Hva det vil si å kjenne den sanne Gud

 1, 2. Hvilken mulighet står åpen i de siste dager, ifølge Jesaja 2: 3, og for hvem?

I JESAJAS gripende profeti om de siste dager finner vi en oppfordring som burde interessere mennesker av alle folkeslag. Det er en oppfordring til å lære den sanne Gud personlig å kjenne: «Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!’»a — Jesaja 2: 3.

² Denne profetien viser at mennesker av mange folkeslag over hele jorden i de siste dager skulle bli ledet til en felles kilde til undervisning og få hjelp til å lære den sanne Gud å kjenne. Hvilke sannheter er det de vil lære, og som tjener til å knytte dem sammen i sann fred?

 3. Hvilket viktig trekk ved Bibelen er nesten blitt glemt som en følge av visse tradisjoner?

³ Et fremtredende trekk ved Bibelen som nesten er blitt glemt som følge av visse tradisjoner, er at den viser at det er mulig å opprette et høyst personlig forhold til Gud, vår himmelske Far og Skaper, ved å tiltale ham ved navn. Kan du tenke deg et menneske som har en kjær og avholdt venn, og som nekter å bruke denne vennens navn og ikke engang vil si det når han blir spurt om det? Det er vanligvis bare sine fiender folk forakter så sterkt at de ikke vil hedre dem ved å si navnet deres. Det spesielle forholdet som bestod mellom fortidens israelitter og deres Gud — og som innebar at de kjente ham ved navn — blir vakkert beskrevet av salmisten: «Jeg berger ham, for han holder seg til meg; jeg gir ham ly, for han kjenner mitt navn.» — Salme 91: 14.

Bør vi bruke Guds navn?

 4, 5. Hva er betydningen av Guds navn?

⁴ Bibelsk sett har det aldri vært noen tvil om hva som er den sanne Guds navn. Da Gud talte til Moses og forklarte at Han skulle bruke ham til å føre Israels folk ut av trelldommen i Egypt, stilte Moses et logisk spørsmål: «Når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Gud svarte: «Du skal si til israelittene: Herren [hebraisk: יהוה = JHWH = Jahve, eller, siden 1200-tallet, Jehova], fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.» — 2. Mosebok 3: 13, 15, uthevet av oss.

⁵ Dette navnet er meningsfylt for en som kjenner det hebraiske språk. Det kommer fra det hebraiske rotordet הוה, h·w·h, som betyr «å bli». Navnet står imidlertid i en kausativform som kalles hifil i hebraisk grammatikk. Dets grunnbetydning henspiller derfor ikke på Guds evige eksistens, men heller på det at han forårsaker at noe blir til eller inntreffer. Dette er særlig tilfellet i forbindelse med hans hensikter. Fordi han hadde til hensikt å utfri sitt utvalgte folk av trelldommen i Egypt, forårsaket han at det skjedde. Ingen makt kunne stå i veien for hans uttrykte vilje. Jehova er den Gud som forårsaker at hans hensikter blir gjennomført. Han får derved seg selv til å bli den som oppfyller sine hensikter. Slik var det også da det var hans hensikt å utfri sitt folk av fangenskapet i Babylon. Det samme gjelder i forbindelse med at det er hans hensikt å innføre paradisiske tilstander her på jorden. Hans navn i seg selv gir disse løftene mening og utgjør en garanti for at de vil bli oppfylt. — Jesaja 41: 21—24; 43: 10—13; 46: 9, 10.

 6—9. a) Hvordan vet vi at Gud ikke forbyr bruken av hans navn? b) Hvordan og når ble det forbudt i jødedommen å bruke Guds navn?

⁶ Men inneholder ikke De ti bud et forbud mot å uttale Guds navn? På ingen måte! Mange har nok tolket det tredje budet slik, men legg merke til hva et oppslagsverk sier: «Det at man unngikk å uttale navnet JHWH . . . skyldtes den misforståelsen at det tredje bud (2. Mos. 20: 7; 5. Mos. 5: 11) betyr ’du skal ikke ta Herrens, din Guds, navn forfengelig’, mens det egentlig betyr ’du skal ikke sverge falsk ved navnet til JHWH, din Gud’.»⁵ Legg merke til at skriftstedet ikke forbyr det å bruke eller uttale Guds navn. Men selv om det skulle bety å ’ta Guds navn forfengelig’, kan vi merke oss hva et hebraisk leksikon sier om det hebraiske uttrykket som er oversatt med å «ta forfengelig» (lasj·sjawʹʼ): «nevne et navn uten grunn . . . misbruke et navn.»⁶ Dette budet er derfor ikke noe forbud mot å bruke Guds navn, men mot å misbruke det.

