Vis de eldre kristen kjærlighet
SAMUEL JOHNSON, en forfatter på 1700-tallet, fortalte om en ung mann som alltid glemte hvor han hadde lagt hatten sin, når han var på besøk hos vennene sine. Ingen kommenterte det. «Men hvis folk ser en slik uaktsomhet hos en gammel mann,» fortsatte Johnson, «trekker de på skuldrene og sier: ’Nå begynner han å bli glemsk.’»
Johnsons fortelling viser at man har lett for å skjære alle eldre over én kam, slik man kanskje også gjør med andre minoritetsgrupper. Det krever riktignok anstrengelser å ta seg av de eldre, men det fører til velsignelser for alle parter. Hva består utfordringene i, og hvilke velsignelser vil en oppnå? Og hvorfor er dette et emne som angår flere og flere?
Ifølge statistikken er seks prosent av verdens befolkning 65 år eller eldre, og i industrilandene er prosenttallet dobbelt så høyt. I EU-landene (tidligere kalt EF-landene), som utropte 1993 til «EFs år for de eldre og for solidaritet mellom generasjonene», er én av tre personer over 50 år. Der og i de fleste andre industriland synker fødselsraten, og den forventede levealderen øker, noe som gir befolkningspyramiden et høyt tyngdepunkt. Å ta seg av dem som er kommet opp i årene, er selvfølgelig litt av en oppgave under slike forhold. Så annerledes de eldres situasjon var i Østen i gammel tid!
«I besittelse av kunnskap»
En bibelhåndbok peker på at i Østen i oldtiden «ble de eldre betraktet som de som ivaretok slike tradisjonelle verdier som visdom og høyere kunnskap, og derfor ble de unge formant til å være sammen med dem og lære av dem». (Handwörterbuch des Biblischen Altertums für gebildete Bibelleser) Bibelordboken Smith’s Bible Dictionary opplyser: «I det private liv ble [de eldre] sett opp til som de som var i besittelse av kunnskap . . . [De unge] lot dem få si sin mening først.»
Ærbødighet for de eldre kommer til uttrykk i Moseloven, i 3. Mosebok 19: 32: «Du skal reise deg for de grå hår og vise de gamle ære.» Så de eldre hadde en privilegert stilling i samfunnet og ble betraktet som et verdifullt aktivum. Det var tydeligvis slik den moabittiske kvinnen Rut betraktet sin israelittiske svigermor, No’omi.
Rut var fast bestemt på å slå følge med No’omi fra Moab til Israel, og deretter hørte hun nøye etter de rådene No’omi gav henne. Da de var kommet til Betlehem, var det No’omi som la merke til at Jehova ledet tingene, og som så gav Rut instrukser om hva hun måtte gjøre. (Rut 2: 20; 3: 3, 4, 18) Ruts liv ble formet på en teokratisk måte ved at hun lærte av No’omi, som hadde erfaring. Hennes svigermor viste seg å være i besittelse av mye kunnskap.
På lignende måte kan yngre kristne kvinner i vår tid ha gagn av å omgås eldre kvinner i menigheten. Kanskje en søster tenker på å gifte seg eller kjemper for å overvinne et vanskelig personlig problem. Hvor klokt vil det ikke være å be en moden, eldre søster som har erfaring i saken, om råd og støtte!
Et eldsteråd kan også ha gagn av å øse av den erfaring som de eldre blant dem har. Vi kan lære av Lots dårlige eksempel i så henseende. På grunn av en krangel mellom dem som gjette feet for Abraham, og dem som gjette feet for Lot, ble det nødvendig å treffe en avgjørelse som ville berøre alle. Lot traff et uklokt valg. Så mye bedre det ville ha vært å spørre Abraham til råds først! Lot ville ha fått moden veiledning og kunne ha spart familien sin for de kvalene som den forhastede avgjørelsen førte til. (1. Mosebok 13: 7—13; 14: 12; 19: 4, 5, 9, 26, 29) Hører du nøye etter hva modne eldste sier, før du bestemmer deg for hvordan du skal dømme i en sak?
Utallige eldre har tjent Jehova nidkjært i lang tid, slik som Simeon og Anna i det første århundre gjorde. (Lukas 2: 25, 36, 37) Det er et tegn på respekt og omtanke for de eldre at man involverer dem i menighetens virksomhet i den utstrekning helsen deres tillater det, også etter at de er kommet godt opp i årene. Det kan være at en ungdom trenger hjelp til å utarbeide et oppdrag på den teokratiske tjenesteskolen. En klok eldste kommer kanskje til at den beste rådgiveren vil være en av de eldre i menigheten som er i besittelse av moden visdom, er velvillig innstilt og har tid til rådighet.
