moses. (2. Mosebok 34: 7; 2. Peter 2: 9) Men «Gud er kjærlighet», og barmhjertighet er i høy grad en side ved kjærligheten. (1. Johannes 4: 8; Jakob 3: 17) Jehova vil ikke «holde fast ved sin vrede for evig», og han «har behag i kjærlig godhet». — Mika 7: 18, 19.

 3. Hvordan kan vi si at Jesus hadde et helt annet syn på barmhjertighet enn det de skriftlærde og fariseerne hadde?

³ Jesus gjenspeilte sin himmelske Fars personlighet til fullkommenhet. (Johannes 5: 19) Det at han behandlet dem som handlet galt, på en barmhjertig måte, betydde ikke at han så gjennom fingrene med deres synder, men det var et utslag av de samme ømme følelsene som han hadde for dem som var fysisk syke. (Jevnfør Markus 1: 40, 41.) Ja, Jesus nevnte barmhjertighet blant de «viktigere ting» i Guds lov. (Matteus 23: 23) Tenk på den annen side på de skriftlærde og fariseerne, som oppfattet Lovens rettferdighet på en slik måte at de vanligvis lot være å vise barmhjertighet i det hele tatt. En gang de så at Jesus omgikkes syndere, gav de uttrykk for misnøye og sa: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» (Lukas 15: 1, 2) Jesus svarte sine anklagere ved å komme med tre illustrasjoner som alle framhevet Guds barmhjertighet.

 4. Hvordan var to av de illustrasjonene som Jesus holdt fram, og hva var poenget i dem?

⁴ Først fortalte Jesus om en mann som forlot 99 sauer for å lete etter én sau som var kommet bort. Hvilket poeng var det Jesus ville ha fram? «Det [vil] være større glede i himmelen over én synder som angrer, enn over nittini rettferdige som ikke trenger å angre.» Så fortalte han om en kvinne som lette etter en drakmemynt hun hadde mistet, og som gledet seg da hun fant den igjen. Hvordan anvendte Jesus denne illustrasjonen? «Det [blir] glede blant Guds engler over én synder som angrer.» Den tredje illustrasjonen blir av mange betraktet som den beste novelle som noen gang er blitt fortalt. Når vi ser nærmere på denne illustrasjonen, eller lignelsen, blir det lettere for oss å sette pris på og etterligne Guds barmhjertighet.a — Lukas 15: 3—10.

En opprørsk sønn flytter hjemmefra

5, 6. Hvordan viste den yngste sønnen i Jesu tredje illustrasjon en rystende mangel på verdsettelse?

⁵ «En mann hadde to sønner. Og den yngste av dem sa til sin far: ’Far, gi meg den delen av formuen som tilkommer meg.’ Så delte han sine midler mellom dem. Senere, ikke mange dager etter, samlet den yngste sønnen sammen alle tingene sine og reiste utenlands, til et land langt borte, og der sløste han bort formuen sin ved å leve et utsvevende liv.» — Lukas 15: 11—13.b

⁶ Den yngste sønnen i lignelsen viste en rystende mangel på verdsettelse. Først forlangte han å få arven sin, og så sløste han den bort «ved å leve et utsvevende liv». Ordet «utsvevende» er oversatt fra et gresk ord som også betyr «ryggesløs». En bibelkommentator sier at ordet «uttrykker det å være blottet for karakter». Fordi han levde overdådig og sløste bort alt han eide, er lignelsen på en del språk kjent som lignelsen om den ødsle sønnen.

 7. Hvem i vår tid ligner den bortkomne sønnen, og hvorfor prøver mange slike å oppnå uavhengighet i «et land langt borte»?