⁷ Hva så med det argumentet at Guds navn er «for hellig til å bli uttalt»? Hvis Gud hadde ment at hans navn var for hellig til å bli uttalt av mennesker, er det da sannsynlig at han ville ha åpenbart det? Den kjensgjerning at Guds personlige navn forekommer over 6000 ganger i den opprinnelige tekst til de hebraiske skrifter, viser at han ønsker at menneskene skal kjenne ham og bruke hans navn. Det er langtfra slik at Gud begrenser bruken av sitt navn for å hindre at det blir benyttet på en respektløs måte. Gang på gang kommer han derimot med oppfordringer og til og med befalinger til sitt folk om å bruke hans navn og gjøre det kjent. Når de gjorde det, gav de uttrykk for sitt nære forhold og sin kjærlighet til ham. (Salme 91: 14) Profeten Jesaja viste tydelig hva som var Guds vilje i denne saken, da han sa: «Lovpris Herren [hebraisk: יהוה = JHWH = Jehova] og påkall hans navn! Gjør hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyet!» — Jesaja 12: 4. Se også Mika 4: 5; Malaki 3: 16; Salme 79: 6; 105: 1; Ordspråkene 18: 10.

⁸ Hvis Jehova ikke ville at menneskene skulle uttale hans navn, kunne han uttrykkelig ha forbudt det. Men ikke noe sted i Bibelen finnes det noe forbud mot å bruke hans navn på en rett måte eller mot å uttale det. Trofaste mennesker i bibelsk tid brukte hans navn flittig. (1. Mosebok 12: 8; Rut 2: 4, NW; 4: 11, 14, NW) Ja, Gud fordømte gang på gang dem som ville få hans folk til å glemme hans hellige navn. — Jeremia 23: 26, 27, EN; Salme 44: 21, 22, EN.

⁹ Men hvordan fikk et slikt forbud innpass i jødisk tenkning, når det så åpenbart ikke finnes i Bibelen? Rabbineren og forfatteren dr. A. Cohen sier at denne tradisjonen vant fram gradvis gjennom en periode på mange hundre år. Dr. Cohen skriver: «I bibelsk tid later det til at ingen fant det betenkelig å bruke det i dagligtale. Den skikk å føye Jah eller Jahu til egennavn, en skikk som holdt seg blant jødene også etter landflyktigheten i Babylon, er en antydning om at det ikke var noe forbud mot å bruke det fire bokstavers Navnet. Men tidlig i rabbinertiden ble det bestemt at Navnet bare skulle uttales i forbindelse med tempeltjenesten.» Om den videre utviklingen i denne perioden bemerker han: «I stedet for JHWH ble Navnet uttalt Adonai (min Herre) i gudstjenesten i synagogen; men ifølge en tradisjon meddelte de lærde med visse mellomrom den opprinnelige uttalen til sine disipler — én eller to ganger hvert sjuende år (Kiddusjin 71a). Til og med denne skikken opphørte etter en tid, og man vet ikke lenger med bestemthet hvordan Navnet skal uttales.»⁷ Dette var en følge av «menneskebud». — Jesaja 29: 13; 5. Mosebok 4: 2; se side 9, avsnittene 15 og 16.

Kravene til dem som bærer Navnet

10—14. a) Hva krever Gud av dem som bærer hans navn? b) Hvilke former for renhet fordres av dem som ønsker å behage Gud? c) Hvilken fremmed, hedensk innflytelse etterlot seg dype spor i jødedommen?

¹⁰ Hvis et menneske skal behage Gud, er det selvfølgelig ikke nok at vedkommende kjenner Guds navn eller bruker det. Det å bære Guds navn som en av hans sanne tilbedere er et enestående privilegium, noe profeten Jeremia gav uttrykk for: «Dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte; for jeg er kalt med ditt navn.» (Jeremia 15: 16, EN) Men dette store privilegium medfører et stort ansvar. Jehova sa rett ut til hedningenasjonenes konger: «Først lar jeg ulykken gå ut over byen som mitt navn er nevnt over.» (Jeremia 25: 29) Da Jehova utfridde israelittene etter at de hadde vært i fangenskap i Babylon i 70 år, hadde han allerede formant sitt folk gjennom profeten Jesaja: «Rør ikke ved noe urent! Gå ut av byen, gjør dere rene, dere som bærer Herrens [יהוה] kar!» (Jesaja 52: 11) Hvordan kan folk i dag holde seg rene som sanne tilbedere, som mennesker som bærer den helligste Guds, Jehovas, navn?

