«Jehovas lov er fullkommen»

1, 2. Hvorfor er det mange som ikke har respekt for loven, men hvilket syn kan vi få på Guds lover?

«LOVEN er en bunnløs grav, den ... oppsluker alt.» Denne uttalelsen sto i en bok som ble utgitt så langt tilbake som i 1712. Forfatteren siktet til et rettssystem der rettssaker kunne pågå i årevis og ruinere dem som prøvde å oppnå rettferdighet. I mange land er rettssystemet så innviklet og så gjennomsyret av urettferdighet, fordommer og inkonsekvente bestemmelser at mange har mistet all respekt for loven.

² Som en kontrast til dette kan vi se på noe som ble skrevet for omkring 2700 år siden: «Jeg elsker din lov!» (Salme 119:97) Hvordan kunne salmisten si det? Grunnen var at den loven han elsket, ikke skrev seg fra noen myndigheter her på jorden, men fra Jehova Gud. Etter hvert som du studerer Jehovas lover, vil du i stadig større grad føle det på samme måte som salmisten. Et slikt studium vil gi deg innsikt i hvordan den største Lovgiveren i universet tenker.

3, 4. På hvilke måter har Jehova vist seg å være Lovgiver?

³ «Det er bare én som er Lovgiver og Dommer», sier Bibelen. (Jakob 4:12) Ja, Jehova er den eneste som har rett til å gi lover som gjelder hele hans skaperverk. Selv himmellegemene er styrt av lover som han har fastsatt. (Job 38:33) Jehovas myriader av hellige engler er også underlagt hans lov, for de er organisert etter en bestemt rangordning og er lydige tjenere for ham. – Salme 104:4; Hebreerne 1:7, 14.

⁴ Jehova har også gitt menneskene lover. Vi har alle en samvittighet, som reflekterer Jehovas rettferdighetssans. Som en slags lov i vårt indre kan samvittigheten hjelpe oss til å skille mellom rett og galt. (Romerne 2:14) Våre første foreldre hadde en fullkommen samvittighet, så de trengte ikke så mange lover. (1. Mosebok 2:15–17) Men ufullkomne mennesker trenger en rekke lover som kan hjelpe dem til å gjøre Guds vilje. Slike patriarker som Noah, Abraham og Jakob fikk lover av Jehova Gud og gjorde sin familie kjent med dem. (1. Mosebok 6:22; 9:3–6; 18:19; 26:4, 5) Jehova ble en Lovgiver på en helt ny måte da han ga israelittene en lovsamling gjennom Moses. Denne lovsamlingen gir oss mulighet til å få stor innsikt i Jehovas rettferdighetssans.

 5. Var Moseloven en tung og omstendelig lovsamling? Begrunn svaret.

⁵ Mange tror at Moseloven var en tung og omstendelig samling lover. Det er overhodet ikke riktig. Hele samlingen består av over 600 lover. Det høres kanskje mye ut, men tenk over dette: Omkring år 2000 omfattet lovbøkene med de føderale lovene i USA over 150 000 sider. Annethvert år kommer det omkring 600 nye lover til! Så hvis vi skal se på selve lovmengden, inneholdt Moseloven få lover sammenlignet med alle de lovene menneskene har laget seg. Likevel ga Guds lov israelittene veiledning på områder i livet som moderne lover overhodet ikke berører. La oss se på en oversikt over hva Moseloven inneholdt.

6, 7. (a) Hva er det som gjør Moseloven annerledes enn alle andre lovsamlinger, og hva er det største budet i Loven? (b) Hvordan kunne israelittene vise at de godtok Jehovas overherredømme?

⁶ Loven opphøyde Jehovas overherredømme. Moseloven kan derfor ikke sammenlignes med noen annen lovsamling. Det største budet i Loven var dette: «Hør, Israel: Jehova vår Gud er én Jehova. Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og hele din styrke.» Hvordan skulle Guds folk vise ham sin kjærlighet? De skulle tjene ham og underordne seg hans overherredømme. – 5. Mosebok 6:4, 5; 11:13.

⁷ Den enkelte israelitt viste at han godtok Jehovas overherredømme, ved å underordne seg dem som hadde fått myndighet. Foreldre, høvdinger, dommere, prester og kongen representerte alle Jehovas myndighet. Jehova så på ethvert opprør mot dem som hadde myndighet, som et opprør mot ham. På den annen side måtte de som hadde myndighet, stå til ansvar overfor Jehova hvis de behandlet noen urettferdig eller opptrådte arrogant. (2. Mosebok 20:12; 22:28; 5. Mosebok 1:16, 17; 17:8–20; 19:16, 17) Begge parter var altså forpliktet til å støtte Jehovas overherredømme.

