STEINING

Under Moseloven skulle overtredere som ble idømt dødsstraff, vanligvis lide døden ved steining. (3Mo 20: 2) Hensikten var at israelittene skulle ’fjerne det som var ondt, fra sin midte’. Hele Israel fikk høre om straffen, og det inngav stor frykt hos alle for å begå den samme overtredelsen. (5Mo 13: 5, 10, 11; 22: 22–24) Ved å steine en overtreder viste israelittene at de var nidkjære for den rene tilbedelse, opptatt av at Guds navn ikke skulle bli vanæret, og sterkt interessert i å holde menigheten ren.

Før en overtreder kunne steines, måtte minst to vitner avlegge samstemmende vitnesbyrd mot ham, og de skulle selv kaste de første steinene. (3Mo 24: 14; 5Mo 17: 6, 7) Utsiktene til å delta i henrettelsen må ha fått eventuelle vitner til å tenke seg grundig om før de avla vitnesbyrd, og må ha avskrekket mange fra å avlegge falskt vitnesbyrd, noe som dessuten ville koste vedkommende hans eget liv hvis det kom for en dag. – 5Mo 19: 18–20.

Når noen ble steinet, skjedde dette utvilsomt vanligvis utenfor byene. (4Mo 15: 35, 36; 1Kg 21: 13; se imidlertid 5Mo 22: 21.) Liket kunne bli hengt på en pæl til skrekk og advarsel, men det skulle tas ned og begraves før solnedgang. – 5Mo 21: 21–23.

Jesus omtalte Jerusalem som ’den som drepte profetene og steinet dem som ble sendt til henne’. (Mt 23: 37; jf. He 11: 37.) Jesus ble selv truet med steining. (Joh 8: 59; 10: 31–39; 11: 8) Stefanus ble drept på denne måten. (Apg 7: 58–60) Noen fanatiske jøder i Lystra «steinet Paulus og slepte ham utenfor byen, da de trodde at han var død». – Apg 14: 19; jf. 2Kt 11: 25.

Hvilke forbrytelser som kunne medføre dødsstraff, er nevnt i artikkelen FORBRYTELSE OG STRAFF.