KORAH

(Kọrah) [muligens: skallet; skallethet].

1. En av de tre sønnene Esau fikk med sin hevittiske hustru Oholibama; født i Kanaan før Esau drog til Se’irs fjellområde. (1Mo 36: 2, 5–8, 14; 1Kr 1: 35) Korah var en av sjeikene i Edom. – 1Mo 36: 18.

I 1. Mosebok 36: 16 står en «sjeik Korah» oppført som sønn av Elifas og sønnesønn av Esau. Men Korah blir ikke nevnt blant Elifas’ etterkommere i 1. Mosebok 36: 11, 12 eller i 1. Krønikebok 1: 36. I Den samaritanske pentateuken er navnet utelatt i 1. Mosebok 36: 16, og noen forskere mener at det kan skyldes en avskrivningsfeil at det er tatt med i den massoretiske tekst.

2. En av sønnene til Hebron av Juda stamme. – 1Kr 2: 43.

3. En etterkommer av Levi gjennom Kehat og Jishar. (2Mo 6: 16, 18, 21; 1Kr 6: 1, 2, 22 [Amminadab kan ha vært et annet navn på Jishar.]) Under israelittenes vandring gjennom ødemarken gjorde Korah opprør mot Moses’ og Arons myndighet. Med seg i opprøret hadde han rubenittene Datan, Abiram og On og dessuten 250 «høvdinger i forsamlingen», «navngjetne menn». (4Mo 16: 1, 2) De hevdet: «Alle i hele forsamlingen er hellige, og Jehova er midt iblant dem», og spurte: «Hvorfor skulle dere da opphøye dere over Jehovas menighet?» (4Mo 16: 3–11) Moses sendte senere bud på Datan og Abiram, men de nektet å komme og mente at Moses ikke hadde rett til å tilkalle dem. (4Mo 16: 12–15) Korah og hans forsamling og øverstepresten Aron ble pålagt å være til stede framfor Jehova og ha med seg fyrfat og røkelse. – 4Mo 16: 16, 17.

Korah og de 250 som holdt seg til ham, stilte seg dagen etter med hvert sitt fyrfat med ild og røkelse ved inngangen til møteteltet sammen med Moses og Aron. Jehovas herlighet viste seg for hele forsamlingen, og Jehova talte til Moses og Aron og sa at de skulle skille seg ut fra forsamlingen så han kunne «utrydde den på et øyeblikk». Men Moses og Aron gikk i forbønn for folket, og Gud sa så til Moses at han skulle få forsamlingen til å gå vekk fra teltene til Korah, Datan og Abiram. Folk gjorde som de fikk beskjed om. (4Mo 16: 18–27) Like etterpå skjedde følgende: «Jorden begynte å åpne sin munn og oppsluke dem og deres husstander og alle de mennesker som tilhørte Korah, og alle deres eiendeler.» De og alle som tilhørte dem, fór levende ned til Sjeol, og jorden dekket dem til. – 4Mo 16: 28–34.

De som stod foran møteteltet med fyrfatene med røkelse, unnslapp heller ikke, for «en ild utgikk fra Jehova og begynte å fortære de to hundre og femti mennene som ofret røkelsen». (4Mo 16: 35) Korah selv var sammen med dem da dette skjedde og ble dermed også fortært av denne ilden fra Gud. – 4Mo 26: 10.

Av fyrfatene til dem som gjorde opprør sammen med Korah, ble det laget metallplater til å kle alteret med. Dette ble gjort fordi de hadde frambåret dem «for Jehova, slik at de ble hellige», og de skulle heretter «tjene som et tegn for Israels sønner.» (4Mo 16: 36–40) Til tross for denne kraftige tilkjennegivelsen av Guds dom begynte hele forsamlingen allerede neste dag å murre mot Moses og Aron og si: «Dere – dere har brakt død over Jehovas folk.» Dette vakte harme hos Jehova, og til tross for at Moses og Aron bad inderlige bønner, sendte han en plage som kostet 14 700 israelitter livet. Den stanset først da Aron hadde gjort soning for folket. (4Mo 16: 41–50) Deretter ble Arons prestelige stilling stadfestet ved at hans stav satte knopper. – 4Mo 17.

Det later til at Korahs sønner ikke fulgte sin far i opprøret, for det heter i Bibelens beretning: «Men Korahs sønner døde ikke.» (4Mo 26: 9–11) Korahs etterkommere fikk senere en fremtredende stilling i forbindelse med levittenes tjeneste. – Se KORAHITTER.

Han som skrev Judas’ brev, henviste til både Kain, Bileam og Korah da han advarte de kristne mot mennesker som handlet som fornuftsløse dyr, slike som «har gått til grunne ved Korahs opprørske tale». Korah søkte tydeligvis å oppnå en ærefull stilling. Han drog Jehovas utnevnelser i tvil og gjorde opprør og led derfor døden med rette på grunn av sin urette handlemåte. – Jud 10, 11.