 8. Hvordan lærte Loven folket Jehovas norm for hellighet?

⁸ Loven lærte folket Jehovas norm for hellighet. De hebraiske ordene for «hellig», «hellighet» og «å hellige» forekommer nærmere 300 ganger i Moseloven. Loven hjalp Guds folk til å skille mellom rent og urent og nevnte cirka 70 forskjellige ting som kunne gjøre en israelitt seremonielt uren. De enkelte lovene berørte slike ting som personlig hygiene, kosthold og fjerning av avfall og avføring. Slike lover ga folket store helsemessige fordeler.a Men de tjente også et enda viktigere formål – de hjalp folket til å bevare et godkjent forhold til Jehova og ta avstand fra de avskyelige handlingene og skikkene til nasjonene omkring dem. Vi kan se på et eksempel.

9, 10. Hvilke bestemmelser inneholdt Moseloven når det gjaldt seksuell omgang og fødsler, og hva var fordelen med slike lover?

⁹ Loven sa at seksuell omgang – selv blant gifte mennesker – og fødsler skulle følges av en periode med urenhet. (3. Mosebok 12:2–4; 15:16–18) Slike bestemmelser innebar ikke på noen måte en nedvurdering av rene gaver fra Jehova. (1. Mosebok 1:28; 2:18–25) Det var i stedet slik at de framhevet hans hellighet og sørget for at hans tilbedere ikke ble urene. Israels nabofolk pleide å blande sex og fruktbarhetsritualer sammen med sin gudsdyrkelse. Kanaaneernes religion omfattet mannlig og kvinnelig prostitusjon. Det førte til at flere og flere oppførte seg på en skammelig måte. Moseloven sørget for at tilbedelsen av Jehova ikke hadde noen som helst forbindelse med seksuelle handlinger.b Det var også andre fordeler ved å følge Loven.

¹⁰ Disse lovene lærte folket en viktig sannhet.c Hvordan blir Adams synd overført fra én generasjon til den neste? Er det ikke ved seksuell omgang og fødsler? (Romerne 5:12) Guds lov minnet hans folk om at synden var en del av livet. Vi er alle født syndere. (Salme 51:5) Vi må få tilgivelse og bli gjenløst for å kunne nærme oss vår hellige Gud.

11, 12. (a) Hvilket viktig prinsipp understreket Loven? (b) Hvilke bestemmelser skulle forhindre at noen ble urettferdig dømt?

¹¹ Loven reflekterte Jehovas fullkomne rettferdighet. Moseloven understreket prinsippet om likhet, eller likevekt, i spørsmål som gjaldt håndhevelse av lov og rett. Loven sa: «Det skal være liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot.» (5. Mosebok 19:21) Straffen måtte stå i forhold til forbrytelsen. Dette trekket ved Guds rettferdighet gikk igjen i hele Loven. Og det er bare når vi forstår denne grunnleggende sannheten, at vi kan forstå Kristi Jesu gjenløsningsoffer. Dette skal vi se nærmere på i kapittel 14. – 1. Timoteus 2:5, 6.

¹² Loven inneholdt også bestemmelser som skulle beskytte folk mot å bli urettferdig behandlet av dommere. Det måtte for eksempel være minst to vitner for at en person skulle bli dømt for det han eller hun var blitt anklaget for. En som kom med en falsk anklage, ble strengt straffet. (5. Mosebok 19:15, 18, 19) Det var også strengt forbudt å ta imot bestikkelse. (2. Mosebok 23:8; 5. Mosebok 27:25) Også i forretningssaker måtte Guds folk følge hans høye normer for rett og rettferdighet. (3. Mosebok 19:35, 36; 5. Mosebok 23:19, 20) En slik opphøyd og rettferdig lovsamling var virkelig en stor velsignelse for israelittene.

13, 14. Hvordan sikret Loven at en tyv og offeret hans ble rettferdig behandlet?

¹³ Var Moseloven en streng og ubarmhjertig lovsamling? Absolutt ikke! Kong David skrev under inspirasjon: «Jehovas lov er fullkommen.» (Salme 19:7) David visste godt at Loven la vekt på barmhjertighet og rettferdig behandling. Hvordan gjorde den det?