⁷ Er det noen i dag som ligner denne bortkomne sønnen? Ja. Et forholdsvis lite antall har dessverre forlatt det trygge «hjemmet» til vår himmelske Far, Jehova. (1. Timoteus 3: 15) Noen av disse synes at de er pålagt for mange restriksjoner i Guds husstand, at Jehovas vaktsomme øyne er mer en hindring enn en beskyttelse. (Jevnfør Salme 32: 8.) Tenk på en kristen kvinne som var oppdratt i samsvar med Bibelens prinsipper, men som senere begynte å misbruke alkohol og narkotika. Når hun nå ser tilbake på denne mørke perioden i sitt liv, sier hun: «Jeg ville bevise at jeg kunne få et bedre liv på min egen måte. Jeg ville gjøre det jeg hadde lyst til, og jeg ville ikke at noen skulle si at jeg ikke kunne det.» I likhet med den bortkomne sønnen ville denne unge kvinnen være uavhengig. Tragisk nok måtte hun utstøtes av den kristne menighet fordi hun levde i strid med Bibelen. — 1. Korinter 5: 11—13.

 8. a) Hva slags hjelp kan de som ikke ønsker å leve i samsvar med Bibelens normer, få? b) Hvorfor bør en tenke nøye over hvilket valg en treffer når det gjelder tilbedelse?

⁸ Det gjør oss virkelig vondt når en trosfelle viser at han eller hun ikke ønsker å leve i samsvar med Guds normer. (Filipperne 3: 18) Når dette skjer, prøver de eldste og andre som har åndelige kvalifikasjoner, å bringe vedkommende i den rette tilstand. (Galaterne 6: 1) Men ingen blir tvunget til å akseptere det åk som består i å være en kristen disippel. (Matteus 11: 28—30; 16: 24) Også unge må treffe et personlig valg med hensyn til tilbedelse når de blir gamle nok. Hver og én av oss har en fri vilje og må til sjuende og sist stå til regnskap overfor Gud selv. (Romerne 14: 12) Vi vil selvfølgelig også ’høste det vi sår’ — noe som den bortkomne sønnen i Jesu lignelse snart skulle få erfare. — Galaterne 6: 7, 8.

Fortvilelse i et land langt borte

9, 10. a) Hvilken forandring i sin livssituasjon erfarte den bortkomne sønnen, og hvordan reagerte han på det? b) Illustrer hvordan noen i vår tid som forlater den sanne tilbedelse, erfarer vanskeligheter som ligner på dem som den bortkomne sønnen erfarte.

⁹ «Da han hadde brukt opp alt, ble det en hard hungersnød i hele det landet, og han begynte å lide nød. Han gikk også bort og sluttet seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. Og han ønsket stadig å mette seg med johannesbrødtreets belgfrukter, som svinene åt, og ingen gav ham noe.» — Lukas 15: 14—16.

¹⁰ Selv om den bortkomne sønnen var uten eksistensmidler, tenkte han ikke på å vende hjem ennå. Han begynte isteden å arbeide som svinegjeter, en jobb han ble tilbudt av en borger han traff. Ettersom grisen var et urent dyr ifølge Moseloven, var et slikt yrke trolig uakseptabelt for en jøde. (3. Mosebok 11: 7, 8) Men hvis den bortkomne sønnen hadde noen som helst betenkeligheter, måtte han undertrykke sin samvittighet. Han kunne jo ikke forvente at arbeidsgiveren, en lokal borger, skulle bry seg med hvordan en lutfattig utlending følte det. Den sørgelige forfatningen som den bortkomne sønnen befant seg i, ligner på den vanskelige situasjonen mange kommer i nå i vår tid når de viker av fra den rette vei og forlater den rene tilbedelse. Slike personer roter seg ofte borti ting som de tidligere så på med avsky. En ung mann som hadde fått en kristen oppdragelse, men skeiet ut da han var 17 år, sier for eksempel: «Umoral og narkotikamisbruk visket bort det jeg hadde lært ut fra Bibelen gjennom en årrekke.» Snart havnet han i fengsel for væpnet ran og overlagt drap. Selv om han senere ble åndelig frisk igjen, var det virkelig en høy pris han måtte betale for «den midlertidige nytelse av synd»! — Jevnfør Hebreerne 11: 24—26.