¹¹ En som ønsker å behage Gud i sin tilbedelse, må selvfølgelig ha en ren oppførsel, spesielt med hensyn til de moralnormer som Gud selv fastsetter. I dagens samfunn er normene flytende, men Bibelen lar det ikke være noe rom for tvil eller tolkning når den gjør oss kjent med Guds fordømmelse av løgn, tyveri, hor, ekteskapsbrudd, homoseksualitet, mord og alle former for bedrag. (2. Mosebok 20: 12—16; 23: 1, 2; 3. Mosebok 5: 1; 19: 35, 36; 20: 13) Bibelen fordømmer ikke bare den urette handlingen i seg selv, men også den urette tenkemåten som fører til en urett oppførsel. — 2. Mosebok 20: 17; 3. Mosebok 19: 17; Salme 14: 1—5; Job 31: 1, 9—11.

¹² Av dem som bærer Jehovas navn, kreves det ikke bare moralsk renhet, men også religiøs renhet. Jehova advarte stadig Israels folk i fortiden mot å la seg påvirke av den religiøse tenkning hos nabofolkene, som tilbad andre guder, og av deres religiøse handlinger og skikker. Det var faktisk nettopp dette — at de ikke etterlignet andre nasjoners falske tilbedelse — som var betingelsen for at de skulle få bli i det lovte land. (3. Mosebok 18: 24—30; 5. Mosebok 12: 29—31) Ikke bare avgudsdyrkelse var uttrykkelig forbudt, men også alle former for overtroiske skikker og oppfatninger, for eksempel astrologi, spiritisme, spådomskunst, magi og det å be til eller stille spørsmål til de døde. — 2. Mosebok 20: 3—5; 22: 18; 3. Mosebok 20: 27; 5. Mosebok 18: 9—13; Jesaja 8: 19, 20, EN; 47: 13; Jeremia 10: 2.

¹³ Religiøs renhet er nøye forbundet med renhet i lære. Advarselen mot å etterligne den moral og tilbedelse som ble praktisert av de folkeslagene som omgav dem, gjaldt ikke bare akkurat på den tiden da Israels folk overtok landet etter kanaanittene. Jehova hadde åpenbart den religiøse sannhet for sitt folk. Det var bare de som tilbad den sanne Gud, Jehova. (2. Mosebok 19: 5, 6; 5. Mosebok 4: 32—37; Salme 147: 19, 20) Det var bare de som kjente denne Gud personlig, og som var hans vitner og derfor kunne lære andre om ham. (Jesaja 43: 9—12; Salme 105: 1) Andre nasjoners religiøse skikker og handlinger røpet derimot en grunnleggende mangel på kunnskap om Gud. — Jesaja 60: 2.

¹⁴ Til tross for den gode starten israelittene fikk som nasjon, ble de gang på gang lokket på avveier av fremmede religiøse forestillinger. (Dommerne 2: 11—13; 1. Kongebok 18: 21; Jeremia 2: 11—13; Esekiel 8: 14—18) Både den kanaanittiske og den babylonske kulturen satte sitt preg på dem, men den aller største utfordringen mot jødedommen kom med helleniseringen under den greske verdensmakt.b Den jødiske forfatteren Max Dimont henviser til denne lange perioden med innflytelse fra gresk kultur, som strakte seg fra det fjerde århundre før vår tidsregning og langt inn i de første århundrer av vår tidsregning, og sier: «Beriket av platonisk tenkning, aristotelisk logikk og euklidsk vitenskap nærmet de lærde jøder seg Toraen med nye redskaper. . . . De gikk i gang med å føye gresk fornuft til jødisk åpenbaring.»

Har menneskene en udødelig sjel?

15—17. a) Hva lærer Bibelen om døden og sjelen? (Se rammen på side 22.) b) Hvilket håp er det ifølge Bibelen for dem som har dødd?

