SJEL

De ordene i grunnteksten som gjerne blir oversatt med sjel, er nẹfesj [נֶפֶשׁ] (hebr.) og psykhẹ [ψυχή] (gr.). Det framgår av den måten disse ordene blir brukt på i Bibelen, at en «sjel» er en person eller et dyr eller det liv en person eller et dyr har.

Det folk flest forbinder med ordet «sjel», stemmer ikke med betydningen av det hebraiske og det greske ordet, slik de ble brukt av Bibelens inspirerte skribenter. Dette er et faktum stadig flere erkjenner. Allerede i 1897 skrev professor C.A. Briggs følgende etter en grundig analyse av hvordan ordet nẹfesj blir brukt: «Ordet ’sjel’, slik det blir brukt av oss, tillegges vanligvis en helt annen betydning enn den נפש [nẹfesj] har på hebraisk, og det er lett for en leser som ikke er oppmerksom på dette, å trekke feilaktige slutninger.» – Journal of Biblical Literature, årg. XVI, s. 30.

Da The Jewish Publication Society of America utgav en ny oversettelse av Toraen, de fem første bøkene i Bibelen, sa han som hadde hovedansvaret for utgivelsen, H.M. Orlinsky ved Hebrew Union College, at ordet «sjel» praktisk talt var utelatt i denne oversettelsen fordi «det angjeldende hebraiske ordet er ’Nefesj’». Han sa videre: «Andre oversettere har tolket det slik at ordet betyr ’sjel’, noe som er svært unøyaktig. Bibelen sier ikke at vi har en sjel. ’Nefesj’ er selve personen, hans behov for føde, selve blodet i hans årer, hans vesen.» – The New York Times, 12. oktober 1962.

Hva er opprinnelsen til læren om at menneskesjelen er usynlig og udødelig?

Vanskeligheten ligger i at de forestillinger folk vanligvis forbinder med ordet «sjel», ikke stammer fra De hebraiske skrifter eller De kristne greske skrifter, men hovedsakelig fra oldtidens greske filosofi, altså fra hedensk religiøs tenkning. Ifølge den greske filosofen Platon skal for eksempel Sokrates ha sagt: «Om no sjela fer bort rein utan å dra noko av kroppen med seg . . . går ho ikkje da bort til det som liknar henne sjølv, det usynlege, guddomlege, udødelege og kloke? Og når ho kjem dit, får ho ikke da vere sæl, fri for vildring og tankeløyse og otte . . . og anna menneskeleg vondt, og . . . i sanning leve saman med gudar for alltid?» – Fra Kriton og Faidon, oversatt til nynorsk av Anfinn Stigen, Oslo 1973/1995, s. 95, 96.

I direkte motsetning til den greske læren om at en psykhẹ (sjel) er immateriell, ikke håndgripelig, men usynlig og udødelig, viser Bibelen at både psykhẹ og nẹfesj, når disse ordene blir brukt om jordiske skapninger, sikter til noe som er materielt, håndgripelig, synlig og dødelig.

I New Catholic Encyclopedia står det: «Nepes [nẹfesj ] er et uttrykk som rommer langt mer enn vårt uttrykk ’sjel’. Det står for livet (2Mo 21.23; 5Mo 19.21) og dets forskjellige vitale manifestasjoner: åndedrettet (1Mo 35.18; Job 41.13[21]), blodet [1Mo 9.4; 5Mo 12.23; Sl 140(141).8], begjæret (2Sa 3.21; Ord 23.2). Ordet sjel i GT [Det gamle testamente] betyr ikke en del av mennesket, men hele mennesket – mennesket som et levende vesen. På samme måte betegner det i NT [Det nye testamente] menneskelivet: livet til et bevisst individ (Mt 2.20; 6.25; Lu 12.22–23; 14.26; Joh 10.11, 15, 17; 13.37).» – 1967, bd. XIII, s. 467.

Den katolske oversettelsen The New American Bible har en «Ordliste over teologiske uttrykk i Bibelen» hvor det står (s. 27, 28): «Uttrykket ’redde sin sjel’ i Det nye testamente (Mr 8: 35) betyr ikke å redde noen ’åndelig’ del av mennesket, noe som står i motsetning til dets ’legeme’ (i den platonske betydning), men hele personen, med vekt på det faktum at personen er levende, har ønsker, viser kjærlighet, har vilje osv., i tillegg til at den er konkret og fysisk.» – Utgave utgitt av P.J. Kenedy & Sons, New York 1970.