11. Hva var det som gjorde situasjonen verre for den bortkomne sønnen, og hvordan har noen i vår tid kommet til at verdens tillokkelser er ’tomt bedrag’?

¹¹ Noe som gjorde situasjonen verre for den bortkomne sønnen, var at «ingen gav ham noe». Hvor var det blitt av de nye vennene han hadde fått? Nå da han stod på bar bakke, var det som om de hatet ham. (Ordspråkene 14: 20) Mange i vår tid som kommer bort fra troen, oppdager likeledes at denne verdens tillokkelser og synspunkter er ensbetydende med ’tomt bedrag’. (Kolosserne 2: 8) «Det at jeg var uten Jehovas rettledning, brakte meg stor sorg,» sier en ung kvinne som forlot Guds organisasjon for en tid. «Jeg prøvde å passe inn i verden, men fordi jeg egentlig ikke var som andre, avviste de meg. Jeg følte meg som et bortkommet barn som trengte en far til å lede seg. Det var da jeg innså at jeg trengte Jehova. Jeg ville aldri leve uavhengig av ham igjen.» Den bortkomne sønnen i Jesu illustrasjon innså etter hvert det samme.

Den bortkomne sønnen kommer til fornuft

12, 13. Hvilke faktorer har hjulpet noen i vår tid til å komme til fornuft? (Se rammen.)

¹² «Da han kom til fornuft, sa han: ’Hvor mange leiekarer hos min far har ikke en overflod av brød, mens jeg holder på å gå til grunne her av sult! Jeg vil bryte opp og reise til min far og si til ham: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å bli kalt din sønn. La meg få være som en av leiekarene dine.»’ Så brøt han opp og drog til sin far.» — Lukas 15: 17—20.

¹³ Den bortkomne sønnen «kom til fornuft». Han hadde i en tid vært på stadig jakt etter nytelser og fornøyelser, som om han levde i en drømmeverden. Men nå ble han fullt klar over hvordan det egentlig stod til med ham åndelig sett. Ja, selv om han hadde falt, var det fortsatt håp for ham. Det var noe godt å finne hos ham. (Ordspråkene 24: 16; jevnfør 2. Krønikebok 19: 2, 3.) Hva med dem som forlater Guds hjord i vår tid? Er det rimelig å tro at det ikke er noe som helst håp for dem, at deres opprørske handlemåte i ethvert tilfelle er et bevis for at de har syndet mot Guds hellige ånd? (Matteus 12: 31, 32) Ikke nødvendigvis. En rekke av dem lider kvaler på grunn av den kurs de har slått inn på, og mange av disse kommer med tiden til fornuft. «Jeg glemte aldri Jehova, ikke en eneste dag,» sier en søster om den tiden hun var utenfor Guds organisasjon. «Jeg bad alltid til ham om at han en dag på en eller annen måte måtte godkjenne meg igjen og la meg få vende tilbake til sannheten.» — Salme 119: 176.

14. Hva bestemte den bortkomne sønnen seg for, og hvordan viste han ydmykhet ved å gjøre det?

¹⁴ Men hva kan de som har kommet på avveier, gjøre med sin situasjon? I Jesu lignelse bestemte den bortkomne sønnen seg for å reise hjem igjen og bønnfalle sin far om tilgivelse. Han bestemte seg for å si: «La meg få være som en av leiekarene dine.» En leid tjener var en dagarbeider som kunne bli oppsagt på en dags varsel. Han stod enda lavere enn en slave, som i en forstand var som et medlem av familien. Så den bortkomne sønnen tenkte ikke at han skulle be om å få tilbake sin tidligere status som sønn. Han var villig til å godta den laveste posisjonen for å bevise sin fornyede lojalitet overfor sin far fra dag til dag. Men han skulle få seg en stor overraskelse.

En rørende mottagelse

15—17. a) Hvordan reagerte faren da han fikk se sønnen? b) Hva betyr det at faren gav sønnen en kjortel, en ring og sandaler? c) Hva viste faren ved at han arrangerte et festmåltid?

