JOSVA

(Jọsva) [kortform av Jehosjua, som betyr «Jehova er frelse»].

1. Nuns sønn; en efraimitt som tjente som Moses’ medhjelper, og som senere ble utnevnt til hans etterfølger. (2Mo 33: 11; 5Mo 34: 9; Jos 1: 1, 2) Bibelen beskriver Josva som en modig, fryktløs leder, en som hadde tillit til Jehovas løfter, som lydig fulgte hans ledelse, og som var fast bestemt på å tjene ham trofast. Han het opprinnelig Hosjea, men Moses kalte ham Josva, eller Jehosjua. (4Mo 13: 8, 16) Det framgår ikke av Bibelen nøyaktig når han ble alminnelig kjent som Josva.

Hærfører i kampen mot amalekittene. I år 1513 f.v.t., mens israelittene lå i leir i Refidim kort tid etter at de på mirakuløst vis var blitt utfridd fra den egyptiske militærmakt ved Rødehavet, rettet amalekittene et uprovosert angrep mot dem. Moses utpekte Josva til å føre israelittene i kampen mot amalekittene. Under hans gode ledelse beseiret israelittene fienden med Guds hjelp. Etterpå erklærte Jehova at amalekittene skulle utryddes fullstendig, og befalte Moses å skrive ned denne beslutningen og underrette Josva om den. – 2Mo 17: 8–16.

Moses’ medhjelper. Som Moses’ medhjelper var Josva trolig en av de 70 eldste som senere, ved Sinai-fjellet, fikk et storslått syn av Jehovas herlighet. Etterpå fulgte han Moses et stykke på veien opp Sinai-fjellet, men han gikk sannsynligvis ikke inn i skyen, ettersom det bare var Moses som fikk befaling om å gjøre dette. (2Mo 24: 9–18) Både han og Moses ble værende på Sinai i 40 dager og 40 netter. Da de etter denne perioden var på vei ned fra Sinai-fjellet, forvekslet Josva israelittenes sang under den avguderiske kalvedyrkelsen med «stridslarm». Han ble utvilsomt like vred som Moses da de fikk øye på gullkalven, og var kanskje med på å ødelegge den. – 2Mo 32: 15–20.

Ved å tilbe gullkalven brøt israelittene den høytidelige pakten de hadde inngått med Jehova Gud. Det var kanskje dette som fikk Moses til å flytte teltet sitt («møteteltet») bort fra det området hvor folket lå i leir; Jehova hadde ennå ikke tilgitt dem deres synd og befant seg ikke lenger i Israels midte. Josva ble nå værende ved teltet hver gang Moses vendte tilbake til leiren, kanskje for å forhindre at noen israelitter gikk inn i møteteltet mens de var i en slik uren tilstand. – 2Mo 33: 7–11; 34: 9.

Da Moses på et senere tidspunkt følte at byrden ble for tung for ham, fordi folket klaget og murret, befalte Jehova at han skulle velge ut 70 eldste til å hjelpe seg. Disse eldste skulle så gå til møteteltet. To av dem, Eldad og Medad, ble imidlertid igjen i leiren, åpenbart med gyldig grunn. Da Guds ånd begynte å virke på de 68 som var kommet sammen ved møteteltet, begynte den også å virke på Eldad og Medad, slik at også de begynte å opptre som profeter, midt i leiren. Moses fikk raskt beskjed om dette. Josva, som ble skinnsyk på Moses’ vegne, oppfordret da Moses til å stanse dem. Han kan ha følt at det at Eldad og Medad øyensynlig hadde fått ånden uten at Moses var mellommann, svekket Moses’ myndighet. Men Moses korrigerte Josvas syn ved å si: «Jeg skulle ønske at alle i Jehovas folk var profeter, for da ville Jehova legge sin ånd på dem!» – 4Mo 11: 10–29; jf. Mr 9: 38, 39.

Utspeidingen av det lovte land. Det var en tid etter dette at israelittene slo leir i Paran-ødemarken. Herfra sendte Moses ut tolv menn for å utspeide det lovte land, deriblant Josva (Hosjea, el. Jehosjua). Da speiderne vendte tilbake etter 40 dager, var det bare Josva og Kaleb som avla en god rapport. De andre ti speiderne gjorde folket motløst ved å hevde at Israel ikke hadde noen mulighet til å beseire de sterke innbyggerne i Kanaan. Dette førte til at det oppstod en opprørsk murring i leiren. Josva og Kaleb sønderrev da klærne sine, og samtidig som de prøvde å dempe folkets frykt, advarte de mot å gjøre opprør. Men deres modige ord, som avspeilte full tillit til Jehovas evne til å oppfylle sitt ord, var ikke til noen nytte. Beretningen sier faktisk at «hele forsamlingen snakket om å steine dem». – 4Mo 13: 2, 3, 8, 16; 13: 25 til 14: 10.