¹⁵ Ble jødedommens lære og religiøse oppfatninger påvirket i denne perioden? Et jødisk oppslagsverk innrømmer åpent: «Det var trolig på grunn av gresk innflytelse at læren om sjelens udødelighet kom inn i jødedommen.»⁸ De hebraiske skrifter lærer klart og tydelig at det var Guds opprinnelige hensikt at menneskene skulle leve evig med fullkommen helse her på jorden. (Se sidene 11 og 12, avsnittene 2 til 4.) I 1. Mosebok leser vi: «Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» (EN) Legg merke til at skriftstedet ikke sier at mennesket fikk en sjel, men at han ble til en sjel. Det første menneske, Adam, var ulydig og gjorde opprør mot Gud og ble derfor dømt til døden. Derfor døde menneskesjelen Adam. Ingen del av ham fortsatte å leve i en annen sfære. Forestillingen om en udødelig sjel er derfor ikke en bibelsk lære.c Bibelen sier ganske enkelt: «Den sjel som synder, den skal dø.» — Esekiel 18: 4, JP; se også GN.

¹⁶ Det Bibelen åpenbarer om de dødes tilstand, stemmer med den bibelske lære at sjelen dør. I Forkynneren, kapittel 9, versene 5 og 10, kan vi lese: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. . . . For i dødsriket [hebraisk: sje’ohlʹ, menneskehetens felles grav], som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» (Jevnfør Salme 146: 3, 4.) Døden var en straff Gud gav. (1. Mosebok 2: 17) Døden er det motsatte av livet, ikke en annen form for liv. Når det er slik, bør det ikke overraske oss å oppdage at Bibelen aldri sier noe om en straff som består i å brenne i helvete (geh hin·nomʹ). Dette er også en forestilling som er hentet fra gresk filosofi og hedensk lære. Angående den mystiske tro på reinkarnasjon som nå finnes i jødedommen, sier et leksikon: «Tanken later til å ha sin opprinnelse i India . . . I kabbala [jødedommens mystiske bøker] dukker den først opp i boken Bahir, og så ble den fra Sohar og utover alminnelig akseptert av mystikerne, og den spiller en viktig rolle i hasidisk tro og litteratur.»⁹

¹⁷ Hvilket håp er det for dem som har dødd, når døden er det motsatte av livet og sjelen ikke lever videre i en annen sfære? Guds Ord lærer tydelig at de fleste døde vil få livet tilbake etter at den messianske konge som er utnevnt av Gud, har grepet inn og gjenopprettet paradisiske forhold for menneskene på jorden. Denne bibelske læren blir ofte omtalt som ’de dødes oppstandelse’. De oppstandne vil ikke bare omfatte dem som har tjent Gud i trofasthet, men også mange millioner, ja, milliarder, som aldri fullt ut har fått anledning til å lære om ham og tjene ham i sannhet. — Daniel 12: 2, 13; Jesaja 26: 19; Job 14: 14, 15.

18, 19. Hvorfor bør folk lære den sanne Gud å kjenne, og hvordan kan de gjøre det?

¹⁸ Er ikke dette bibelske håpet om en oppstandelse til fullkomment liv på jorden en kraftig spore for mennesker av alle nasjoner til å søke den sanne Gud og lære ham å kjenne? Men hvor finnes den sanne kilde til lærdom fra Jehova angående de siste dager, som er nevnt i Jesaja 2: 2, 3? Hvem kan lære folk Jehovas veier, slik at de kan «ferdes på hans stier»? Kan vi tro at jødedommens eller kristenhetens representanter kan gi slik undervisning, på bakgrunn av de bibelske opplysningene vi hittil har gjennomgått?

¹⁹ Ifølge profetiene skulle det være en gruppe mennesker som skulle bære Jehovas navn i renhet og tjene som hans vitner og som en kilde til åndelig lys for nasjonene. — Jesaja 60: 2, 3.

[Fotnoter]

[Ramme på sidene 20 og 21]

GUDS NAVN I BIBELEN — HVA GUD HAR SAGT

«Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren [hebraisk: יהוה = JHWH = Jehova], fedrenes Gud, . . . har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.» — 2. Mosebok 3: 15, uthevet av oss.

«Da kom Boas fra Betlehem. Han sa til skurdfolkene: ’Herren [יהוה] være med dere!’ De svarte: ’Herren [יהוה] velsigne deg!’» — Rut 2: 4.

«Lovpris Herren [יהוה] og påkall hans navn [forkynn Hans navn, Ta]! Gjør hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyet!»d — Jesaja 12: 4, uthevet av oss; Salme 105: 1.

«Da vil jeg gi folkene nye, rene lepper, så de alle påkaller Herrens [יהוה] navn og tjener ham med ett sinn.» — Sefanja 3: 9, EN, uthevet av oss.