¹⁴ I noen land i vår tid virker det som om loven tar mer hensyn til forbryterne enn til ofrene. Riktignok må kanskje tyver sitte en tid i fengsel. Men ofrene får ofte ikke igjen det som ble stjålet fra dem, og de må i tillegg betale skatter og avgifter som er med på å gi lovbryterne mat og husly. I det gamle Israel fantes det ikke fengsler slik vi kjenner dem i dag. Det var klare grenser for hvor streng straffen skulle være. (5. Mosebok 25:1–3) En tyv måtte erstatte det han hadde stjålet. Han måtte dessuten betale noe i tillegg. Hvor mye? Det kunne variere. Det er tydelig at dommerne hadde mulighet til å ta hensyn til en rekke faktorer, for eksempel i hvilken grad synderen angret. Det kan være forklaringen på at den erstatningen som ble krevd av en tyv ifølge 3. Mosebok 6:1–7, er mye mindre enn den som er nevnt i 2. Mosebok 22:7.

15. Hvordan sikret Loven at det ble vist både barmhjertighet og rettferdighet hvis en mann hadde drept en annen ved et uhell?

¹⁵ Loven tok hensyn til at ikke alle gale handlinger er gjort med vilje. Hvis en mann kom til å drepe en annen ved et uhell, måtte han ikke gi liv for liv hvis han flyktet til en av de tilfluktsbyene som lå spredt omkring i Israel. Etter at kvalifiserte dommere hadde undersøkt saken, måtte mannen bo i tilfluktsbyen til øverstepresten var død. Deretter kunne han oppholde seg hvor han ville. På den måten dro han nytte av Guds barmhjertighet. Samtidig understreket denne loven hvor verdifullt et menneskeliv er. – 4. Mosebok 15:30, 31; 35:12–25.

16. Hvordan lærte Loven folk å respektere andres rettigheter?

¹⁶ Loven lærte folk å respektere andres rettigheter. Tenk på hvordan den beskyttet dem som hadde gjeld. Ifølge Loven var det forbudt å gå inn i huset til en som hadde gjeld, for å ta noe av verdi som sikkerhet for et lån. Den som hadde gitt et lån, måtte stå utenfor og la låntakeren komme ut til ham med det som ble stilt som sikkerhet. Ingen kunne altså gå inn i en annens hjem uten tillatelse. Hvis en som ga et lån, tok låntakerens kappe som sikkerhet, måtte han levere den tilbake om kvelden, for låntakeren ville sannsynligvis trenge den for å holde seg varm om natten. – 5. Mosebok 24:10–14.

17, 18. Hvordan skilte israelittene seg ut fra andre nasjoner i spørsmål som gjaldt krigføring, og hvorfor?

¹⁷ Loven inneholdt også bestemmelser som gjaldt krigføring. Når Guds folk gikk i krig, skulle de ikke la seg drive av et ønske om å få større makt eller å gjøre erobringer. De skulle representere Jehova i «Jehovas kriger». (4. Mosebok 21:14) I mange tilfeller skulle israelittene først legge fram fredsbetingelser. Hvis en by avslo tilbudet, kunne de innta den – men i samsvar med regler Gud hadde fastsatt. I motsetning til det som har vært vanlig blant mange soldater opp gjennom historien, fikk mennene i Israels styrker ikke lov til å voldta kvinner eller delta i hensynsløs nedslakting. De skulle til og med ha respekt for miljøet og ikke felle fiendens frukttrær.d Andre hærer hadde ikke slike restriksjoner. – 5. Mosebok 20:10–15, 19, 20; 21:10–13.

¹⁸ Føler du ikke avsky når du hører at noen land lærer opp barn til å bli soldater? I det gamle Israel ble ingen mann under 20 år innkalt til hæren. (4. Mosebok 1:2, 3) Også en voksen mann ble fritatt hvis han var redd og engstelig. En nygift mann ble fritatt et helt år, slik at han kanskje kunne få en arving før han risikerte livet i krigen. På den måten, forklarte Loven, kunne en ung ektemann «være hjemme og glede sin kone». – 5. Mosebok 20:5, 6, 8; 24:5.

