Israelittene fikk beskjed om å rive ned alle hedenske altere og ødelegge de hellige støtter og pæler som vanligvis var reist ved siden av dem. (2Mo 34: 13; 5Mo 7: 5, 6; 12: 1–3) De skulle ikke lage etterligninger av disse, og de skulle ikke frambære sine barn som brennofre, slik som kanaaneerne gjorde. (5Mo 12: 30, 31; 16: 21) De skulle heller ikke ha mange altere, men bare ett alter for tilbedelsen av den sanne Gud, og det skulle stå på det stedet Jehova utvalgte. (5Mo 12: 2–6, 13, 14, 27; sml. dette med Babylon, hvor det bare for gudinnen Isjtar fantes 180 altere.) Når de hadde gått over Jordan, skulle de bygge et alter av utilhogde steiner (5Mo 27: 4–8), og Josva bygde et slikt alter på Ebal-fjellet. (Jos 8: 30–32) Etter at landet var inntatt og delt mellom stammene, bygde Rubens stamme og Gads stamme og halve Manasse stamme et lett synlig alter ved Jordan. Dette førte til at de fikk midlertidige vanskeligheter med de øvrige stammene, inntil det ble fastslått at alteret ikke var et tegn på frafall, men bare skulle tjene som en påminnelse om å vise trofasthet mot Jehova, den sanne Gud. – Jos 22: 10–34.

Det ble også bygd andre altere, men det ser ut til at de ble reist i forbindelse med spesielle anledninger, og at det ikke var meningen at de skulle være i stadig bruk. De ble vanligvis bygd i forbindelse med at en engel hadde vist seg, eller på befaling av en engel. Eksempler på slike altere er alteret i Bokim og de altrene som ble bygd av Gideon og Manoah. (Dom 2: 1–5; 6: 24–32; 13: 15–23) I Betel bygde israelittene et alter da de var kommet sammen for å drøfte hvordan de skulle forhindre at Benjamins stamme ble utryddet. Det framgår imidlertid ikke av beretningen hvorvidt dette hadde Guds godkjennelse, eller om israelittene her bare gjorde ’det som var rett i deres egne øyne’. (Dom 21: 4, 25) Som Guds representant frambar Samuel et offer i Mispa og bygde også et alter i Rama. (1Sa 7: 5, 9, 10, 17) Han gjorde muligens dette fordi det ikke lenger fantes noe vitnesbyrd om Jehovas nærvær i tabernaklet i Sjilo etter at Arken var blitt fjernet derfra. – 1Sa 4: 4, 11; 6: 19–21; 7: 1, 2; jf. Sl 78: 59–64.

Altere til midlertidig bruk. Ved flere anledninger ble det også bygd altere til midlertidig bruk. Saul frambar for eksempel et offer i Gilgal og bygde et alter i Ajalon. (1Sa 13: 7–12; 14: 33–35) I det første tilfellet ble han fordømt fordi han ikke ventet på at Samuel kom og frambar offeret, men hvorvidt det var passende at ofrene ble frambåret på de omtalte stedene, sies det ikke noe om.

David bad Jonatan om å forklare hans fravær ved Sauls bord på nymånedagen med at han måtte overvære en årlig offerfest for slekten i Betlehem. Men ettersom dette bare var et påskudd, kan vi ikke med sikkerhet vite om denne offerfesten virkelig ble holdt. (1Sa 20: 6, 28, 29) Senere bygde David som konge et alter på Aravnas (Ornans) treskeplass, og dette skjedde på Guds befaling. (2Sa 24: 18–25; 1Kr 21: 18–26; 22: 1) Uttalelsen i 1. Kongebok 9: 25 om at Salomo ’ofret brennofre på alteret’, sikter tydeligvis til at han sørget for at dette ble gjort av presteskapet, som var bemyndiget til det. – Jf. 2Kr 8: 12–15.

Da templet stod ferdig i Jerusalem, ser det ut til at alteret nå definitivt stod på det stedet Jehova hadde utvalgt, og at israelittene skulle komme dit. (5Mo 12: 5) På Karmel-fjellet, under ildprøven med Ba’al-prestene, benyttet Elia et alter (1Kg 18: 26–35), men ellers var det nå bare i forbindelse med frafall at det ble bygd andre altere. Salomo var selv den første til å gjøre seg skyldig i slikt frafall, idet han lot seg påvirke av sine fremmede hustruer. (1Kg 11: 3–8) Jeroboam, den første kongen i det nordlige riket, forsøkte å få sine undersåtter fra å dra til templet i Jerusalem ved at han satte opp altere i Betel og Dan. (1Kg 12: 28–33) En profet forutsa da at prester som gjorde tjeneste ved alteret i Betel, ville bli hogd ned i Juda-kongen Josjias regjeringstid, og at det ville bli brent menneskeben på alteret. Som et varsel om dette revnet alteret, og profetien gikk senere i oppfyllelse. – 1Kg 13: 1–5; 2Kg 23: 15–20; jf. Am 3: 14.

Under kong Akabs regjering fantes det mange hedenske altere i Israel. (1Kg 16: 31–33) Da kong Akas regjerte i Juda, var det altere «på hvert hjørne i Jerusalem», foruten mange offerhauger. (2Kr 28: 24, 25) Manasse gikk så langt at han bygde altere i selve Jehovas hus og altere for «himlenes hær» i templets forgård. – 2Kg 21: 3–5.

Selv om det fra tid til annen var trofaste konger som ødela disse avgudsaltrene (2Kg 11: 18; 23: 12, 20; 2Kr 14: 3; 30: 14; 31: 1; 34: 4–7), kunne Jeremia likevel si før Jerusalems fall: «Dine guder er blitt like mange som dine byer, Juda; og like mange som Jerusalems gater er de altere dere har satt opp for skammeligheten, altere til å frambringe offerrøyk på for Ba’al.» – Jer 11: 13.

Forbilledlig betydning. I Hebreerne, kapitlene 8 og 9, viser apostelen Paulus at alt i forbindelse med tabernaklet og tempeltjenesten hadde en forbilledlig betydning. (He 8: 5; 9: 23) Betydningen av de to altrene framgår av opplysninger i De kristne greske skrifter. Brennofferalteret representerte Guds «vilje», det vil si hans villighet til å godta sin enbårne Sønns fullkomne menneskeliv som et offer. (He 10: 5–10) At dette alteret stod foran inngangen til helligdommen, understreker at tro på Jesu gjenløsningsoffer er en forutsetning for å bli godkjent av Gud. (Joh 3: 16–18) At det bare fantes ett offeralter, er i harmoni både med Jesu ord: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg», og med de mange skriftsteder som viser at enhet skulle være et av den kristne tros tydelige kjennetegn. – Joh 14: 6; Mt 7: 13, 14; 1Kt 1: 10–13; Ef 4: 3–6; legg også merke til profetien i Jes 56: 7 og 60: 7 om at folk av alle nasjoner skulle komme til Guds alter.