Nẹfesj kommer etter alt å dømme fra en rot som betyr «å puste», og ordet kunne derfor i bokstavelig forstand bli gjengitt med «en puster». I Koehler og Baumgartners Lexicon in Veteris Testamenti Libros (Leiden 1958, s. 627) blir ordet definert slik: «åndedrettet, som gjør mennesker og dyr til levende vesener 1Mo 1, 20, sjelen (noe helt annet enn sjelen ifølge grekernes forestilling), som har sitt sete i blodet 1Mo 9, 4f. 3Mo 17, 11 5Mo 12, 23: (249 g.) . . . sjel = levende vesen, individ, person.»

Når det gjelder det greske ordet psykhẹ, har ordbøkene definisjoner som «liv» og «det bevisste selvet eller den bevisste personlighet som setet for følelser, ønsker og hengivenhet» og «et levende vesen», og de viser at uttrykket også i ikke-bibelske greske verker ble brukt «om dyr». I slike kilder, som først og fremst befatter seg med klassiske greske skrifter, står naturligvis også alle de betydningene som de hedenske greske filosofene la i ordet, deriblant «ånd som er gått bort», «den immaterielle og udødelige sjel», «universets ånd» og «det immaterielle bevegelses- og livsprinsipp». Tydeligvis fordi noen av de hedenske filosofene lærte at sjelen fór ut av legemet når døden inntrådte, ble uttrykket psykhẹ også brukt om «sommerfuglen eller møllen», skapninger som gjennomgår en metamorfose, en forvandling fra larve til vinget insekt. – Liddell og Scotts Greek-English Lexicon, revidert av H. Jones, 1968, s. 2026, 2027; Donnegans New Greek and English Lexicon, 1836, s. 1404.

Oldtidens greske skribenter brukte ordet psykhẹ på forskjellige måter og var ikke konsekvente. Måten de brukte uttrykket på, var påvirket av deres personlige og religiøse oppfatninger. De vanlige forestillingene om ordet «sjel» kan tilskrives Platons filosofi (noe det er alminnelig enighet om), og angående Platon er det blitt sagt: «Noen ganger sier han om en av sjelens [påståtte] tre deler, nemlig ’fornuftsdelen’, at den nødvendigvis er udødelig, mens de to andre delene er dødelige, men han ordlegger seg også som om det var to sjeler i ett legeme, én udødelig og guddommelig, den andre dødelig.» – The Evangelical Quarterly, London 1931, bd. III, s. 121, «Thoughts on the Tripartite Theory of Human Nature [Tanker om teorien om menneskenaturens tredelthet]» av A. McCaig.

I betraktning av denne inkonsekvensen i ikke-bibelske skrifter er det helt nødvendig å la Bibelen tale for seg selv og vise hva de inspirerte skribentene mente med ordene psykhẹ og nẹfesj. Nẹfesj forekommer 754 ganger i den massoretiske tekst til De hebraiske skrifter, mens psykhẹ brukt alene står 102 ganger i Westcott og Horts tekst til De kristne greske skrifter. Disse ordene forekommer altså i alt 856 ganger. (Se NW, tillegget, 4A.) Det at de forekommer så mange ganger, gjør det mulig å danne seg en klar oppfatning av hvordan de inspirerte bibelskribentene forstod dem, og hvilken forståelse det de skrev, bør formidle til oss. En undersøkelse viser at selv om disse ordene har et vidtspennende betydningsinnhold med forskjellige nyanser, så var det blant bibelskribentene ingen inkonsekvens, forvirring eller uenighet angående menneskets natur, slik det var blant de greske filosofene i den såkalte klassiske perioden.

De første sjelene på jorden. De første forekomstene av ordet nẹfesj finner man i 1. Mosebok 1: 20–23. På den femte skapelsesdagen sa Gud: «’La det i vannene vrimle fram en vrimmel av levende sjeler [nẹfesj ], og la flygende skapninger fly over jorden . . .’ Og Gud gikk i gang med å skape de store havuhyrene og hver levende sjel [nẹfesj ] som beveger seg omkring, og som vrimlet fram i vannene, etter deres slag, og hver vinget flygende skapning etter dens slag.» I forbindelse med den sjette skapelsesdagen blir nẹfesj i uttrykket «levende sjeler» brukt om «husdyr og andre dyr som beveger seg, og jordens ville dyr». – 1Mo 1: 24.