«Utøs din harme over hedningene, som ikke kjenner deg, og over de riker som ikke påkaller ditt navn!» — Salme 79: 6, EN, uthevet av oss.

GUDS NAVN I TALMUD — HVA MENNESKER HAR SAGT

«Det ble bestemt at et menneske skulle hilse sine venner ved å nevne Navnet.» — Berakhot 9: 5.

«Så sa han [øverstepresten på soningsdagen]: O JHVH, ditt folk, Israels hus, har begått ondskap og overtredelse og har syndet mot deg. Jeg bønnfaller deg ved navnet JHVH . . . Og da prestene og folket som stod i forgården, hørte det herlige og ærede navn bli fritt uttalt av øversteprestens munn, i hellighet og renhet, knelte de og kastet seg fram og falt på sine ansikter og utbrøt: Velsignet være hans herlige, suverene Navn for evig og alltid.» — Joma 6: 2.

«I helligdommen ble navnet uttalt slik det er skrevet; men utenfor dens enemerker ble et erstatningsnavn anvendt.» — Sotah 7: 6.

«Til å begynne med pleide øverstepresten å uttale Navnet med høy røst; men da ryggesløse mennesker tiltok i antall, uttalte han det med dempet stemme.» — Den jerusalemske Talmud, Joma 40d.

«[Blant dem som blir utelukket fra den kommende verden, er] den som uttaler Navnet i samsvar med dets bokstaver.» — Sanhedrin 10: 1.

«Enhver som uttaler Navnet rett fram, er skyldig i en dødssynd.» — Pesikta 148a.

[Fotnote]

[Ramme på side 22]

HVA ER DØDEN? OG HVA ER SJELEN?

HVA BIBELEN SIER:

«Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel [neʹfesj].» (1. Mosebok 2: 7, EN, uthevet av oss) Legg merke til at mennesket ikke fikk en sjel, men ble til en sjel.

«Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.» (1. Mosebok 2: 17) Legg merke til at døden ble nevnt for det første menneske, Adam, bare som en straff for ulydighet.

«Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli.» — 1. Mosebok 3: 19.

«I de sistnevnte folkenes byer . . . skal du ikke la en sjel [nesja·mahʹ] forbli i live.» — 5. Mosebok 20: 16, Ta.

«[De] inntok [byen] og slo den med sverdets egg, . . . og hogg ned hver sjel [neʹfesj] som var der; han lot ikke noen bli i live . . . han slo byen og hver sjel [neʹfesj] som var der, med bann.» — Josva 10: 37, EN.

«Hver skapning som fantes der, hogg Josva ned med sverd. Han slo dem med bann så ikke en levende sjel [nesja·mahʹ] ble igjen.» — Josva 11: 11.

«Se, alle sjeler hører meg til, såvel farens sjel som sønnens sjel; meg hører de til; den sjel [neʹfesj] som synder, den skal dø.» — Esekiel 18: 4, GN, uthevet av oss.

«De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. . . . For i dødsriket [sjeol, menneskehetens felles grav], som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» — Forkynneren 9: 5, 10.

HVA RABBINERNE HAR SAGT:

«I den sjuende himmel, araboth, er de ånder og sjeler oppbevart som skal bli skapt i framtiden.» — Hagigah 12b, Talmud.

«En ekstra sjel blir gitt mennesket på sabbatsaftenen, og den blir tatt fra ham ved sabbatens slutt.» — Taanit 27b, Talmud.

«I 12 hele måneder [etter døden] fortsetter legemet å eksistere, og sjelen stiger opp og ned.» — Shabbat 152b, Talmud.

«Mark volder like store smerter for de døde som en nål i kjøttet til de levende.» — Shabbat 13b, Talmud.

«Hvis en uttalelse blir ytret i et menneskes navn i denne verden etter at vedkommende er død, beveger leppene hans seg i graven.» — Sanhedrin 90b, Talmud.

«Jødedommen er ’den religion som forsikrer om sjelens udødelighet etter legemets bortgang’.» — The Kuzari 1: 103, Judah Halevi, en rabbiner i det 12. århundre.

[Bilde på side 23]

Dette gulvet i en gammel synagoge i Tiberias i Israel er bare ett av de mange eksemplene på i hvilken grad gresk tankegang og kultur påvirket jødedommen. Legg merke til dyrekretsens tegn med navnene skrevet på hebraisk. Figuren i sentrum er solguden Helios