¹⁵ «Mens han ennå var langt borte, fikk faren se ham og ble grepet av medlidenhet, og han løp imot ham og falt ham om halsen og kysset ham ømt. Da sa sønnen til ham: ’Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å bli kalt din sønn. La meg få være som en av leiekarene dine.’ Men faren sa til slavene sine: ’Fort! Finn fram en lang kjortel, den beste, og ta den på ham, og gi ham en ring på hånden og sandaler på føttene. Og hent den gjødde oksekalven, slakt den, og la oss spise og glede oss, for denne min sønn var død og er blitt levende igjen; han var kommet bort og er blitt funnet.’ Og de begynte å glede seg.» — Lukas 15: 20—24.

¹⁶ Enhver kjærlig far eller mor som har opplevd at et barn er blitt åndelig syk, håper inderlig at han eller hun skal bli frisk igjen. Så vi kan godt forestille oss at faren til den bortkomne sønnen hver dag stod og speidet nedover veien foran huset sitt, i håp om å få se at sønnen kom gående. Nå får han øye på sønnen, som kommer bortover veien! Den unge mannens utseende var sikkert blitt ganske forandret. Men faren kjenner ham likevel igjen ’mens han ennå er langt borte’. Han ser lenger enn til de fillete klærne og det mismodige ansiktsuttrykket; han ser sønnen sin, og han løper ham i møte!

¹⁷ Da faren kommer fram til sønnen, faller han ham om halsen og kysser ham ømt. Så gir han slavene beskjed om å skaffe en kjortel, en ring og sandaler til sønnen. Denne kjortelen var ikke bare et alminnelig klesplagg, men «den beste» kjortelen. Kanskje den hadde mange fine broderier og var av det slaget man iførte en æresgjest. Det var ikke vanlig at man så slaver med en ring og sandaler, så ved at faren gav sønnen dette, gjorde han det klart at sønnen ble ønsket velkommen tilbake som et fullverdig medlem av familien. Men faren gjorde enda mer. Han gav ordre om at det skulle holdes et festmåltid, for sønnens tilbakekomst skulle feires. Det er tydelig at denne mannen ikke tilgav sønnen motstrebende eller bare fordi han var nødt til det i og med at sønnen var kommet tilbake; han ønsket å tilgi. Han gledet seg over at sønnen var kommet tilbake.

18, 19. a) Hva lærer lignelsen om den bortkomne sønnen oss om Jehova? b) Hvordan viser den måten Jehova behandlet Juda og Jerusalem på, at han ’fortsetter å vente på’ at en synder vender tilbake?

¹⁸ Hva lærer lignelsen om den bortkomne sønnen oss så langt om den Gud som vi har det privilegium å tilbe? Først og fremst lærer vi at Jehova er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannhet». (2. Mosebok 34: 6) Barmhjertighet er virkelig en fremtredende egenskap hos Gud. Den måten det er vanlig for ham å reagere på når noen er i nød, er å vise barmhjertighet. Jesu lignelse lærer oss også at Jehova er «rede til å tilgi». (Salme 86: 5) Det er som om han er på utkikk etter forandringer i syndige menneskers hjertetilstand som kan gi ham grunnlag for å vise barmhjertighet. — 2. Krønikebok 12: 12; 16: 9.

¹⁹ Tenk for eksempel på den måten Gud behandlet Israel på. Han inspirerte profeten Jesaja til å si om Judas og Jerusalems syke tilstand: «Fra fotsålen like til hodet er det ikke noe helt sted.» Men han sa også: «Jehova [skal] fortsette å vente på å kunne vise dere sin gunst, og derfor skal han reise seg for å vise dere barmhjertighet.» (Jesaja 1: 5, 6; 30: 18; 55: 7; Esekiel 33: 11) Vi kan si at Jehova i likhet med faren i Jesu lignelse på en måte «speider nedover veien». Han ønsker at de som har forlatt hans hus, skal komme tilbake. Er det ikke nettopp det vi ville vente av en kjærlig far? — Salme 103: 13.