Da menneskene var blitt skapt, brukte Gud igjen ordet nẹfesj i forbindelse med at han gav dem veiledning angående dyrene, «alt som beveger seg på jorden, alt som det er liv som en sjel i [bokst.: alt som det er levende sjel (nẹfesj ) i]». (1Mo 1: 30) Andre eksempler på at dyr blir omtalt som sjeler, finner man i 1. Mosebok 2: 19; 9: 10–16; 3. Mosebok 11: 10, 46; 24: 18; 4. Mosebok 31: 28; Esekiel 47: 9. Det er verdt å merke seg at ordet psykhẹ på tilsvarende måte blir brukt om dyr i De kristne greske skrifter, for eksempel i Åpenbaringen 8: 9 og 16: 3, hvor det blir brukt om skapninger i havet.

Det er altså tydelig at ordene nẹfesj og psykhẹ i Bibelen blir brukt om dyrene, som står lavere enn menneskene, og at de samme ordene blir brukt om menneskene.

Menneskesjelen. Nøyaktig det samme hebraiske uttrykket som blir brukt om dyr, nemlig nẹfesj chaijạh (levende sjel), blir også brukt om Adam. Det sies at «mennesket ble en levende sjel» da Gud hadde formet ham av støv fra jorden og blåst livspust inn i hans nesebor. (1Mo 2: 7) Mennesket var forskjellig fra dyrene, men ikke fordi et menneske var en nẹfesj (en sjel), mens et dyr ikke var det. Beretningen viser at forskjellen bestod i at bare mennesket var skapt «i Guds bilde». (1Mo 1: 26, 27) Mennesket ble skapt med slike moralske egenskaper som Gud har, og med en makt og visdom som langt overgår dyrenes. Det var derfor mulig for mennesket å rå over alle lavere levende skapninger. (1Mo 1: 26, 28) Menneskets organisme var mer kompleks og allsidig enn dyrenes. (Jf. 1Kt 15: 39.) Dessuten hadde Adam fra begynnelsen av utsikt til å få evig liv, selv om han forspilte denne muligheten. Noe slikt er aldri blitt sagt om de skapningene som står på et lavere nivå enn menneskene. – 1Mo 2: 15–17; 3: 22–24.

Det er nok så at det fortelles at Gud ’blåste livspust [pust: en form av nesjamạh] inn i menneskets nesebor’, mens det ikke sies noe tilsvarende i beretningen om skapelsen av dyrene. Men beretningen om menneskets skapelse er da også mye mer detaljert enn beretningen om skapelsen av dyrene. I 1. Mosebok 7: 21–23, hvor det fortelles om at «alt kjød» utenfor arken ble tilintetgjort, blir dessuten dyrene omtalt sammen med menneskene før det sies: «Alt som hadde livskraftens pust [pust: en form av nesjamạh] virksom i sine nesebor, ja alt som var på det tørre land, døde.» Det er innlysende at dyrenes livspust også opprinnelig kom fra Skaperen, Jehova Gud.

Menneskets «ånd» (hebr. rụach; gr. pneuma), eller livskraft, er heller ikke annerledes enn livskraften i dyrene, slik det framgår av Forkynneren 3: 19–21, hvor det står: «De har alle én ånd [werụach].»

Sjelen – en levende skapning. Som nevnt ovenfor sier Bibelen i forbindelse med at Adam ble skapt, at «mennesket ble en levende sjel». Mennesket var altså en sjel; han hadde ikke en sjel i form av noe immaterielt, usynlig og uhåndgripelig som bodde inne i ham. Apostelen Paulus viser at den kristne lære i denne henseende ikke skiller seg fra den tidligere hebraiske lære, for han siterer fra 1. Mosebok 2: 7 og sier: «Slik står det også skrevet: ’Det første menneske, Adam, ble en levende sjel [psykhẹn zọsan].’ . . . Det første menneske er av jorden og dannet av støv.» – 1Kt 15: 45–47.

Beretningen i 1. Mosebok viser at en levende sjel ble til ved at et legeme av jordens grunnstoffer ble forbundet med livspust. I 1. Mosebok 7: 22 forekommer uttrykket «livskraftens pust [bokst.: livets ånds, el. virksomme krafts (rụach), pust]». Dette uttrykket indikerer at det er ved pusting – ved innånding av luft (med dens oksygen) – at livskraften, eller «ånden», blir opprettholdt i alle skapninger, mennesker og dyr. Denne livskraften finnes i hver eneste celle i skapningenes kropp, slik det blir vist i artiklene LIV og ÅND.