På grunn av dette opprøret dømte Jehova israelittene til å vandre omkring i ødemarken i 40 år, inntil alle de mennene som var 20 år eller eldre, og som var registrert for tjeneste i hæren, døde. (Dette omfattet ikke levittene, som ikke var blitt registrert for militærtjeneste sammen med de andre israelittene. [4Mo 1: 2, 3, 47]) Av de registrerte mennene var det bare Josva og Kaleb som skulle få komme inn i det lovte land. De ti troløse speiderne skulle dø av en plage fra Jehova. – 4Mo 14: 27–38; jf. 4Mo 26: 65; 32: 11, 12.

Utnevnt til Moses’ etterfølger. Mot slutten av Israels vandring i ødemarken mistet også Moses og Aron utsiktene til å få komme inn i det lovte land, fordi de hadde unnlatt å hellige Jehova i forbindelse med at det på mirakuløst vis ble skaffet til veie vann ved Kadesj. (4Mo 20: 1–13) Jehova befalte derfor Moses å utnevne Josva til sin etterfølger. Med den nye øverstepresten, Arons sønn Eleasar, ved sin side, og framfor hele forsamlingen av israelitter, la Moses hendene på Josva. Selv om Josva ble utnevnt til Moses’ etterfølger, skulle han ikke bli lik Moses, som Jehova kjente «ansikt til ansikt». Det var ikke hele Moses’ verdighet som ble overført til Josva, men bare det Josva trengte for å kunne ha folkets respekt. Når Josva ville spørre Jehova om noe, kunne han ikke kommunisere så direkte med ham som Moses hadde gjort, så å si «ansikt til ansikt». Josva skulle rådføre seg med øverstepresten, som ved hjelp av Urim og Tummim kunne finne ut hva som var Jehovas vilje. – 4Mo 27: 18–23; 5Mo 1: 37, 38; 31: 3; 34: 9, 10.

I tråd med Jehovas anvisninger gav Moses Josva visse instrukser og oppmuntret ham for at han trofast skulle kunne ivareta sitt embete. (5Mo 3: 21, 22, 28; 31: 7, 8) Da den tiden nærmet seg da Moses skulle dø, skulle han stille seg i møteteltet sammen med Josva. Jehova ’gav så Josva myndighet’ og bekreftet derved den utnevnelsen som tidligere var blitt foretatt ved at Moses la hendene på Josva. (5Mo 31: 14, 15, 23) Etterpå var Josva med på å skrive ned den sangen som ble gitt til Moses ved inspirasjon, og å lære israelittene den. – 5Mo 31: 19; 32: 44.

Hans tjeneste som Moses’ etterfølger. Etter at Moses var død, traff Josva forberedelser til å gå inn i det lovte land. Han sendte folkets oppsynsmenn rundt for å gi beskjed til israelittene om at de skulle gjøre seg klar til å gå over Jordan tre dager senere, han minnet gadittene, rubenittene og halve Manasse stamme om at de var forpliktet til å hjelpe til ved erobringen av landet, og han sendte ut to menn for å utspeide Jeriko og det omkringliggende området. – Jos 1: 1 til 2: 1.

Da de to speiderne hadde vendt tilbake, brøt israelittene opp fra Sjittim og slo leir ved Jordan. Dagen etter demmet Jehova på mirakuløst vis opp Jordan, slik at nasjonen kunne gå tørrskodd over. Til minne om denne begivenheten reiste Josva tolv steiner midt i elveleiet og dessuten tolv steiner i Gilgal, det første stedet hvor Israel slo leir på vestsiden av Jordan. Han laget også flintkniver og omskar alle mannlige israelitter som var blitt født i ødemarken. Omkring fire dager senere kunne de derfor feire påsken i den rette tilstand. – Jos 2: 23 til 5: 11.

I nærheten av Jeriko snakket Josva med en fyrste, en engel, som gav ham instrukser om hvordan israelittene skulle gå fram for å innta byen. Josva gjorde som engelen hadde sagt, og etter å ha viet Jeriko til tilintetgjørelse uttalte han en profetisk forbannelse over den mann som i framtiden kom til å gjenoppbygge byen, en forbannelse som ble oppfylt over 500 år senere. (Jos 5: 13 til 6: 26; 1Kg 16: 34) Dernest angrep han Ai. I første omgang led den israelittiske styrken på omkring 3000 mann nederlag. Dette kom av at Jehova hadde unnlatt å hjelpe israelittene fordi Akan hadde vært ulydig og tatt noe bytte fra Jeriko for å beholde det selv. Da Akan og hans husstand var blitt steinet på grunn av denne synden, la Josva folk i bakhold mot Ai, angrep byen og gjorde den til en øde ruinhaug. – Jos 7: 1 til 8: 29.

Nå drog hele Israels menighet – kvinner, barn og fastboende utlendinger innbefattet – til et sted ved Ebal-fjellet. Her bygde Josva et alter etter anvisningene i Moseloven. Mens den ene halvparten av menigheten stod foran Garisim-fjellet og den andre halvparten stod foran Ebal-fjellet, leste Josva opp «loven, velsignelsen og forbannelsen» for dem. «Det var ikke et ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste opp.» – Jos 8: 30–35.

