KJERUB

En engel av høy rang som har spesielle oppgaver; tilhører en annen klasse enn serafene. Kjeruber er omtalt 92 ganger i Bibelen, første gang i 1. Mosebok 3: 24. Etter at Gud drev Adam og Eva ut av Edens hage, satte han kjeruber (hebr. keruvịm) ved den østlige utgangen med et flammende sverdblad «til å vokte veien til livets tre». Det sies ikke noe om hvorvidt det var flere enn to som ble plassert der.

Figurer som forestilte kjeruber, hørte med til utstyret i tabernaklet som ble reist i ødemarken. På lokket av Arken var det to kjeruber av hamret gull, én i hver ende. De var vendt mot hverandre og hadde ansiktene bøyd nedover, som om de bad. Hver av dem hadde to vinger som var utbredt oppover og skjermet lokket på en vernende måte. (2Mo 25: 10–21; 37: 7–9) På de indre teltdukene i tabernaklet og på det forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste, var det brodert bilder av kjeruber. – 2Mo 26: 1, 31; 36: 8, 35.

Disse kjerubene var ikke groteske figurer som var formet etter mønster av de uhyrlige vingete gudebildene som ble tilbedt av hedenske nasjoner rundt omkring, slik noen hevder. Ifølge et samstemmig vitnesbyrd fra gamle jødiske overleveringer (Bibelen sier ikke noe om dette) hadde disse kjerubene menneskeskikkelse. De var kunstverk av ypperste klasse som forestilte strålende vakre engler, og de var i alle detaljer laget ’i samsvar med det mønster’ Moses hadde fått fra Jehova selv. (2Mo 25: 9) Apostelen Paulus beskriver dem som «de herlige kjerubene, som overskygget soningslokket». (He 9: 5) Disse kjerubene var forbundet med Jehovas nærvær: «Og jeg vil gi meg til kjenne for deg der og tale med deg fra stedet over lokket, fra stedet mellom de to kjerubene som er på vitnesbyrdets ark.» (2Mo 25: 22; 4Mo 7: 89) Derfor ble det sagt om Jehova at han «sitter over [el.: mellom] kjerubene». (1Sa 4: 4; 2Sa 6: 2; 2Kg 19: 15; 1Kr 13: 6; Sl 80: 1; 99: 1; Jes 37: 16) I symbolsk forstand sies det om kjerubene at de «representerte vognen», Jehovas vogn (1Kr 28: 18), og kjerubenes vinger tjente både til å skjerme og beskytte og til å gi hurtig bevegelse. I en poetisk sang kommer således David med følgende beskrivelse av hvor raskt Jehova kom ham til hjelp: «Han kom svevende på en kjerub og kom flygende», ja, «han kom farende på en ånds vinger». – 2Sa 22: 11; Sl 18: 10.

I samsvar med den utførlige byggeplanen til Salomos storslagne tempel skulle det stå to veldige kjeruber i Det aller helligste. De ble laget av oljetre og belagt med gull, og hver av dem var ti alen (4,5 m) høy. De stod begge vendt mot øst på en tenkt linje som gikk fra nord til sør, antagelig midt i rommet. De stod ti alen fra hverandre, men med utbredte vinger, slik at den ene kjerubens ene vingespiss berørte den andres midt i rommet, og paktens ark og dens stenger ble derved skjermet ovenfra. Den andre vingen til hver av kjerubene berørte henholdsvis den nordre og den søndre veggen. Til sammen rakk altså kjerubenes vinger tvers over det 20 alen brede rommet. (Se TEMPEL.) På templets vegger og dører var det utskårne relieffer med kjeruber, som var belagt med gull. Likeledes var sidene på vannvognene av kobber prydet med inngraverte kjeruber. (1Kg 6: 23–35; 7: 29–36; 8: 6, 7; 1Kr 28: 18; 2Kr 3: 7, 10–14; 5: 7, 8) I det templet som Esekiel fikk se i et syn, var vegger og dører på lignende måte dekorert med utskårne kjeruber. – Ese 41: 17–20, 23–25.

Esekiel forteller også om flere syner hvor han så noen symbolske kjeruber med et usedvanlig utseende. Han omtaler dem først som «levende skapninger» (Ese 1: 5–28), men identifiserer dem senere som «kjeruber». (Ese 9: 3; 10: 1–22; 11: 22) I disse synene er det slik at kjerubene er nær forbundet med Jehovas strålende personlighet og hele tiden står til tjeneste for ham.

Esekiel forteller også i sin profetiske bok at han ble bedt om å ’stemme i en klagesang om kongen i Tyrus’. I denne klagesangen blir denne kongen omtalt som en strålende, skjermende kjerub som engang befant seg i «Eden, Guds hage», men som ble fratatt sin skjønnhet og gjort til aske på jorden. «Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: . . . ’Du er den salvede, skjermende kjerub, og jeg innsatte deg. På Guds hellige fjell befant du deg. Midt iblant flammende steiner vandret du omkring. Du var uklanderlig på dine veier fra den dagen du ble skapt, inntil det ble funnet urettferdighet hos deg. . . . Og jeg skal fjerne deg som vanhellig fra Guds fjell, og jeg skal utrydde deg, du skjermende [vernende, NO, Vg] kjerub.’» – Ese 28: 11–19.