19. Hvilke bestemmelser i Loven beskyttet kvinner, barn, familier, enker og foreldreløse?

¹⁹ Loven beskyttet også kvinner og barn og familier og befalte israelittene å sørge for at de hadde det de trengte. Den påla foreldre å gi barna mye oppmerksomhet og lære dem opp i åndelige spørsmål. (5. Mosebok 6:6, 7) Den forbød alle former for incest, og slike handlinger ble straffet med døden. (3. Mosebok, kapittel 18) Loven forbød utroskap, som ofte fører til at familier blir oppløst, og til at de som er berørt, opplever mye smerter og mange problemer. Loven tok hensyn til enker og foreldreløse og inneholdt strenge forbud mot å behandle dem dårlig. – 2. Mosebok 20:14; 22:22–24.

20, 21. (a) Hvorfor tillot Moseloven polygami blant israelittene? (b) Hvorfor tillot Jehova skilsmisse av nokså mange grunner i en begrenset periode?

²⁰ I denne forbindelse er det kanskje noen som spør: Hvorfor tillot Loven polygami? (5. Mosebok 21:15–17) Vi må se slike lover i sammenheng med den tiden de gjaldt i. De som bedømmer Moseloven på bakgrunn av moderne tider og kulturer, kan ikke unngå å misforstå den. (Ordspråkene 18:13) Ifølge Jehovas norm, som ble fastsatt i Eden, skulle ekteskapet være en varig forening mellom én mann og én kvinne. (1. Mosebok 2:18, 20–24) Men da Jehova ga Loven til Israel, hadde polygami vært utbredt i mange hundre år. Jehova var klar over at hans ‘trassige folk’ gjentatte ganger kom til å bryte selv de mest grunnleggende budene, for eksempel forbudene mot avgudsdyrkelse. (2. Mosebok 32:9) I sin visdom bestemte han derfor at dette ikke var den rette tiden til å forandre på alle ekteskapsskikkene deres. Men vi må huske at det ikke var Jehova som innførte polygamiet. Ved hjelp av Moseloven regulerte han imidlertid polygamiet blant sitt folk og forhindret uheldige forhold.

²¹ Moseloven tillot at en mann skilte seg fra sin kone av nokså mange alvorlige grunner. (5. Mosebok 24:1–4) Jesus sa at dette var noe Gud hadde gitt jødene lov til fordi de hadde så «harde hjerter». Men dette var noe han tillot bare en begrenset tid. Jesus gjeninnførte Jehovas opprinnelige norm for ekteskapet for sine etterfølgere. – Matteus 19:8.

22. På hvilke måter oppmuntret Moseloven folk til å vise kjærlighet, og hvem skulle vises kjærlighet?

²² Kan du forestille deg et moderne rettssystem som oppfordrer folk til å vise kjærlighet? Moseloven la større vekt på kjærlighet enn på noe annet. I 5. Mosebok forekommer de hebraiske ordene for «elske» og «kjærlighet» over 20 ganger i forskjellige former. «Du skal elske din neste som deg selv» var det nest viktigste budet i hele Loven. (3. Mosebok 19:18; Matteus 22:37–40) Guds folk skulle vise en slik kjærlighet, ikke bare overfor hverandre, men også overfor de fastboende utlendingene blant dem, for de måtte huske at de selv en gang hadde vært fastboende utlendinger. De skulle vise de fattige og de nødstilte kjærlighet og gi dem materiell hjelp og ikke utnytte dem i den vanskelige situasjonen de var i. De fikk til og med befaling om å behandle lastedyr på en hensynsfull måte. – 2. Mosebok 23:6; 3. Mosebok 19:14, 33, 34; 5. Mosebok 22:4, 10; 24:17, 18.

23. Hva gjorde han som skrev Salme 119, og hva kan vi bestemme oss for å gjøre?

²³ Ingen annen nasjon har hatt en slik lovsamling. Det er ikke rart at salmisten skrev: «Jeg elsker din lov!» Men hans kjærlighet til Guds lov var ikke bare en følelse. Den drev ham til handling, for han anstrengte seg for å være lydig mot den og leve etter den. Han sa videre: «Dagen lang har jeg den i tankene.» (Salme 119:11, 97) Ja, han studerte Jehovas lover regelmessig. Det førte uten tvil til at hans kjærlighet til disse lovene ble stadig større. Samtidig ble hans kjærlighet til Lovgiveren, Jehova Gud, stadig sterkere. Måtte du også, etter hvert som du fortsetter å studere Jehovas lov, komme stadig nærmere ham, den store Lovgiver og rettferdighetens Gud.