SANKING

Samling, plukking; ofte innsamling av en etterhøst, innsamling av det som høstfolkene med vilje eller ufrivillig hadde latt være igjen etter en innhøstning. Guds lov til Israel inneholdt tydelige bestemmelser om at folket ikke skulle høste helt ut til kanten av åkeren, at de ikke skulle gå over grenene på oliventreet etter at de hadde høstet det ved å slå ned frukten av det, og at de heller ikke skulle plukke de druene som var blitt igjen i vingården. Om man glemte et kornband på åkeren, skulle man ikke gå tilbake for å hente det. Retten til å sanke (ettersanke) var en gudgitt rett som tilhørte den fattige i landet, den nødstilte, den fastboende utlendingen, den farløse og enken. – 3Mo 19: 9, 10; 5Mo 24: 19–21.

I beretningen om Rut finner man et godt eksempel på hvordan denne kjærlige foranstaltningen i Guds lov ble anvendt. Selv om Rut ifølge Loven hadde rett til å sanke, spurte hun den mannen som var satt over høstfolkene, om å få lov til å gjøre det, og dette var kanskje en vanlig framgangsmåte. Rut ble vennlig behandlet; Boas gav til og med høstfolkene beskjed om å trekke noen aks ut av buntene og la dem bli igjen, slik at hun kunne sanke dem. Dette gjorde det naturligvis lettere for Rut, men hun måtte fortsatt gjøre seg anstrengelser. Hun sanket flittig bak høstfolkene til Boas fra morgen til kveld og satte seg bare ned en liten stund for å spise. – Rut 2: 5–7, 14–17.

Det sier seg selv at denne fine ordningen for de fattige i landet tilskyndte folket til å ha en gavmild og uselvisk holdning og til å ha tillit til at Jehova ville velsigne dem, samtidig som den ikke oppmuntret til latskap. Den kaster lys over Davids uttalelse: «Jeg [har] ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød.» (Sl 37: 25) Ved å benytte seg av denne foranstaltningen i Loven kunne også de fattige ved å arbeide hardt unngå å sulte, og verken de eller deres barn ville måtte tigge om brød.

Brukt billedlig. Da efraimittene kritiserte Gideon for at han ikke fra begynnelsen hadde tilkalt dem for at de skulle delta i krigen mot Midjan, sa Gideon: «Er ikke Efraims etterhøst bedre enn Abiesers druehøst? [Abieser var det hus som Gideon tilhørte.]» Han forklarte denne illustrasjonen ved å peke på at det efraimittene (selv om de ikke hadde vært med i den innledende fasen) hadde utrettet ved å ta Midjans fyrster Oreb og Se’eb til fange, var langt mer enn det han selv hadde utrettet. (Dom 8: 1–3; 6: 11) Bibelen omtaler også det å gjøre det av med de resterende fiender i en krig etter at det avgjørende slaget var over, som «en etterhøst». (Dom 20: 44, 45) De som blir tilbake etter at Jehova har fullbyrdet sin dom, blir sammenlignet med «etterhøsten, når druehøsten er slutt», og Mika omtaler resten av Guds arv midt iblant de moralsk fordervede menneskene som «ettersankingen etter en druehøst». – Jes 24: 13; Mi 7: 1–8, 18; jf. Jer 6: 9; 49: 9, 10.