Men det å ta seg av de eldres spesielle behov innebærer mer enn det. Mange eldre plages av ensomhet, frykt for kriminalitet og økonomiske bekymringer. Og når de blir svakere, vil de nevnte problemene komme på toppen av en sviktende helse og skuffelsen over at styrken deres avtar. Da trenger de mye mer oppmerksomhet. Hvordan bør menigheten og hver enkelt i menigheten reagere på det?
’Praktiser gudhengivenhet’
I det første århundre skrev Paulus følgende under inspirasjon i 1. Timoteus 5: 4, 16: «Hvis en enke har barn eller barnebarn, så la disse først lære å praktisere gudhengivenhet i sin egen husstand og fortsette å betale et passende vederlag til sine foreldre og besteforeldre, for dette er antagelig i Guds øyne. Hvis en troende kvinne har enker, da la henne hjelpe dem, og la ikke menigheten bli belastet. Så kan den hjelpe dem som virkelig er enker.» Det å ta seg av de eldre var et familieanliggende. Hvis et eldre medlem av menigheten fremdeles hadde behov for hjelp etter at familien hadde gjort det den kunne, hvilte ansvaret på menigheten. Disse prinsippene er ikke forandret.
Hva har hjulpet de kristne til å praktisere gudhengivenhet i sin egen husstand og derved vise de eldre kristen kjærlighet? Legg merke til følgende uttalelser fra en rekke Jehovas vitner som har erfaring i å ta seg av noen som er kommet opp i årene.
Åndelige behov vies oppmerksomhet regelmessig
«Å drøfte dagsteksten sammen var til stor hjelp,» forteller Felix, som hjalp sin kone med å ta seg av foreldrene hennes. «Personlige erfaringer og forventninger ble flettet sammen med Jehovas prinsipper.» Ja, når man bestreber seg på å mestre den oppgaven det er å ta seg av eldre slektninger, er en av nøkkelfaktorene å vie deres åndelige oppbyggelse tilstrekkelig oppmerksomhet. Dette er logisk, i betraktning av Jesu ord i Matteus 5: 3: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» Drøftelsen av dagsteksten kan suppleres med et program for bibellesning, en drøftelse av bibelske publikasjoner og bønn. «Det virker som om de eldre liker en viss regelmessighet,» sier Peter.
Ja, regelmessighet er veldig viktig når det gjelder åndelige gjøremål. Og de eldre setter pris på å ha en rutine, ikke bare i forbindelse med åndelige ting, men også i hverdagen. Selv de som er litt skrøpelige, kan få kjærlige oppmuntringer til å «stå opp av sengen og få på seg skikkelige klær hver dag,» sier Ursula. Vi ønsker selvsagt å unngå å gi de eldre inntrykk av at vi vil diktere dem. Doris innrømmer at de velmente anstrengelsene hun gjorde seg, ofte bar sørgelig galt av sted. «Jeg gjorde en mengde feil. En gang bad jeg far om å skifte skjorte hver dag. Da gav mor meg en påminnelse. Hun sa: ’Han er fortsatt min mann!’»
De eldre har vært unge en gang, men det er vanskelig for de yngre å sette seg i de eldres sted. Men det er dette som er nøkkelen til å forstå deres spesielle behov. Man blir frustrert av å trekke på årene. Gerhard forteller: «Svigerfar ble irritert på seg selv fordi han ikke lenger greide å gjøre alt han hadde greid før. Det var forferdelig hardt for ham å avfinne seg med situasjonen. Personligheten hans forandret seg.»
Når omstendighetene forandrer seg, er det ikke uvanlig at en eldre person gir luft for innestengt frustrasjon ved å kritisere andre, særlig dem som pleier ham. Grunnen er enkel. Den kjærlige oppmerksomheten de viser, minner ham om at hans egen styrke avtar. Hvordan bør du reagere på en slik urettferdig kritikk eller klaging?
Husk at slike negative følelser ikke gjenspeiler Jehovas syn på de anstrengelser du gjør deg. Fortsett å gjøre godt og bevar en god samvittighet, selv om du av og til får høre urettferdige kommentarer. (Jevnfør 1. Peter 2: 19.) Menigheten kan også gi god støtte.
Hva menigheten kan gjøre
Mange menigheter har grunn til å være dypt takknemlig for den innsatsen våre kjære eldre brødre og søstre har gjort tidligere. Det var kanskje de som la grunnlaget for menigheten og bygde den opp fra bare noen få forkynnere for flere tiår siden. Hva ville menigheten ha vært uten deres nidkjære tjeneste og uten den økonomiske støtten de kanskje gir nå?