Etter at folket var kommet tilbake til leiren i Gilgal, ble Josva og Israels høvdinger oppsøkt av noen sendebud fra Gibeon. Gibeonittene hadde forstått at Jehova kjempet for Israel, og ved hjelp av list greide de å inngå en fredspakt med Josva. Da det kom for dagen hvor de egentlig holdt til, gjorde Josva dem til slaver. Også Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, fikk høre hva gibeonittene hadde gjort. Han og fire andre kanaaneiske konger drog ut i et felttog for å straffe dem for dette. Da Josva fikk en anmodning fra gibeonittene om hjelp, satte han «og alt krigsfolket» av sted fra Gilgal og marsjerte hele natten. Jehova kjempet så for Israel i kampen til forsvar for gibeonittene og viste derved at han ikke underkjente den pakten som var blitt sluttet med dette folket. Fienden led større tap som følge av et mirakuløst haglvær enn som følge av kamphandlingene. Jehova lyttet til og med til Josvas røst ved å sørge for at dagslyset varte lenger enn normalt under slaget. – Jos 9: 3 til 10: 14.

Josva fulgte opp denne gudgitte seieren ved å innta Makkeda, Libna, Lakisj, Eglon, Hebron og Debir og fratok derved kanaaneerne makten i den sørlige delen av landet. Nå slo de kanaaneiske kongene i den nordlige delen av landet seg sammen under ledelse av Jabin, kongen i Hasor, og samlet styrkene sine ved Meroms vann for å kjempe mot Israel. Josva stod nå overfor hester og stridsvogner, men Jehova oppmuntret ham til ikke å være redd. Igjen gav Jehova israelittene seier. På Jehovas befaling skar Josva over hasene på fiendenes hester og brente stridsvognene. Byen Hasor ble brent. (Jos 10: 16 til 11: 23) I løpet av seks år (jf. 4Mo 10: 11; 13: 2, 6; 14: 34–38; Jos 14: 6–10) beseiret Josva således 31 konger og underla seg store deler av det lovte land. – Jos 12: 7–24; KART: bd. 1, s. 737.

Nå kom tiden for å fordele landet mellom stammene. Dette arbeidet ble til å begynne med utført i Gilgal, under ledelse av Josva, øverstepresten Eleasar og ti andre som Gud hadde utpekt. (Jos 13: 7; 14: 1, 2, 6; 4Mo 34: 17–29) Etter at tabernaklet var blitt satt opp i Sjilo, fortsatte man arbeidet der. (Jos 18: 1, 8–10) Josva selv fikk byen Timnat-Serah i Efraims fjellområde. – Jos 19: 49, 50.

Hans siste formaninger til israelittene og hans død. Kort tid før sin død samlet Josva Israels eldste, overhoder, dommere og oppsynsmenn og formante dem til å tjene Jehova trofast og advarte dem om følgene av ulydighet. (Jos 23: 1–16) Han kalte også sammen hele Israels menighet, minnet om hvordan Jehova hadde handlet med folkets forfedre og med israelittene som nasjon, og rettet en appell til dem om å tjene Jehova. Han sa avslutningsvis: «Hvis det er ondt i deres øyne å tjene Jehova, så velg selv i dag hvem dere vil tjene, enten de gudene som deres forfedre tjente på den andre siden av Elven, eller gudene til amorittene, i hvis land dere bor. Men jeg og min husstand, vi skal tjene Jehova.» (Jos 24: 1–15) Etterpå fornyet israelittene den pakten som de hadde inngått om å adlyde Jehova. – Jos 24: 16–28.

Josva døde 110 år gammel. Han ble begravet i Timnat-Serah. Hans ubrytelige lojalitet mot Jehova hadde en god virkning, noe som framgår av at «Israel fortsatte å tjene Jehova alle Josvas dager og alle de eldstes dager, de hvis dager strakte seg forbi Josva». – Jos 24: 29–31; Dom 2: 7–9.

2. En mann som eide en mark i Bet-Sjemesj. Det var på denne marken den hellige Ark ble stående og ble sett første gang etter at filisterne hadde sendt den tilbake. – 1Sa 6: 14, 18.

3. Byhøvedsmannen i Jerusalem på kong Josjias tid. Det ser ut til at noen offerhauger som ble brukt i forbindelse med falsk tilbedelse, lå like ved Josvas hjem. Josjia rev imidlertid ned disse offerhaugene. – 2Kg 23: 8.

4. Jehosadaks sønn; den første som tjente som øversteprest for israelittene etter at de hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon. (Hag 1: 1, 12, 14; 2: 2–4; Sak 3: 1–9; 6: 11) I Esras bok og i Nehemjas bok blir han kalt Jesjua. – Se JESJUA nr. 4.