20, 21. a) Hva blir mange i vår tid ansporet til å gjøre på grunn av Guds barmhjertighet? b) Hva blir drøftet i den neste artikkelen?

²⁰ Hvert år får Jehovas barmhjertighet mange til å komme til fornuft og vende tilbake til den sanne tilbedelse. For en glede det gir dem som står dem nær! Tenk for eksempel på den kristne faren som ble nevnt innledningsvis. Heldigvis ble datteren hans åndelig frisk igjen og tjener nå som heltidsforkynner. «Jeg er så lykkelig som det går an å bli i denne gamle tingenes ordning,» sier han. «Sorgens tårer er blitt til gledestårer.» Og vi kan være sikker på at Jehova også gleder seg! — Ordspråkene 27: 11.

²¹ Men det er mer vi kan lære av lignelsen om den bortkomne sønnen. Jesus fortalte mer, slik at han kunne framheve kontrasten mellom Jehovas barmhjertighet og den steile, fordømmende holdning som var vanlig blant de skriftlærde og fariseerne. Hvordan han fikk fram denne kontrasten — og hva dette betyr for oss — blir drøftet i den neste artikkelen.

[Fotnoter]

Repetisjonsspørsmål

◻ Hvordan kan vi si at Jesus hadde en helt annen holdning til det å vise barmhjertighet enn fariseerne hadde?

◻ Hvem i vår tid ligner den bortkomne sønnen, og hvordan?

◻ Hva var det som fikk den bortkomne sønnen til å komme til fornuft?

◻ Hvordan viste faren sin angrende sønn barmhjertighet?

[Ramme på side 11]

De kom til fornuft

Hva har fått noen av dem som en gang har vært utstøtt av den kristne menighet, til å komme til fornuft? Uttalelsene nedenfor kaster lys over dette.

«Innerst inne visste jeg fremdeles hvor sannheten var å finne. Jeg hadde studert Bibelen og gått på kristne møter i så mange år at det hadde hatt stor innvirkning på meg. Hvordan skulle jeg kunne fortsette å snu ryggen til Jehova? Han hadde ikke forlatt meg; det var jeg som hadde forlatt ham. Til slutt innså jeg hvor feil jeg hadde tatt, og hvor sta jeg hadde vært. Jehovas Ord hadde hatt rett hele tiden — ’du høster det du sår’.» — C.W.

«Den lille datteren min hadde akkurat begynt å snakke. Det var det som rørte ved hjertet mitt, for jeg hadde lyst til å lære henne om slike ting som hvem Jehova er, og hvordan vi kan be til ham. Jeg fikk ikke sove. Sent en kveld kjørte jeg til en park og bare gråt. Jeg gråt, og for første gang på lenge bad jeg til Jehova. Det eneste jeg visste, var at jeg måtte få Jehova tilbake i livet mitt, og jeg håpet at han kunne tilgi meg.» — G.H.

«Hver gang det ble snakk om religion, sa jeg til dem jeg snakket med, at om jeg skulle velge den religionen som lærte sannheten, måtte det bli Jehovas vitner. Så pleide jeg å fortelle at jeg en gang hadde vært et vitne, men at jeg ikke lenger var det fordi jeg ikke klarte å leve etter det. Siden jeg var klar over dette, hadde jeg ofte dårlig samvittighet, og jeg følte meg nedfor. Til slutt måtte jeg bare innrømme: ’Jeg føler meg elendig. Jeg er nødt til å gjøre noen drastiske forandringer.’» — C.N.

«For 35 år siden ble mannen min og jeg utstøtt. I 1991 fikk vi en hyggelig overraskelse da to eldste kom på besøk. De fortalte oss om muligheten til å vende tilbake til Jehova. Vi var fra oss av glede da vi seks måneder senere ble gjenopptatt i menigheten. Mannen min og jeg er henholdsvis 79 og 63 år.» — C.A.