SVOGEREKTESKAP

Også kjent som leviratekteskap; en skikk som innebar at når en gift mann døde uten å ha fått noen sønn, skulle hans bror gifte seg med enken for å sette barn til verden som kunne føre den avdødes slektslinje videre. Det hebraiske verbet javạm, som betyr «å inngå svogerekteskap», er beslektet med ordene for «svoger» og «brors enke». – 1Mo 38: 8; 5Mo 25: 5, NW, fotn.; 25: 7.

Loven om svogerekteskap i 5. Mosebok 25: 5, 6 lyder: «Dersom brødre bor sammen og en av dem har dødd uten å ha en sønn, skal den avdødes hustru ikke bli hustru til en fremmed mann, utenfor slekten. Hennes svoger skal gå til henne, og han skal ta henne til hustru og inngå svogerekteskap med henne. Og det skal skje at den førstefødte som hun føder, skal videreføre hans avdøde brors navn, for at hans navn ikke skal utslettes av Israel.» Dette gjaldt uten tvil enten den gjenlevende broren var gift eller ikke.

Jehova er den som «enhver familie i himmel og på jord skylder sitt navn». (Ef 3: 15) Han er interessert i at familiens navn og slektslinje skal bevares. Prinsippet om svogerekteskap ble fulgt i patriarkalsk tid og ble senere innlemmet i den lovpakten som ble inngått med Israel. Kvinnen skulle «ikke bli hustru til en fremmed mann, utenfor slekten». Når hennes svoger inngikk ekteskap med henne, skulle deres førstefødte ikke bære hans, men den avdøde mannens navn. Det betyr ikke at barnet alltid ble oppkalt etter den avdøde, men at det videreførte slektslinjen, og at arvelodden ble værende i den avdøde mannens husstand.

Formuleringen «dersom brødre bor sammen», betydde sannsynligvis ikke at de bodde i samme hus, men at de bodde i nærheten av hverandre. Ifølge det jødiske verket Misjna (Jevamot 2: 1, 2) betydde imidlertid denne formuleringen ikke i samme område, men på samme tid. Hvis brødre bodde langt fra hverandre, ville det forståelig nok være vanskelig for en mann å passe både sin egen og sin avdøde brors arvelodd inntil det ble mulig for en arving å gjøre det. Den enkelte families arvelodder lå imidlertid vanligvis i det samme området.

Et eksempel på hvordan man praktiserte svogerekteskap i patriarkalsk tid, finnes i beretningen om Juda. Juda lot Er, sin førstefødte, få en kvinne som het Tamar, til hustru, men Er viste seg å være ond i Jehovas øyne, og Jehova lot ham dø. «Juda sa derfor til Onan [Ers bror]: ’Ha omgang med din brors hustru, og inngå svogerekteskap med henne, og oppreis din bror avkom.’ Men Onan visste at avkommet ikke ville bli hans; og det skjedde, hver gang han hadde omgang med sin brors hustru, at han spilte sin sæd på jorden for ikke å gi sin bror avkom.» (1Mo 38: 8, 9) Fordi Onan nektet å gjøre sin plikt i forbindelse med ordningen med svogerekteskap, lot Jehova også ham dø. Juda bad da Tamar vente til hans tredje sønn, Sjelah, ble voksen. Juda krevde imidlertid aldri at Sjelah gjorde sin plikt i forbindelse med Tamar.

Etter at Judas hustru var død, styrte Tamar begivenhetene slik at hennes svigerfar kom til å gi henne en arving. Hun forkledde seg ved å tildekke seg med et sjal og et slør og satte seg så ved en vei hvor hun visste at Juda ville komme forbi. Juda tok henne for å være en skjøge og hadde omgang med henne. Tamar fikk et pant av ham som bevis for deres forhold, og da sannheten kom fram, bebreidet han henne ikke, men sa at hun var mer rettferdig enn han. Beretningen sier at da han fikk vite hvem hun var, hadde han ingen ytterligere omgang med henne. På denne måten kom Juda uten å vite det til å gi Er en arving ved sin svigerdatter. – 1Mo 38.

Hvis en mann under Moseloven ikke ville gjøre sin plikt og inngå svogerekteskap med sin brors enke, skulle hun underrette byens eldste om saken. Mannen skulle så tre fram for dem og si at han ikke ville gifte seg med henne. Kvinnen skulle da dra sandalen av foten hans og spytte ham i ansiktet. Deretter skulle hans navn i Israel være «huset til ham som fikk sandalen dratt av», et uttrykk som var til skam og vanære for hans husstand. – 5Mo 25: 7–10.

Bakgrunnen for den skikk å dra av sandalen kan være at den som tok et stykke jord i eie, gjorde sin eiendomsrett gjeldende ved å trå på det med sandalene sine. Ved å dra av seg sandalen og gi den til en annen i nærvær av de eldste som virket som vitner i byporten, gav man avkall på sin stilling og sin eiendom. – Rut 4: 7.

Ruts bok kaster ytterligere lys over denne skikken. En mann av Juda stamme som het Elimelek, og begge hans sønner døde. No’omi, Elimeleks hustru, og hennes to svigerdøtre var nå enker. En mann som i Bibelen ikke er nevnt ved navn, var en nær slektning av Elimelek, kanskje hans bror. Som nærmeste slektning var han den såkalte goʼẹl, eller gjenkjøper. Han ønsket imidlertid ikke å gjøre sin plikt og drog av seg sandalen og gav den tydeligvis til Boas, som så var den nærmeste slektningen med gjenkjøpsrett. Boas kjøpte nå Elimeleks jord og tok derved No’omi til seg, men ettersom hun var for gammel til å få barn, var det svigerdatteren Rut, som jo også var enke, som ble Boas’ hustru og fødte et barn som kunne føre Elimeleks navn videre. Da barnet, som fikk navnet Obed, var blitt født, sa nabokvinnene: «Det er blitt født No’omi en sønn», ettersom de betraktet barnet som sønn av Elimelek og No’omi. Boas og Rut utførte en tjeneste for Jehova, noe som framgår av at det navnet de gav sin sønn, betyr «tjener; en som tjener». Jehova velsignet denne ordningen, for Obed ble stamfar til David og dermed et ledd i den slektslinjen som førte til Jesus Kristus. – Rut 4.

Retten til å inngå svogerekteskap tilfalt tydeligvis den nærmeste mannlige slektningen, i tråd med loven om arv av eiendom, det vil si den eldste broren, andre brødre etter alder, deretter farens brødre, og så videre. (4Mo 27: 5–11) Av det som sies i Matteus 22: 23–28 og Lukas 20: 27–33, framgår det at plikten til å inngå ekteskap med den barnløse mannens enke gikk fra én bror til den neste og så videre hvis de etter hvert døde. En yngre bror kunne tydeligvis ikke gå foran en eldre med mindre denne nektet å utføre sin plikt.