Når det blir nødvendig med utstrakt pleie av en aldrende forkynner, behøver ikke slektningene å stå alene med hele ansvaret. Andre kan hjelpe til ved å gå ærender, lage mat, gjøre rent, ta den eldre med på spaserturer, tilby transport til kristne møter eller ganske enkelt prate med vedkommende i Rikets sal. Alle kan være med på dette, selv om hjelpen blir mest effektiv og regelmessig når arbeidet koordineres.
Koordinering er noe de eldste kan ha i tankene når de skal organisere hyrdebesøk. Noen menigheter er gode eksempler i så henseende, ved at de eldste passer på at de som er gamle og skrøpelige — også de som blir tatt vel hånd om av familien — får hyrdebesøk regelmessig. Men det ser ut til at andre menigheter bør være mer oppmerksom på de forpliktelsene de har overfor de eldre.
En trofast bror som var godt oppe i 80-årene, ble tatt hånd om av datteren og svigersønnen, som sluttet på Betel for å kunne gjøre det. Likevel var det viktig for ham å få besøk av andre i menigheten. «Når jeg besøkte de syke i menigheten, pleide jeg å be sammen med dem. Men ingen har noen gang bedt sammen med meg,» sa han trist. Det at slektninger gir kjærlig hjelp, løser ikke de eldste fra forpliktelsen til å ’være hyrder for den Guds hjord som er i deres varetekt’. (1. Peter 5: 2) Dessuten trenger de som tar hånd om de eldre, å bli oppbygd og oppmuntret til å fortsette i det gode arbeidet.
«Gammel og mett av dager»
Alexsander von Humboldt, en tysk vitenskapsmann på 1800-tallet, var godt oppe i årene da en ung dame spurte ham om han ikke syntes det var nokså kjedelig å bli gammel. «Det har du helt rett i, unge dame,» svarte den lærde mannen. «Men det er den eneste måten å få et langt liv på.» På samme måte er det mange brødre og søstre i dag som er et godt eksempel ved at de aksepterer alderdommens vanskeligheter for å kunne få det privilegium å leve et langt liv. De har samme holdning som Abraham, Isak, David og Job, som var ’gamle og mette av dager’. — 1. Mosebok 25: 8; 35: 29; 1. Krønikebok 23: 1; Job 42: 17.
Når man kommer opp i årene, blir man stilt overfor den utfordring det er å ta imot hjelp med en god mine og vise oppriktig takknemlighet. Hvis man legger visdom for dagen, erkjenner man sine egne begrensninger. Men det betyr ikke at man er henvist til å leve et uvirksomt liv. Maria er godt over 90 år, men hun går fremdeles på menighetens møter og kommer med kommentarer der. Hvordan greier hun det? «Jeg klarer ikke å lese lenger, men jeg hører på Vakttårnet på kassett. Jeg glemmer ganske mye, men vanligvis klarer jeg å komme med en kommentar.» Så det å holde seg opptatt med oppbyggende ting hjelper en til å holde seg aktiv og bevare en kristen personlighet.
Under Guds rikes styre vil det bli slutt på alderdomsproblemer. Da vil de som er blitt gamle eller til og med har dødd i denne ordningen, ha gode minner om den omsorg og den omtenksomhet som ble vist dem. Når de får livet og styrken tilbake, vil de virkelig føle en inderlig kjærlighet til Jehova og en dyp takknemlighet mot dem som holdt seg nær til dem i deres prøvelser i denne gamle ordningen. — Jevnfør Lukas 22: 28.
Hva med dem som tar seg av de eldre nå? Om kort tid, når Riket fullstendig overtar makten over jorden, vil de se seg tilbake og med glede og lettelse kunne konstatere at de ikke forsømte sin plikt, men la gudhengivenhet for dagen ved å vise de eldre kristen kjærlighet. — 1. Timoteus 5: 4.
[Ramme på side 30]
De eldre setter pris på besøk
Mye godt kan utrettes ved at man planlegger et lite besøk, for eksempel et kvarters tid, hos en av de eldre etter at man har vært ute i forkynnelsesarbeidet. Det er best ikke å overlate det til tilfeldighetene, noe følgende opplevelse viser.
Brigitte og Hannelore var ute i forkynnelsesarbeidet sammen og innledet en samtale med en eldre mann ved døren. Søstrene snakket med ham i fem minutter før de fant ut at han også var et vitne for Jehova, og at han gikk i samme menighet som dem. Noe så pinlig! Men det kom noe godt ut av det, for Hannelore la straks planer om å begynne å besøke broren og hjelpe ham til å komme på menighetens møter.
Kjenner du navnet på alle de eldre forkynnerne som bor i det området hvor du forkynner, og vet du hvor de bor? Kan du ordne det slik at du får avlagt et kort besøk der? Det vil de sannsynligvis sette stor pris på.