Siden uttrykket nẹfesj er en betegnelse på selve skapningen, burde vi vente å finne utsagn om at nẹfesj har den slags normale fysiske funksjoner og egenskaper som kjødelige skapninger har. Det er nettopp slik det forholder seg. Det står om nẹfesj (sjelen) at den spiser kjøtt, fett, blod og lignende materielle ting (3Mo 7: 18, 20, 25, 27; 17: 10, 12, 15; 5Mo 23: 24); er sulten og tørst og lengter etter mat og drikke (5Mo 12: 15, 20, 21; Sl 107: 9; Ord 19: 15; 27: 7; Jes 29: 8; 32: 6; Mi 7: 1); blir gjort fet (Ord 11: 25); faster (Sl 35: 13); rører ved noe urent, for eksempel en død kropp (3Mo 5: 2; 7: 21; 17: 15; 22: 6; 4Mo 19: 13); blir ’tatt som pant’ eller «bortført» (5Mo 24: 6, 7); arbeider (3Mo 23: 30); blir forfrisket av kaldt vann når den er trett (Ord 25: 25); blir kjøpt (3Mo 22: 11; Ese 27: 13); blir gitt som løfteoffer (3Mo 27: 2); blir lagt i jern (Sl 105: 18); er søvnløs (Sl 119: 28); hiver etter pusten (Jer 15: 9).

Man vil se at det i mange skriftsteder er tale om «min sjel», «hans (hennes) sjel», «din sjel» og så videre. Dette kommer av at nẹfesj og psykhẹ kan bety ens eget jeg som en sjel. Det som ligger i disse ordsammenstillingene, kan derfor ofte uttrykkes på norsk ved personlige pronomener. Av ordboken Lexicon in Veteris Testamenti Libros (s. 627) framgår det at «min nẹfesj» betyr «jeg, meg» (1Mo 27: 4, 25; Jes 1: 14), at «din nẹfesj» betyr «du, deg» (1Mo 27: 19, 31; Jes 43: 4; 51: 23), at «hans (sin) nẹfesj» betyr «han, seg, ham» (4Mo 30: 2; Jes 53: 10), og at «hennes (sin) nẹfesj» betyr «hun, seg, henne» (4Mo 30: 5–12), og så videre.

Det greske ordet psykhẹ blir brukt på samme måte. Ifølge Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words (1981, bd. 4, s. 54) kan dette ordet bli brukt som et uttrykk som er «ensbetydende med det personlige pronomen, for å oppnå kraftigere betoning og virkning: 1. person, Joh. 10: 24 (’oss’); Hebr. 10: 38; jf. 1. Mos. 12: 13; 4. Mos. 23: 10; Dom. 16: 30; Sal. 120: 2 (’meg’); 2. person, 2. Kor. 12: 15; Hebr. 13: 17» og så videre.

Betegner liv som en skapning. Både nẹfesj og psykhẹ blir også brukt i betydningen liv – ikke bare liv som en abstrakt kraft eller som et prinsipp – men liv som en skapning, som et menneske eller et dyr.

Da Rakel fødte Benjamin, gikk hennes nẹfesj (hennes «sjel», eller liv som en skapning) ut av henne, og hun døde. (1Mo 35: 16–19) Hun opphørte med å være en levende skapning. Da profeten Elia utførte et mirakel i forbindelse med den døde sønnen til enken i Sarefat, kom barnets nẹfesj («sjel», eller liv som en skapning) tilbake i ham, og «han ble levende»; han ble igjen en levende skapning. – 1Kg 17: 17–23.

Fordi en skapnings liv er så uatskillelig knyttet til og avhengig av blod (utgytt blod står for personens eller skapningens liv [1Mo 4: 10; 2Kg 9: 26; Sl 9: 12; Jes 26: 21]), sies det i Bibelen at nẹfesj (sjelen) er «i blodet». (1Mo 9: 4; 3Mo 17: 11, 14; 5Mo 12: 23) Dette skal åpenbart ikke oppfattes bokstavelig, ettersom det i Bibelen også er tale om «blodet av deres sjeler» (1Mo 9: 5; jf. Jer 2: 34), og ettersom uttalelsene i de mange tidligere omtalte henvisningene ikke med rimelighet kan anvendes på bare blodet eller dets livsoppholdende egenskaper.

Uttrykket nẹfesj (sjel) blir ikke benyttet i forbindelse med skapelsen av plantelivet på den tredje skapelsesdagen (1Mo 1: 11–13) eller deretter, siden planter ikke inneholder blod.

Eksempler på at det greske ordet psykhẹ blir brukt i betydningen «liv som en skapning», kan man finne i Matteus 6: 25; 10: 39; 16: 25, 26; Lukas 12: 20; Johannes 10: 11, 15; 13: 37, 38; 15: 13; Apostlenes gjerninger 20: 10. Ettersom Guds tjenere som dør, har håp om en oppstandelse, har de håp om å få leve igjen som «sjeler», eller levende skapninger. Derfor kunne Jesus si at «enhver som mister sin sjel [sitt liv som en skapning] for min og det gode budskaps skyld, skal redde den». Og videre: «Hva gagner det et menneske å vinne hele verden og forspille sin sjel? Hva skulle vel et menneske gi i bytte for sin sjel?» (Mr 8: 35–37) Han sa også: «Den som holder av sin sjel, tilintetgjør den, men den som hater sin sjel i denne verden, skal bevare den til evig liv.» (Joh 12: 25) Disse og lignende skriftsteder viser hva som er den rette forståelsen av Jesu ord i Matteus 10: 28: «Bli ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen; men frykt heller for ham som kan tilintetgjøre både sjel og legeme i Gehenna.» Mennesker kan nok drepe legemet, men de kan ikke drepe en person for alltid, for vedkommende lever i Guds minne ( jf. Lu 20: 37, 38), og Gud kan og vil la den som er trofast, få en oppstandelse til liv som en skapning. For Guds tjenere vil det å miste sin «sjel», sitt liv som en skapning, bare være et midlertidig tap. – Jf. Åp 12: 11.

Sjelen er dødelig og kan tilintetgjøres. På den annen side står det i Matteus 10: 28 at Gud «kan tilintetgjøre både sjel [psykhẹn] og legeme i Gehenna». Dette viser at psykhẹ ikke vil si noe som er udødelig eller som ikke kan tilintetgjøres. Det finnes faktisk ikke noe skriftsted i hele Bibelen, verken i De hebraiske eller De greske skrifter, hvor ordene nẹfesj eller psykhẹ er forbundet med adjektiver som udødelig, uutslettelig, uforgjengelig eller lignende. (Se UDØDELIGHET; UFORGJENGELIGHET.) Derimot finnes det en lang rekke skriftsteder i De hebraiske og De greske skrifter hvor det blir sagt at nẹfesj og psykhẹ (sjelen) er dødelig eller underlagt døden (1Mo 19: 19, 20; 4Mo 23: 10; Jos 2: 13, 14; Dom 5: 18; 16: 16, 30; 1Kg 20: 31, 32; Sl 22: 29; Ese 18: 4, 20; Mt 2: 20; 26: 38; Mr 3: 4; He 10: 39; Jak 5: 20), at den kan rammes av døden, bli ’avskåret’, tilintetgjort eller utryddet (1Mo 17: 14; 2Mo 12: 15; 3Mo 7: 20; 23: 29; Jos 10: 28–39; Sl 78: 50; Ese 13: 19; 22: 27; Apg 3: 23; Åp 8: 9; 16: 3) – ved sverd (Jos 10: 37; Ese 33: 6), ved å bli kvalt (Job 7: 15) eller ved å drukne (Jon 2: 5) – og at den kan gå ned i gravens dyp eller i Sjeol (Job 33: 22; Sl 89: 48) eller bli utfridd derfra (Sl 16: 10; 30: 3; 49: 15; Ord 23: 14).

Død sjel. Uttrykket «død sjel» forekommer også en rekke ganger og betyr ganske enkelt en «død person». – 3Mo 19: 28; 21: 1, 11; 22: 4; 4Mo 5: 2; 6: 6; Hag 2: 13; se NW, fotnoter; jf. 4Mo 19: 11, 13.

Begjær. Noen ganger blir ordet nẹfesj brukt som et uttrykk for et menneskes begjær, et begjær som fyller ham og deretter gjør ham opptatt av å nå sitt mål. I Ordspråkene 13: 2 står det for eksempel om forrædere at ’deres sjel er vold’, det vil si at de er fullstendig oppsatt på voldsutøvelse, ja, de blir så å si den personifiserte vold. (Jf. 1Mo 34: 3, NW, fotn.; Sl 27: 12; 35: 25; 41: 2.) Israels falske hyrder blir kalt «hunder, sterke i sjelens begjær [bokst.: sterke i sjel]», som ikke har «kjent metthet». – Jes 56: 11, 12; jf. Ord 23: 1–3; Hab 2: 5.

Om å tjene av hele sin sjel. Som allerede vist betyr «sjel» først og fremst en person, hele personen. Men visse skriftsteder formaner Guds tilbedere til å søke, elske og tjene ham av ’hele sitt hjerte og hele sin sjel’ (5Mo 4: 29; 11: 13, 18), og i 5. Mosebok 6: 5 står det: «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og hele din virkekraft.» Jesus sa at man må tjene med hele sin sjel og styrke og dessuten med ’hele sitt sinn’. (Mr 12: 30; Lu 10: 27) Spørsmålet er hvorfor disse andre sidene ved personligheten er nevnt sammen med sjelen når sjelen omfatter det hele. Det kan kanskje forklares ved hjelp av et eksempel: Et menneske kan selge seg selv (sin sjel) til en annen og derved bli vedkommendes slave og eiendom. Men han tjener kanskje ikke sin herre helhjertet, slik at han er fullt motivert til å behage ham og virkelig ønsker å gjøre det, og han bruker derfor kanskje ikke sin fulle styrke eller hele sin mentale kapasitet til å fremme sin herres interesser. (Jf. Ef 6: 5; Kol 3: 22.) De andre sidene ved personligheten blir derfor åpenbart nevnt for å henlede vår oppmerksomhet på dem, slik at vi ikke unnlater å huske på dem og ta dem i betraktning i vår tjeneste for Gud, vår eier, og for hans Sønn, som med sitt liv betalte den løsesum vi ble kjøpt for. Det å tjene Gud med ’hele sin sjel’ vil si at hele personen er engasjert, og at ingen kroppsdel, funksjon, evne eller lengsel er unntatt. – Jf. Mt 5: 28–30; Lu 21: 34–36; Ef 6: 6–9; Flp 3: 19; Kol 3: 23, 24.

Sjel forskjellig fra ånd. «Sjel» (hebr. nẹfesj; gr. psykhẹ) må ikke forveksles med «ånd» (hebr. rụach; gr. pneuma), for disse to begrepene har forskjellig betydningsinnhold. I Hebreerne 4: 12 står det for eksempel at Guds ord «trenger så langt inn at det skiller sjel og ånd, og ledd og deres marg». (Jf. Flp 1: 27; 1Te 5: 23.) Som allerede vist er sjelen (nẹfesj; psykhẹ) skapningen selv. Ånden (rụach; pneuma) vil i alminnelighet si den levende skapningens, eller sjelens, livskraft, men de respektive ordene på grunnspråkene kan også ha andre betydninger.

Forskjellen mellom de greske begrepene psykhẹ og pneuma blir nærmere belyst i Paulus’ redegjørelse angående kristnes oppstandelse til liv som åndeskapninger, som står i hans første brev til korinterne. Her skjelner han mellom «det fysiske [psykhikọn, bokst.: det sjelelige]» og «det åndelige [pneumatikọn]». Han viser derved at de salvede kristne inntil de dør, har et «sjelelig» legeme, i likhet med det første menneske, Adam, mens de i sin oppstandelse får et åndelig legeme i likhet med den herliggjorte Jesus Kristus. (1Kt 15: 42–49) Judas setter disse begrepene opp mot hverandre på en lignende måte når han skriver om «dyriske mennesker [psykhikoi, bokst.: sjelelige (mennesker)], som ikke har åndelighet [bokst.: som ikke har ånd (pneuma)]». – Jud 19.

Guds sjel. I noen skriftsteder bruker Gud uttrykket «min sjel». (3Mo 26: 11, 30; Sl 24: 4; Jes 42: 1) I betraktning av det ovenstående ser det ut til at dette er eksempler på antropomorfismer, det vil si at Gud tillegges visse fysiske og menneskelige trekk for å gjøre det lettere å forstå ham, som når det sies at Gud har øyne, hender og så videre. Når Jehova sier ’min nẹfesj’, er det tydelig at han mener ’jeg’ eller ’meg’. «Gud er en Ånd [pneuma].» – Joh 4: 24; se JEHOVA (Beskrivelser av ham).